Snowshoe Thompson fotografert i USA. Foto: Ukjent
Snowshoe Thompson (1827-1876) - fødd som Jon Torsteinson Rue i Tinn Austbygd – er tvillaust den av alle utvandra tinndølar som har blitt mest berømt i USA. Etter nokre år i USA endra han namnet sitt til John A. Thompson og vart etter skibragdene sine seinare mest kjend som Snowshoe Thompson. I statane California og Nevada er det reist ei rekke minnesmerke og teksttavler til ære for «the mailman and Hero of the Sierra» og området rundt olympiastaden Squaw Valley vart vedtatt å skulle kallast Snowshoe Thompson State Park. Han er truleg den einaste tinndøl som har fått minneord i New York Times ved sin død, og som har blitt heidra med helsing frå president Gerald Ford og guvernør Ronald Reagan på hundreårsdagen for sin bortgang. Les mer …
Wollert Wilhelm Valle. Foto: Studentene fra 1900 (1925)
Wollert Wilhelm Valle (født 29. mars 1880 i Nesna, død 8. april 1961) var advokat og NS-politiker. Han holdt til i Land fra 1916 til 1942 og deretter i Hamar. Den opprinnelige Venstre- og målmannen beveget seg via Frisinnede Venstre til Nasjonal Samling. Fra november 1940 til juli 1943 satt Valle som Statens presseleder i Hedmark og Oppland. Sammen med Pressedirektoratet rakk han blant annet å legge ned Oppland Arbeiderblad, Velgeren (seinere gjenopptatt som Oplendingen), Totens Blad, Dagningen og Hamar Stiftstidende og satte inn flere NS-redaktører som Johan Woll i Østlendingen, Henrik A. Månum i Valdres, Bernhard Dippner i Hamar Arbeiderblad (nyordnet under navnet Hedemarkingen), Rolf Jacobsen i Kongsvinger Arbeiderblad (nyordnet under navnet Glåmdalen) og flere forskjellige redaktører i Gudbrandsdølen. Valle var også spesielt opptatt av å overvåke og slå ned på innholdet i menighetsblader.
I 1942 flyttet han fra Dokka til Høyensalgata 72 i Hamar, og begynte å jobbe som bobestyrer for Likvidasjonsstyret, først for jøders eiendom, etter hvert for alle flyktningers eiendom. Les mer …
Biskopsvarden er en varde som står på høydedraget rett vest for Store Skiftessjøen i Eidfjord kommune. Varden har et kraftig, rektangulært fundament med delvis oppbygd varde, delvis omrotet og sammenrast. Bolter i et par av steinene etter sekundær bruk som mastefeste. Bilde fra 1985 viser en helt sammenrast varde. Steinene i fundamentet er sterkt overgrodd. Biskopsvarden er en av flere varder på den eldgamle ferdselsveien mellom Eidfjord og Hol. Alderen på vardene er uavklart, men trolig kan de være oppsatt på slutten av høymiddelalderen. Les mer …
Her er flere kjente smeder fra Tinn samlet ved ei kolmile i Austbygde i 1918. Foran fra venstre: Sondre Ø. Berg, Svein B. Tverberg og Jon O. Gollemogen. Oppå mila fra venstre: Øystein Ø. Lurås og Kjetil O. Bjerke. Foto: Ukjent / Telemark fylkesmuseum
Ljåsmiing ble i andre halvdel av 1800-tallet en viktig kombinasjonsnæring for mange bønder i Tinn. Ved siden av Hornindal i Nordfjord var Tinn det viktigste senteret for ljåsmiing i Norge. Ljåsmedene i Nordfjord og Tinn delte nærmest markedene i Sør-Norge mellom seg. Smedene i Nordfjord hadde hånd om markedene i Gudbrandsdalen, på Nordmøre og i Trøndelag, ifølge senere beretninger. Mens Tinn-smedene var nærmest enerådende over det meste av Sørlandet, Østlandet og store deler av Vestlandet. Bare i Bergen regnet en med en årlig omsetning på mellom 10 000 og 20 000 ljåer. De dyktigste smedene kunne produsere mellom 1200 og 1500 emner i løpet av ett år, ifølge amtmannen. Ljåene fra Tinn hadde svært godt omdømme og var priset høyt i markedet sammenlignet med både lokale og maskinproduserte ljåer. Omkring ljåsmiingen utviklet det seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet en spesialisert og differensiert markedsorganisasjon, der produsentene i Tinn utgjorde det første leddet, mens ulike agenter tok seg av transport til markedene, kontakt med kjøpere og salg av produktene. Konkurransen med de industrielle produsentene ble imidlertid stadig hardere, og da mekaniseringen av jordbruket og innføringen av små motorslåmaskiner for alvor skjedde i løpet av mellomkrigsåra, ble Tinn-smedene gradvis utkonkurrert. Etter annen verdenskrig gikk omsetningen drastisk ned, og ljåsmiingen ble i løpet av noen få år en marginal næringsgrein. Les mer …
Solveig Muren Sanden - tegneserieskaper og illustratør gjennom et langt liv.
Solveig Muren Sanden (født 17. april 1918 i Vrådal i Kviteseid kommune i Telemark, død 22. november 2013 i Vrådal/Notodden sjukehus) bodde det meste av livet sitt i Vrådal. Hun var den første, kjente norske kvinnelige tegneserieskaperen og en dyktig illustratør.Solveig Muren begynte tidlig å tegne, og hun var fascinert av den norsk-danske maleren og tegneren Louis Moe, som hadde sommerhus i nærheten av stedet hun vokste opp. Han tilbrakte sommermånedene på Juvlandsæter i over 40 år. Da hun var ungjente, viste hun noen av tegningene sine til Moe, og fikk både gode råd og god kritikk fra den kjente kunstneren. Hun hadde den første tegningen sin på trykk i Norsk Barneblad i 1932, bare 14 år gammel. Solveig tok utdanning ved Statens Kunstakademi før og etter den andre verdenskrig. Der arbeidet hun med maleri og illustrasjon, og konsentrerte seg etterhvert mest om illustrasjoner. Hun har vært og er en av de få kvinnelige skaperene av tegneserier i verden.
I 2004 ble hun tildelt Trollprisen under Eventyrfestivalen i Heidal for sin unike framstillinga av norske eventyr med sin karakteristisk strek. Ordfører i Sel kommune, Dag Erik Pryhn, delte ut prisen. Les mer …
Høydølen på prøvetur i 1950.
MB «Høydølen» M 47 HØ. Eigarar var Anfinn Skorpen og sønene Olav og Peter Skorpen. Dei budde i Flåver, Herøy kommune der dei hadde kai og sjøhus. Båten var bygd på L/L Vik Båtbyggeri i 1950, men var kvart år attende for slippsetjing og pussing. Denne båten var vide kjend for godt vedlikehald. Båten sine mål står i båtlista for Vik.
Båten var bygd som kryssar på doblingspant, og med halvbakk. Det var for å gje meir høgde i lugaren. Lugarkappe, lukekarm og kaising var i stål, eller jarn som det vart sagt i den tida. Alt jarnarbeid, som dekkshus, beslag, kjølhakar og fjørboltar, for å nemne noko, vart utført på båtbyggeriet. Påbygg på kaising var i tre, rorhusfronten var som vanleg av teak. På «Høydølen» var han skinande blank, takka vere godt vedlikehald. I sildefiska hadde dei spesialsydd presenning som dei festa på rorhusfronten til vern mot sildereista.
Det vert fortalt at Olav ein gong hadde pussa så godt rorhusglasa at Arnfinn trudde glaset var ope då han skulle spytta ut skråa, så det vart rett i ruta. Sikkert heilt krise for han, men til morskap for resten av mannskapet. Båten vart i 1974-75 forlengd til 55,5 fot (engelske). I 1983 fekk han nytt overbygg. Les mer …
|