 Helleristningene på Glemmastadstranda i Østre Toten. stammer trolig fra steinalderen. Veideristninger er en type helleristninger som ofte avbilder dyr og jaktscener. I Mjøsområdet er det funnet veideristninger i Ringsaker, Østre Toten og Fåberg. Mange av dyrene som blir avbildet på veideristningene, er byttedyr som var en viktig matkilde. Samtidig kunne for eksempel gevir fra elg brukes til redskaper, slik som elghornshakka fra Alstad (14C2 datert til 1050 ± 80 f.Kr.). Denne er funnet ikke lenger enn 6-7 kilometer fra Glemmestadstranda. Samtidig viser arkeologiske funn fra samme periode som veideristningene at det ikke er noe 1:1 forhold mellom viktige byttedyr og motiv på ristningene. Mange viktige næringskilder, slik som en del andre byttedyr enn elg, bær, nøtter og planter er ikke avbildet på ristningene. Det er ikke funnet boplasser som med sikkerhet er samtidig med ristningene i umiddelbar nærhet av dem. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at det ikke har blitt lett etter boplasser her, men det kan også bety at ristningene ble laget på andre steder enn der folk bodde. Kanskje var jakt en viktig arena for å samle hele stammen eller mennesker fra forskjellige stammer, og helleristningene markerte slike møtesteder. Les mer …
 Forretningsmannen Even Christian Gjestvang. Foto: Svenskt biografiskt lexikon Even Christian Gjestvang (født 28. september 1853 på Nes på Hedmarken, død 8. februar 1932 i Monte Carlo) var bondesønn fra Nes på Hedmarken. Han dreiv som forretningsmann i Kristiania før han i 1890 flytta til Stockholm. Gjestvang ble en sentral person i svensk næringsliv, først i papir- og trykkeribransjen og fra 1903 også i den nye bilnæringa. Firmaet hans, Gjestvang & Co, var lenge den største bilimportøren i Sverige.
Even Christian Gjestvang var Norges underkomissær ved Stockholmsutställningen i 1897, og fra 1898 til sin død var han persisk generalkonsul i Stockholm. I nesten 30 år var han medlem av styret i Kungliga Automobil Klubben. Les mer …
Grefsheim er en gard på Nes på Hedmarken, fra 1964 i Ringsaker kommune. Den er en storgard med fortid som adelig setegard, og omfatter 4008 dekar. Av dette er 1307 dekar dyrket mark, mens 2483 dekar er skog. Den staselige hovedbygningen med arker i loftsetasjen ble oppført på 1830-tallet, etter at den forrige ble ødelagt i en brann. Grefsheim hadde i middelalderen og tidlig nytid mange framtredende adelige eiere, som Magnhild Oddsdatter, Gørvel Fadersdotter Sparre og Hannibal Sehested.
Navnet er et heim-navn. Første leddet er ikke sikkert forklart, men kommer sannsynligvis av grefsi eller gref, som betyr «grev, hakke». Tradisjonell uttale er /græf`som/. Les mer …
 Hedmark krets av Røde Kors har møte på Høyvang. ( Høyvangvegen 95) er et forsamlinghus på Vang i Hamar kommune. Det ble bygd i 1884 og har fram til våre dager vært et sosialt møtested og tyngdepunkt for organisasjonslivet på Vang, hovedsakelig det borgerlig orienterte organisasjonslivet. Fra byggingen til 1923 var det den lokale grunnlovsforeninga som eide huset, og etter det tok bondelaget i bygda over. Disse rådde over huset fram til 1980-tallet, da Vang kommune overtok eierskapet. Høyvang het til å begynne med Vangs Grundlovsforenings Forsamlingshus paa Nashoug, etter garden Nashaug, som tomta ble skilt ut fra. På folkemunne ble det kalt Nasuhuset/ Nashaughuset. Huset ble bygd i 1884 av Vangs Grundlovsforening, og grunnen ble formelt avstått av gardbrukerne på Nashaug den 31. januar 1887. Formålet med huset var å skulle «... tjene som Forsamlingslokale for Grundlovsforeningen, men ved siden deraf også til religiøse Foredrag og til veldedige øyemed efter Bestyrelsens nærmere Bestemmelse». En av initiativtakerne var oppsitteren på Ålstad gard. Vangs Grundlovsforening var ei av de 174 grunnlovsforeningene som samme år gikk sammen om å danne Høyre. Les mer …
 Kar og «kvinnfolk» fra Hedmarkslaget underholder. Foto: Dagbladet (1951) Hedmarkslaget var et av innflytterlaga i Oslo, grunnlagt i 1927. Foreningen ble seinere medlem av By- og Bygdelagsforbundet. I likhet med mange av de andre innflytterforeningene skal Hedmarkslaget nærmest ha fungerte som et «ekteskapsbyrå». «Vi klinte og danset», fortalte Karoline Engemoen fra Løten. Hun var med i laget i mellomkrigstida.
16. oktober 1977 markerte laget 50-årsjubileet sitt, og et av høgdepunkta var helt sikkert statsminister Odvar Nordlis tale. Nordli, som sjøl var oppvokst i Stange, forsvarte i tala si utflytterne, som av og til ble omtalt som «svikere» av dem som ble i bygdene:
| De som snakker slikt er helst mennesker som sitter trygt plassert langt borte fra utflytterens virkelighet. De gamle bygdesamfunnene hadde tradisjoner, de hadde kultur. Men de samme samfunnene hadde også de trangbodde husmannsplasser, de gråe drengestuene, underbetalt slit i skogen og mangel på muligheter for ungdom med framdrift og framdriftsplaner. Bygderomantikken fortonet seg annerledes fra storstua på herregården, i Breda Bulls diktning og i alle de store og små Lundejorddikternes øyne enn det ble sett på fra alle som møtte stengte utdanningsmuligheter og arbeidstilbud.[...] Å rese til byen var protesten, var håpet som trengte seg inn i drengestuene hver vår og høst. Byen, for hedemarkingene, var fjern nok til å bære noe av eventyrets forhåpninger i seg. Den var samtidig nær nok til at drømmen var oppnåelig.
|
|
| Les mer … | 
.jpg)
