 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
 Ole Weflen på sine eldre dager. Ole Weflen (født 28. oktober 1846 i Stange, død 25. juni 1928 i Østre Toten) var lærer og ordfører i Østre Toten fra 1913 til 1922. Weflen representerte Arbeiderdemokratene. Han skulle bli partiets eneste ordfører i denne kommunen. Weflen var også den første ordføreren i Østre Toten som ikke var gardbruker, med unntak av res. kap. Hans Henrik Thaulow Borchgrevink.
Weflen var sønn av kirketjener og husmann Ole Pedersen og Anne Monsdatter. Etter konfirmasjonen gikk han middelskolen. Weflen arbeidde deretter som gardsgutt og skredder før han i 1867 kom inn på Hamar lærerskole, der han tok eksamen i 1869. To år seinere kom han til Østre Toten, der han skulle ha mesteparten av sitt politiske og yrkesmessige virke. I Østre Toten hadde han lærerposter ved skolene Skjønborg (1871-1884), Østerhaug (1884-1890) og Stange (1890-1920). Les mer …
 Domkirkeruinene på Storhamar i 1890-åra.  Ruinene av bispeborgen med Storhamarlåven i bakgrunnen. Foto: Jensens (2008). er en vanlig betegnelse på middelalderens Hamar. Kaupangen lå hovedsakelig på Domkirkeodden, som igjen ligger i området Storhamar.
Det er usikkert når byen ble anlagt, men arkeologiske funn og historiske kilder antyder at det skjedde rundt tiden for kristningen av Norge, mot slutten av vikingtiden. Det eldste funnet er et myntfunn fra Helgelandsmoen på Ringerike. Der ble det funnet to mynter fra omkring 1050, og den ene er merket med Haralds rex, og den andre med Olafr á Hamarkaupangr. Førstnevnte er den kongen som klarte å legge Hedemarken varig under Norge, og det er naturlig at han ville samle handelen her for å ha kontroll med den. Sistnevnte er antakelig myntmesteren, og i moderne tid har man valgt å gi en av gatene i området navnet Olav Myntmesters gate.I 1152 ble Hamar bispesete i forbindelse med kardinal Nicholas Breakspears besøk i Norge, noe som nok gjenspeiler at kaupangen hadde vokst i betydning de foregående hundre åra. Første biskop av Hamar ble Arnald, men det er uvisst hvor lenge han satt. Dette året ble også Hamardomen påbegynt. Året etter ble også Hamar katedralskole opprettet som presteskole for bispedømmet. Hamar ble med dette etter hvert et geistlig sentrum, og det lille samfunnet som var her var sannsynligvis avhengig av kirka. I tillegg til katedralskolen fikk kaupangen kloster og hospital med egen kirke, og ble sete for lagmann og sysselmann. Les mer … | 
