| Smakebiter fra artikler
|
 Håvard Skirbekk som student 1922. Fotograf ukjent. (fødd i Elverum 28. februar 1903, død på Hamar 4. februar 1983) var lærar, museumsmann, lokal- og kulturhistorikar. Han var dessutan språkinteressert og språkpolitisk engasjert. I debatten om målformer stod han for ei samnorsk linje. Han var nynorskforkjempar på austnorsk grunn og tilhengar av ei fornorsking av bokmålet. Skirbekk er kjend for sin store innsats på svært mange felt innan organisasjons- og kulturlivet på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I 41 år var han knytta til Glomdalsmuseet, fyrst som styremedlem frå 1929, så som konservator/fyrstekonservator og styrar 1950-1970. Han fekk i gang Årbok for Glåmdalen i 1941, og var redaktør for denne heilt frå starten til det siste året han levde. Håvard Skirbekk vart i 1965 tildelt Kongens fortenestemedalje i gull for sitt mangfelte virke. Håvard Skirbekk voks opp i eit politisk engasjert miljø som var både nasjonalt og sosialt orientert. Faren var aktiv venstremann og arbeidardemokrat. Da han var ordførar for Venstre i Elverum, arrangerte han i 1894 det første 1.mai-toget på landsbygda i Noreg, og elles var han ivrig folkeopplysningsmann, fråhaldsmann, målmann og forsvarsven. Les mer …
 Brumunddal sett fra vest. Foto: Mahlum (2007) , lokalt kjent som «Dala», er et tettsted i Ringsaker kommune, bystatus fra 1. januar 2010. Det er administrasjonssenter og servicesentrum i kommunen, og hadde 9723 innbyggere i 2016. Byen ligger på begge sider av elva Brumunda, som den også har fått navnet sitt fra, og som historisk sett var grensa mellom Veldre i Ringsaker og Vang, senere Furnes. Elvenavnet «Brumunda» kommer av brim, som betyr «brenning, bølgebryting», og navnet kan derfor bety «elva som bruser, skvulper».
Historisk sett var dette et jordbruksområde som også hadde mye næringsvirksomhet, særlig knyttet til kverndrift og sagbruk. Mange av disse lå langs Kvernveita, et sideløp til Brumunda. Brumunddal som tettsted vokste fram etter at Dovrebanen ble åpnet fra Hamar til Tretten i 1894, og i den følgende tida vokste det fram mye næringsvirksomhet her, blant annet ble Huseby meieri stiftet i 1898. Etter hvert vokste bebyggelsen på begge sider av elva, og byen ble et naturlig midtpunkt for store deler av tre kommuner: Ringsaker, Furnes og Nes. Brumunddal som sentrum var således en viktig grunn til at Ringsaker ble samlet til storkommune i 1964. Senere har også Europaveg 6 blitt anlagt langsmed tettstedet. Brumunddal ligger under Brumunddal/Veldre sokn, og Brumunddal kirke ble innviet i 1965.
Brumunddal har en del industri med tilknytning til jord- og skogbruk, særlig trevareindustri, møbelindustri og næringsmiddelindustri. Videre finnes det konfeksjons- og maskinindustri, særlig produksjon av landbruksmaskiner og landbruksutstyr. Et eksempel på dette er Globus Maskinfabrikk, som ble etablert i 1911. Les mer …
Grefsheim er en gard på Nes på Hedmarken, fra 1964 i Ringsaker kommune. Den er en storgard med fortid som adelig setegard, og omfatter 4008 dekar. Av dette er 1307 dekar dyrket mark, mens 2483 dekar er skog. Den staselige hovedbygningen med arker i loftsetasjen ble oppført på 1830-tallet, etter at den forrige ble ødelagt i en brann. Grefsheim hadde i middelalderen og tidlig nytid mange framtredende adelige eiere, som Magnhild Oddsdatter, Gørvel Fadersdotter Sparre og Hannibal Sehested.
Navnet er et heim-navn. Første leddet er ikke sikkert forklart, men kommer sannsynligvis av grefsi eller gref, som betyr «grev, hakke». Tradisjonell uttale er /græf`som/. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
|
|
|
|
|
|
|
| Kategorier for Hedmarken
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
