| Om Urfolk og nasjonale minoriteter
|
 Urfolket og majoriteten møtes. Foto: Olve Utne (2011) Urfolk og nasjonale minoriteter er en fellesbetegnelse på en rekke grupper som i utgangspunktet ofte har lite felles. Urfolkene representerer den tidligste befolkningen på et sted, med en historie som ofte strekker seg mye lenger tilbake enn majoritetens. I Norge er samene landets urbefolkning, som først i senere år har tilkjempet seg rettigheter på linje med de den norsk-etniske majoriteten har. De nasjonale minoritetene er grupper som har en lang historie i landet de lever i uten å være urfolk, det vil si innvandrergrupper som kom for svært lenge siden og har en klar tilhørighet i landet. De folkeslagene som i Norge er definert som nasjonale minoriteter er romanifolk, rom, jøder, kvener og skogfinner. Innenfor hver av disse folkegruppene er det en rekke undergrupper. To av folkeslagene, rom og jøder, tilhører større folkegrupper som finnes i mange land, mens de tre andre primært har etnisk og kulturell tilknytning til folkegrupper i Norden. Disse fem folkeslagene har et særskilt vern i Norge som følge av at Norge i 1998 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.
Det man først og fremst tenker på som samlende faktor er utfordringene de har i møtet med majoriteten; utfordringer som går slikt som på tilhørighet, språk, kulturuttrykk og -forståelse, religion og tradisjoner. Her har de også mye til felles med de nyere minoriteter. En hovedforskjell er at urfolk og nasjonale minoriteter opplever å være fremmede i sitt eget og sine forfedres land, mens nyere minoriteter ofte opplever å ha lagt det kjente bak seg og befinner seg i en fremmed verden. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Hovedbygget på Askviknes barnehjem Foto: Fra boka De hjemløse: et sosialt problem i et kristelig lys ble opprettet i Os i Hordaland 27. juni 1900 av Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet som fra 1935 het Norsk misjon blant hjemløse (1897–1989). Barnehjemmet var i drift fram til 1953. Dette var det første barnehjemmet etablert av «Omstreifermisjonen».
Det skulle være plass til 25 barn på Askviknes, og opptaksalderen var under 4 år. Ved folketellinga i 1900, samme året som barnehjemmet ble opprettet, finner man oppført 17 barn mellom to og åtte år på Askviknes, i tillegg til en tjenestegutt, to barnepiker, en lærerinne, to diakonisser og ei kokke. Generalsekretæren i Omstreifermisjonen, Jakob Walnum, var også registrert som til stede ved barnehjemmet under denne folketellinga. Les mer …
Ein røykomn nynorsk eller ein røykovn ( bokmål) er ein open, mura eldstad utan skorstein. Røykavtrekket frå ein røykomn er same holet som ein fyrer i, og røyken går rett ut i rommet og opp ljoren. Det at rommet blir svært røykfylt under sjølve fyringa er den største ulempa med røykomnane. Når omnen først har vorte varm, så held han godt på varmen utover dagen, i motsetnad til kåpomnar og lysomnar med skorstein, der ein lyt fyre jamt for å halde på temperaturen. I skogfattige bygder og i bygder der det meste av solid treverk gjekk til handel under hollendartida var brenselseffektiviteten svært viktig. Røykomnar var tidlegare vanlege på Vestlandet og vidare nordover til Nordmøre så vel som blant skogfinnar. Les mer …
Under trolldomsprosessene i Finnmark ble personer av begge kjønn ført for retten for brudd på trolldomslovgivningen. De trolldomsmistenkte ble rettsforfulgt i kriminalsaker, side om side med personer anklaget for mord, tyveri og andre forbrytelser. Forfølgelse av antatte trollfolk fant sted over store deler av Europa i løpet av perioden som kalles nytid eller tidlig moderne tid, fra 1500-1800. Det var en sammenhengende periode med trolldomsforfølgelse fra 1560 til 1782, med 1600-tallet som det mest intense hundreåret. Les mer …
|
|
|
| Kategorier for Urfolk og nasjonale minoriteter
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
