Sjekte, også kalt snekke og kogg, er benevnelse på en åpen spissgattet robåt og en tyngre åpen, spissgattet båt for seil, årer og motor. Den var på rundt 15 til 20 fot, utstyrt med 2 til 4 årer og hadde ofte en liten seilrigg, bestående av spriseil og fokk. Senere ble sjekta utstyrt med motor og ble kjent under benevnelsen motorsjekte. Sjekta er klinkbygd, og stevnen er som regel reist rett på kjølen, forsterket av et krumvokst kne, kalt stavnkne. Sjektene stives av tverrskips ved å feste en eller flere tofter til bordgangene på hver side med tofteknær. Spantene eller bandene er som oftest delt. Sjektene var mest utbredt på Sør- og Østlandet. Les mer …
 Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke. Cecilia Christina Schøller (født Sidsel Kristine Frølich 16. mars 1720 i Tønsberg, død 17. april 1786 i København) var en av Trondheims rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen geheimerådinne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre Stiftsgården i Trondheim, et av Nordens største trepaléer. Hun var datter av offiser Johan Frederik Frølich (1681–1757) og Hilleborg Frølich f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta Frølich, mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn.
Den 18. september 1742 gifta hun seg med Stie Tønsberg Schøller (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med Elisabeth Angell, som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta Schøller var først forent med slekta Angell gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich. Les mer …
 Vestfosselva sett fra lufta på et flyfoto tatt seint på 60-tallet. er ei sideelv i Drammensvassdraget i Øvre Eiker. Elva renner nordøstover fra Eikeren og Fiskumvannet, en strekning på drøyt 7 kilometer, før den munner ut i Drammenselva ved Nøstetangen. Ved Vestfossen er det et fossefall på rundt 20 meter, slik at elva ikke er farbar hele veien. Omtrent 1 kilometer meter før munningen deler elva seg, slik at det hovedløpet fortsetter rett ut i Drammenselva. Denne nedre delen av Vestfossen er også kjent under navnet Nøsteelva. Sideløpet mot høyre fortsetter østover og skiller Loesøya fra fastlandet før den renner ut ved Steinberg på Nedre Eiker. Dette elveløpet er kjent som Loeselva. Vestfosselva har trolig spilt en viktig rolle som ferdselsåre langt tilbake i tid, i og med at den knytter Drammensdalen sammen med området rundt Eikeren og dermed med den nordre delen av Vestfold. Den ligger dermed langs ferdselsveien som førte fra Kaupangen i Skiringssal og seinere fra Tønsberg innover i landet. I seinmiddelalderen er det dokumentert tømmertransport fra Eikeren-området via Vestfosselva til Drammenselva. Elva nevnes også som ferdselsåre for persontrafikk, blant annet i opptegnelsene fra biskop Jens Nilssøns visitasreise i 1595. Les mer …
 Et av brukene på Søndre Borge. (født ca. 1669, trolig på Mellom Borge i Skjee, død 1733 på Fossnes i Arnadal) var en velstående bonde, bondefører og prokurator fra Stokke i Vestfold. Slekten Vogn stammer fra ham.Omkring 1700 begynte Hans Nilsen å bruke slektsnavnet Vogn. Hvilken grunn han hadde til å gjøre det, er usikkert. Én tradisjon går ut på at han var den første i bygda som kjørte med firehjulet vogn. Det er også påstått at navnet hadde sammenheng med at han var etterkommer etter en Vogn Vognssøn, som var skipper på et av orlogsskipene som fulgte kong Kristian IV til Norge i 1624. Denne skulle ha hatt ei datter som ble gift med Hans Nilsens farfar, Simen Torbjørnsen. Vogn Vognssøn ville i så fall være Hans Nilsens oldefar. Denne påstanden er imidlertid helt grunnløs, i det ikke finnes kilder som kan dokumentere et slikt ekteskap. Det er i det hele tatt utenkelig at en norsk leilending skulle få gifte seg med ei kvinne fra et mye høyere samfunnslag. Les mer …
 Vallø i april/mai 1945 etter bombeangrepet. På kvelden den 25. april 1945 tok 107 Lancaster og 12 Mosquito bombefly fra Bomber Commands femte gruppe av fra sin base ved Lincolnshire i England. Målet for deres bomber var den dagen oljeraffineriet på Vallø. Den lille halvøya Vallø, som den gangen tilhørte Sem kommune, ligger kun noen få kilometer fra Tønsberg og har en lang industrihistorie som strekker seg helt tilbake til 1700-tallet. I 1899 ble A/S Petroleums- & Maskinoljeraffineri etablert som Norges første raffineri på Vallø og var ved invasjonen i 1940 et moderne og unikt anlegg i skandinavisk sammenheng.
Den tyske okkupasjonsmakten så raskt verdien av dette anlegget og bygde ut en rekke forsvarsstillinger, bunkre og minefelt for å beskytte området mot angrep og sabotasje. Så sent i krigen som vinteren 1944/1945, så var tyskernes tilgang på råolje svært begrenset, men Vallø mottok allikevel, i aller største hemmelighet, flere mindre leveranser av olje i denne perioden. Ifølge etteretningsrapporter mottok Vallø 18000 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945, og at tankene var mer eller mindre tomme april 1945. Les mer …
 Motiv fra Reidvintunet, med Ramberg skole i bakgrunnen. Reidvintunet (også skrevet Reidvin-tunet) er et friluftsmuseum på Damsrønningen i Hillestad i Holmestrand kommune, nær Hillestad skole.
Reidvintunet består av flere historiske bygninger på et 20 mål stort område, som ble flyttet hit 1995-98 fra andre steder i området. Hovedhuset på tunet er Ramberg skole, en skolebygning fra 1893 som er flyttet hit fra Tvillingbro nord for Holmestrand. Her finnes dessuten en staude- og urtehage.
Ved Reidvintunet er det også bygget opp et lite stasjonsområde med bygninger fra Holmestrand-Vittingfossbanen og Tønsberg-Eidsfossbanen, som møttes ved Hillestad (strekningene ble begge nedlagt i 1938). En del av den originale jernbanetraseen passerer rett sør for Reidvintunet, og kan ses i terrenget. Damanlegget Møllerdammen er også en del av friluftsmuseet. Les mer … | 
