Grip
Grip (uttale: [gɾi:pʰ] med lang i) er ei gruppe på omkring åtti øyer og holmer rundt halvannen mil utafor Kristiansund på Nordmøre. Øyene var fra 1897 til 1964 egen kommune. De ble fraflytta i 1970-åra, og er nå et attraktivt turistmål for dagsturer på sommeren. Tilsammen har øyene og holmene et areal på rundt en halv km². Bebyggelsen på øyene er samla på Gripholmen, som er den største av øyene – 40 dekar av totalt 48 for alle øyer og holmer. Unntaket er Grip fyr, som ligger på Bratthårskollen.
Da Grip kommune ble innlemma i Kristiansund i 1964, var det bare 104 innbyggere på øyene, som utgjorde landets minste kommune både i areal og befolkning. Etter dette gikk det raskt nedover for øysamfunnet. I 1969 ble losstasjonen nedlagt, og i 1974 flytta de siste fastboende, med unntak av fyrvokteren. I 1977 ble fyret automatisert, og dermed ble også vokterboligen stående tom. Husene på Grip holdes ved like som sommerhus. Etter fraflyttinga sto de i en del år til forfalls, men i dag er de i svært god stand. Kaféen Gripstua er åpen i turistsesongen. Stavkirken er også åpen for publikum under omvisninger.
Historie
Den første bosetninga
Grip stavkirke er den eldste bygningen på Grip, og er datert til omkring 1470. Det er usikkert hvor lenge det da hadde vært folk på øyene. Vi vet at øyene kom over havflata mellom 3500 og 2500 f.Kr., altså i yngre steinalder. Det var altså ikke folk her mens Fosnakulturen hadde sin periode på Nordmøre mellom omkring 8300 og 6000 f.Kr. På Smøla er det funnet spor som peker mot Nøstvedtkulturen, rundt 3500 f.Kr., og gjennom yngre steinalder er det mange spor etter folk både på Smøla og på Averøya. På Grip er det ikke funnet noen slike spor, og det er tvilsomt om det var noen bosetning der ute så tidlig. Det finnes ikke byggematerialer, og ikke huler eller hellere på de flate øyene; i hvert fall ingen som var egna for å bosette seg i. Men de modigste fiskerne kan vel nokså tidlig ha kommet seg ut dit, eller de kan ha søkt nødhavn der også i tidlige tider.
Det finnes ingen skriftlige kilder som kan fortelle når Grip først ble befolka. Det skrinne jordsmonnet og det at husene flere ganger har blitt skylt på havet betyr også at det er lite arkeologisk materiale der. Trolig var det ikke før på 1100-tallet, og kanskje ut på 1200-tallet, at de første menneskene bosatte seg der. Det er rimelig å anta at det skjedde i forbindelse med fiskeeksporten fra Lofoten via Trondheim. Med økte handelsmuligheter var det mulig å utnytte det gode fisket ved Grip, og dermed var det grunnlag for permanent bosetning. En grunn til at det skjedde så sent er nok mangelen på dyrkbar jord. Fiskerbonden har lange tradisjoner i denne delen av landet, hvor man for å klare å fø familien helst skulle ha en jordlapp som kunne dyrkes av kone og unger mens mannen var ute på fiske.
Kirkegods
Første gang Grip omtales i et dokument er i et diplom fra 1338, som vi kjenner i avskrift.[1] Her forteller biskop Håkon Erlingsson av Bjørgvin at han hadde overhørt en samtale om fiskeværet Grip, der erkebiskop Pål Bårdsson (erkebiskop 1333–1346) mente at Grip i lange tider hadde tilhørt erkebispesetet. Han mente sikkert at hans forgjenger Eiliv Arnesson Korte (erkebiskop 1311–1332) hadde hatt råderetten over Grip. Dette virker rimelig. Fiskeværene var opprinnelig kongens allmenninger, men etter hvert som kirka fikk mer innflytelse fikk erkebispesetet bygselsrett til værene mot en avgift til kongen.
På 1400- og 1500-tallet var det gode tider på Grip. Flere velstående handelsmenn slo seg ned der, og de betalte betydelige beløp i skattt. Mot slutten av middelalderen var det over 40 personer på Grip som betalte skatt. Dette betyr at Grip var et av de største fiskeværene i regionen. Stavkirkebygget fra omkring 1470 viser også at det både var fast bosetning og at de hadde ressurser til å oppføre et slikt bygg. I 1520 var det 48 personer på Grip som betalte skatt. Ni av dem må sies å ha vært velstående, mens de andre betalte mer moderate summer. Gunder Fredriksen betalte hele ti lodd sølv i skatte dette året. Han var en av ni på Grip som var jordegodseier dette året. 48 skattebetalere antyder at det kan ha vært nær 300 mennesker som var bosatt på Grip, hvis familiestrukturen og antall tjenestefolk var omtrent som på fastlandet. Vi må anta at jorda de eide og skatta av, lå på fastlandet.
Krongods
I 1537 førte reformasjonen til at kirkegodset ble krongods. I skattemanntallet for 1548/1549 var det 39 oppsittere på Grip.
I Trondhjems reformats 1589 nevnes Grip som en del av Kvernes prestegjeld og Nordmøre len. Grip kirke var altså annekskirke under Kvernes. Grip hadde en residerende kapellan som skulle holde gudstjeneste på alle helligdager; ingen av de andre kirkene i prestegjeldet hadde så god betjening. Selv ved hovedkirka var det bare gudstjeneste på annenhver helligdag, mens soknepresten på de andre reiste til Bremnes kirke eller Kornstad kirke. Det ble også notert at det på Grip var 46 bønder. Dette betyr ikke nødvendigvis at de var jordbrukere, men at de betalte tiende.
Prisene på tørrfisk steg i senmiddelalderen, men de holdt ikke følge med kornprisene utover på 1500-tallet. Mot slutten av 1400-tallet fikk man seks kilo rugmel for én kilo tørrfisk; mot slutten av 1500-tallet fikk man bare knappe to kilo rugmel for én kilo tørrfisk. Fisket hadde vært for godt, og prisene falt. Reformasjonen førte også til at mange spiste mindre fisk, ettersom den katolske tradisjonen med kjøttfrie fredager og fastedager bortfalt i protestantiske områder. For de som ikke hadde jord på fastlandet førte dette til at skattetrykket ble for høyt. Skattene ble sjelden justert, og i 1590-åra betalte fiskerne uten jord på Grip en og en halv daler i skatt, mens fiskerbøndene på fastlandet betalte bare én daler. Transporten av kongsfisk, fisk som skulle til kongen som skatt, ble også mindre lønnsom da prisene falt. Befolkninga på Grip ba om å få kjøpe smør og mel til halv pris, men de fikk ikke rett til dette.
På 1600-tallet ble det enda verre. Riktignok må det ha vært noe penger i omløp i 1621, for da ble kirka dekorert. På spiret ser vi dette årstallet. Dekorasjonene er i en katolsk tradisjon, med veggmalerier som forteller bibelske historier. De ble senere malt over, men har i nyere tid blitt henta fram igjen. I 1634 slo fisket feil, og i 1635 fortelles det at det er stor armod i fiskeværet på Grip. Den residerende kapellanen, Peder Pedersen Stadel, fikk samme år lov til å flytte fra øya, og det er rimelig å tenke seg at fattigdommen der er noe av grunnen til at han søkte om det. I årene som fulgte ser vi en nedgang i antall skattebetalere. I 1646 var det 40 skatteytere på Grip. I 1648 hadde dette falt til 30. Det gikk opp igjen til 43 i 1652, men så falt det helt ned til 16 i 1656. I 1631 hadde befolkninga forsøkt å lette situasjonen gjennom en klage til kongen. De ba om å så bruke gamle privilegier som lot dem kjøte mel og korn i Innherred, framfor å måtte handle i kjøpstadene.
Rundt 1640 ble Grip også ramma av et voldsomt uvær, omtalt som «Havsvaaden». Havna ble ødelagt, og jektene gikk tapt. Stiftamtmann Hans Kaas skrev i 1694 at de fleste på Grip fortsatt, rundt femti år senere, levde i fattigdom som følge av denne naturkatastrofen. Vi vet at det tidlig i 1660-åra var sju personer på Grip som betalte grunnavgift. I tillegg var det en utligger, en kjøpstadborger som drev handelsvirksomhet der i perioder.
I 1701 forteller et manntall at det var omkring 150 mennesker som bodde på Grip, og av disse var 72 gutter og menn over ett år. Antallet gikk så noe ned. I et skattemanntall fra 1708 er det registrert 16 strandsittere, og i 1722 32 «værmænd». Det var altå begynt å komme en svak stigning i folketallet. Men av matrikkelforarbeidet 1723 går det fram at det hadde vært dårlig fiske i noen år, og flere hadde måttet ty til betleri for å overleve.
Væreiertida
En gang mellom 20. januar og 6. mars 1728 ble det avholdt en auksjon i Trondheim, der kronen solgte Grip. Byens rådmann Hans Hornemann (1688–1764) kjøpte øyene, og ble dermed den første væreieren på Grip. Prisen var 336 riksdaler. Den 28. september 1728 fikk han skjøtet på Grip, undertegna av blant annet Frederik IV. Skjøtet ga full odels- og eiendomsrett til øyene. Grip gikk en konfliktfylt tid i møte.
Mens Grip var kirkegods hadde skattetrykket vært svært lavt. I tida hvor øyene var krongods var det noe tyngre skattlegging, men stort sett innafor det folk klarte å betale. I væreiertida kom det inn et nytt element, nemlig væreierens interesse av å få ut mest mulig fortjeneste av fiskeværet. Eieren hadde førsterett på kjøp av fisk, og kunne i stor grad bestemme prisene. Befolkninga på Grip hadde få rettigheter, ikke minst fordi de ikke eide egen jord. Hornemann fikk tillatelse til å kreve inn maksimalt to riksdaler i samla grunnleie, det vil si samme beløp som mens Grip var krongods. Skattene ble altså i seg selv ikke verre, men i 1732 fastslo Hornemann at han selv hadde enerett til kjøp av fisk og handel med varer på Grip, en såkalt fredlysning. Han fastsatte selv prisene, eller bytteraten mellom fisk og varer. Det førte til at de fleste på øya ble stående i gjeld til ham. I teorien kunne de ta med seg fisk og handle andre steder, men i praksis skjedde nok det svært sjelden. Mange av oppsitterne eide fortsatt sin egen bolig; av de 36 husene som sto der i Hornemanns tid var 26 eid av oppsitterne selv. Men uten å eie jorda husene sto på hadde de få rettigheter.
Hornemann satt på Grip bare fram til 1735. Det dårlige fisket førte til at fortjenesten ble for liten, og dermed forpakta han det bort til Jacob Jørgensen Femmer fra Lille-Fosen (Kristiansund). De hadde kontakt fram til 1738, men i 1736 solgte Hornemann like godt øyene til briten John Mathewman. Også han solgte videre, i 1737, til skotten John Ramsay. Mathewman og Ramsay var to av de mange britene som kom til Nordmøre i denne perioden for å handle med klippfisk og andre varer. De hadde en rekke privilegier, blant annet retten til å ta med seg formuen ut av landet vederlagsfritt. I 1736 var det spesielt godt fiske, og dette holdt seg i noen år. Dermed ble det noe bedre forhold på Grip, men det meste av den økte fortjenesten gikk rett til væreieren.
I 1742 fikk Kristiansund rettigheter som kjøpstad, og ble dermed en konkurrent til Trondheim. Byen hadde da bare ti–tolv handelsborgere, flere av dem briter. Gripværingene begynte å levere fisken der. Det gode skreifisket førte til at Ramsay gjorde gode penger på Grip. I tillegg til at fangsten var god, var det også økt etterspørsel i Europa. Ramsay ble en sentral person i omlegging fra tørrfisk til klippfisk, og han ble den ledende klippfiskeksportøren. For Gripværingene betød klippfisk bedre fortjeneste. I tillegg var det godt sildefiske i 1740- og 1750-åra. Men som før var det væreieren som tjente mest, og i 1739 gjorde Ramsay som Hornemann og utstedte en fredlysning som ga ham enerett på handel på Grip. Han inngikk også eksklusive kontrakter med atten av oppsitterne på Grip, med priser som klart favoriserte ham selv. Allikevel klagde ikke fiskerne på Grip; de hadde det bedre enn før. Men Ramsay hadde også andre muligheter. De fiskerne som ikke skrev under kontrakter med ham, ble påtvunget bygselsbrev. Oppsittere som ikke ville betale for dette gikk til sak, men Ramsay vant på alle punkter på vintertinget i 1739. I tillegg til bygselsavgift fikk de også mulkt. Bygselssedlene er dessverre ikke bevart, men i en rettprosess fra 1741 går det fram at betalinga blant annet besto i transportplikt for Ramsay. Væreieren forsøkte også å overta eierskapet til husene. Han ville rydde tomtene og bygge selv, slik at han også kunne ta leie for dette. Innen 1748 hadde han overtatt seks bolighus og flere andre bygninger. I tillegg til leie kunne han pålegge oppsitterne å ta imot sesongfiskere i sine hjem. Med dette ble en større andel av fiskerne strandsittere.
I 1753 kom en forordning som påbød væreieren og oppsitterne å tilby husrom til sesongfiskerne. Det ble ikke fastsatt noen priser, og væreieren brukte sin makt for å sørge for at det ble mest mulig lønnsomt for ham. I 1754 avvikla Ramsay sin virksomhet i Norge og reiste hjem til Skottland. John Ord og John Moses d.e. eide allerede parter, og tok over resten av eierskapet til Grip. I 1764 måtte de selge to tredjedeler til Georg Moses for 1066 riksdaler. Bare et år senere pantsatte han fiskeværet til tollforpakteren i Trondheim for 400 riksdaler. I 1766 solgte så John Ord og John Moses d.e. de tredjedelen de fortsatt satt på til William Leslie for 1000 riksdaler. Han eide også Strømsholm, Røeggen, Ekkilsøy og Smørholmen.
I folketellinga 1769 ble det registert 147 personer, hvorav 73 menn og 74 kvinner. 51 av dem var under 16 år gamle, og 66 var mellom 16 og 48. Gerhard Schøning besøkte Grip i 1770-åra, og han kunne fortelle at det ble født 53 barn der mellom 1760 og 1769, og at det i samme periode døde 75 personer. 17 av de døde var barn som var under ett år gamle. Den eldste av de døde ble 84 år gammel. Det finnes egne kirkebøker fra Grip for perioden 1733 til 1832. En spesiell ting med Grip er at det ikke er noen gravplass verken ved kirken eller noe annet sted. Det er nemlig så tynt jordsmonn der at det ikke var mulig å gravlegge de døde der, så de måtte i stedet ligger i Kristiansund eller på Bremsnes kirkegård på Averøya.
Det gode fisket førte til at mer penger var i omløp blant fiskerne. Mens Gripværingene lenge hadde måttet handle på fastlandet, kom det nå flere handelsfolk ut dit og oppretta lagerhus. Så går det ikke fullt så godt lenger. I en matrikkel fra slutten av 1700-tallet fortelles det at det var 36 bebodde hus, og at i 16 av disse husstandene hadde de økonomiske problemer. Seks enker og to eldre menn var betlere, og skyldte mer enn husene deres var verdt. Det var også åtte borgerhus, brukt at utliggere, og en rekke naust, stabbur og sjøhus. Denne voksende fattigdommen er et resultat av at fisket igjen slo feil flere år på rad i 1780.
Kjøpmennene i Kristiansund var heller ikke fornøyd med tingenes tilstand. Fiskerne på Grip kunne i teorien velge om de ville selge til væreieren på Grip eller om de skulle reise inn til Kristiansund med fisken. De mente at Leslie ikke hadde rett til å selge varer til folk på Grip. Det viste seg at Leslie, i motsetning til tidligere væreiere, ikke hadde eksklusive kontrakter med fiskerne, og kjøpmennene kom derfor ingen vei med sin klage i 1789.
I 1780 kjøpte firmaet Thomas og Isaac Moses Georg Moses' to tredjedeler av Grip for 3000 riksdaler. De kjøpte så i 1803 også William Leslies andel for 4100 riksdaler, og dermed var hele Grip samla hos én eier. Firmaet ble sittende med fiskeværet helt til 1858.
I 1796 ble Grip ramma av en kraftig storm, og dette skjedde igjen i 1804. Mange hus gikk på sjøen, og befolkninga måtte søke tilflukt i kirka. Den ligger på det høyeste punktet – åtte meter over havet. Det var nok til at bølgene ikke lenger hadde nok kraft til å slå kirke over ende. Men det førte til befolkningsnedgang. I folketellinga 1801 er det ført opp 167 innbyggere på Grip,[2] og i folketellinga 1815 var det bare 59. De som var igjen hadde også det problemet at de ikke lenger eide sine hjem etter at husene ble skylt på havet. I 1807 hadde firmaet Thomas og Isaac Moses omkring 7000 riksdaler utestående hos befolkninga på Grip, uten reell mulighet til å kreve inn gjelda. Firmaet kjøpte ut oppsittere, og i 1816 var det bare fire eller fem hus som var i sjøleie. De økonomiske vanskene firmaet hadde ble ikke bedre av Napoleonskrigene. De klarte ikke å kjøpe fisk fra Grip, og fiskerne begynte derfor å selge til kjøpmenn i Kristiansund. I 1813 kom en pengesanering som ramma firmaet ytterligere. Dermed hadde fiskerne noen år der væreierne i svært liten grad involverte seg i deres liv. I 1819 hadde det blitt noe bedre tider, og Thomas og Isaac Moses prøvde å få kontroll over fiskeværet igjen. Men de hadde fått gode forbindelser i Kristiansund, og mange av dem hadde kreditt hos kjøpmennene. Forordninga fra 1753 slo fast at kreditorer hadde førsterett på handel, og dermed hjalp det ikke å være væreier.
I 1822 og igjen i 1833 kunngjorde firmaet Moses at de skulle fastsette prisene på begynnelsen av sesongen ut fra konjunkturene, og at fiskerne måtte forholde seg til dette. Dersom de ikke adlød ville alle deres redskaper og eiendeler som befant seg på Grip – på væreierens grunn – bli kasta å sjøen. De begynte også å gi anvisningssedler til godkjente fiskere, og kunne dermed luke ut de som var gjenstridige. Amtmannen var skeptisk til dette, og fikk opplysninger fra Hans Grøn Bull. Sistnevnte mente at ordninga ville falle uheldig ut for fiskerne, dels fordi konkurransen forsvant og dels fordi de fastsatte prisene oftest ville være for lav i forhold til det som var en rimelig pris. Han mente likevel at væreieren burde ha forkjøpsrett, noe han begrunna med utleggene de hadde hatt. Det gjaldt for Thomas og Isaac Moses ikke minst kostnadene med gjenoppbygging etter stormene.
Ole Throness ble forpakter på Grip i 1832. Han hadde tidligere, i 1829, tilbudt Kristiansundspriser for fisk solgt på Grip, hvilket var bra for fiskerne. Til gjengjeld ville han betale mindre for frakt. Det oppsto konflikter mellom Throness og kjøpmennene i Kristiansund, noe Throness kom seirende ut av. I 1835 måtte Nicolay H. Knudtzon & Sønn betale bøter. Etter dette kunngjorde Throness at han ville betale Kristiansundsprisen minus fire skilling. For fiskerne var dette fortsatt en bedre ordning enn det de hadde hatt under firmaet Moses. Men samtidig innførte han en regel om at fiskerne ikke fikk oppholde seg på Grip hvis de ikke leverte til ham. Dette var et problem, fordi regelen om at kreditorene hadde forkjøpsrett fortsatt gjaldt. Dermed måtte fiskerne levere i Kristiansund. Fiskerne skal ha forsøkt å få kreditt hos Throness, noe som ville ha ført til at han fikk samme rettighet som Kristiansundskjøpmennene, men dette skal han ha sagt nei til. Thomas og Isaac Moses tok nokså raskt tilbake direkte kontroll over Grip, og Throness ser ut til å ha fortsatt som handelsmann der.
Formannskapslovene ble vedtatt i 1837, og trådte i kraft i 1838. For folket på Grip førte dette ikke til noen endring. Det var nemlig ingen som satt på bygsla eller matrikulert jord der, og dermed hadde de heller ikke stemmerett. Væreieren var fortsatt herre og mester på øyene.
Thomas Moses leide bort sin del av Grip til Nicolay H. Knudtzon i 1845. Han tok i bruk eksklusive kontrakter, og krevde høyere husleie fra de som ikke gikk med på det. De som leverte fisken til Knudtzon slapp med én ort i husleie under vinterfisket, mens de som leverte andre steder måtte betale seks ort. Dette utløste en klage til Stortinget fra fiskerne på Grip. De mente at amtsmannen måtte gripe inn, og at lovgivninga rundt fiskevær måtte bli klarere. Men Stortinget ville ikke rokke ved eiendomsretten, og ingenting skjedde. Mellom 1847 og 1859 foregikk en total monopolisering av handelen på Grip, og fiskerne sto svakere enn noen sinne. Det ble mer bruk av tvang, og konfliktnivået økte betydelig. Firmaet Moses tok tilbake Grip i 1846, og fortsatte med Knudtzons husleiesystem. Ved flere tilfeller møtte deres folk opp på Grip og kasta fiskeres eiendeler på sjøen for å presse dem til å handle kun med væreieren. Konsul William Leslie Knudtzon, som var Nicolay H. Knutzons onkel, tok opp situasjonen med statsråd Frederik Stang. Der var det ingen hjelp å få; Stang mente at fiskerne måtte forholde seg til forordninga av 1753. Amtmann Gulbrand Thesen lovte å engasjere seg for å sikre rettferdighet for fiskerne, men bortsett fra en advarsel han sendte til væreierne i 1847 skjedde ingenting.
Isaac Moses døde i 1851, og broren Thomas ble dermed eneeier av Grip. I 1855 forpakta han bort fiskeværet for ti år til Brødrene Volckmar, mot en årlig avgift på 600 speciedaler. Selv om kontrakten spesifiserte at forpaktinga skulle gjelde også overfor Moses' arvinger, ble Grip solgt da boet ble auksjonert ut i 1858. Det gjorde ikke noe for Brødrene Volckmar, som fikk tilslaget med et bud på 8800 speciedaler. I 1860 forpakta de bort fiskeværet til sin slektning Georg Volckmar Igjen var kontrakte for ti år. I 1862 og 1864 måtte brødrene ta opp lån, og da pantsatte de Grip. I 1862 kom det også en ny, stor konflikt mellom væreier og fiskere. Fra flere fiskevær ble det klaget over at husleia ble mer enn tre ganger så høy om de ikke leverte fisken til væreieren. Flere kommuner i området, blant annet Frei og Aure, kom med uttalelser om at værtvangen måtte oppheves slik at fiskerne fikk samme rettigheter som andre.
For å skape bedre forhold på Grip ble oppsynssjef Hjalmar Olsen henta til Grip for å rydde opp. Det ble også utført forbedringer av havna på Gripholmen. Det hadde vært snakk om at staten kunne kjøpe ut Grip, men Olsen mente at det ble for dyrt. I stedet forsøkte han å få væreierne til å se nytten av fri konkurranse. Det hjalp ikke, værtvangen fortsatte som før. Amtmann Nils Weyer Arveschoug var ikke enig med Olsen, og mente fiskerne måtte bli fri til å handle med hvem de ville. Senere skifta han mening, og sa at fiskerne fikk den prisen de skulle ha. Væreierne tok ut stor fortjeneste, men samtidig var det de som la til rette for fiskeriet.
Klagene kom fortsatt inn fra fiskerne, og i 1877 ble det bestemt at myndighetene skulle bygge ut havna. Slik ville også andre enn væreierne ha bidratt til tilrettelegging for fiskeriet, og man kunne derfor frata væreierne forkjøpsretten. For å kunne gjøre dette måtte staten kjøpe ut grunn til havneanlegget. Brødrene Volckmar var negative til salg, og mente at fisket på Grip gikk sin gang uansett om det ble ny havn der eller ikke. Havnearbeidskommisjonen kom allikevel til at det skulle bygges bedre havner i åtte fiskevær, deriblant på Grip. Stortinget godkjente bevilgninger til dette i 1881 og 1882. Men pengene ble gitt uten krav om at væreierne måtte gi fra seg forkjøpsretten. Dermed kom det ingen endringer som følge av de statlige investeringene.
I 1886 gikk Brødrene Volckmar konkurs, og Grip ble overtatt av panthaverne Th. Fasting og O. Furu. Konkursboet leide i 1887 ut fiskeværet til Nicolay Volckmar, sønnen til en av de to brødrene. Også i hans tid fortsatt værtvangen. Det ble faktisk verre, for mens det tidligere hadde vært samme pris i alle fiskevær, fikk fiskerne på Grip nå dårligere betaling enn andre. Volckmars begrunnelse var at Grip lå så nær Kristiansund at prisen måtte være lavere der. Fiskerne fortvilte over nok en endring i «spillereglene». Klagen de sendte inn gikk sin gang, og endte opp hos Væreierkommisjonen av 1884, som var nedsatt for å granske forholdene i fiskeværene. Det kom ikke noe ut av klagen.
I 1890 ble Grip solgt til det som skulle ble den siste væreieren, Ludvig Williamsen. Bare to hus var i sjøleie, resten ble Williamsens eiendom. Samtidig jobba væreierkommisjonen med et forslag til ny lovgivning. Kommisjonen delte seg i et flertall og et mindretall, der mindretallet i stor grad sto på væreiernes side. Flertallet gikk inn for lovendringer, og det kom et forslag om ny væreierlov. Det ble sanksjonert den 6. juli 1892. Med denne loven mista væreierne forkjøpsrett og salgsplikt, og leie skulle avtales mellom leietaker og væreier. Dersom husleia var urimelig høy kunne lensmann og fogd senke den etter skjønn. Det ble i de neste årene tatt opp langt mindre fisk enn i foregående tiår, men allikevel satt fiskerne igjen med betydelig mer penger. Dårlig fiske førte altså ikke lenger til fattigdom for dem – tidligere hadde væreieren tatt ut det han skulle ha, og fiskerne ble sittende med en slikk og ingenting når det var vanskelige tider. Det var tydelig at væreiernes forkjøpsrett hadde vært dypt urettferdig mot fiskerne.
Alt var allikevel ikke rosenrødt. Det var fortsatt konflikter mellom folket på Grip og Williamsen, som kunne nekte fiskere å ta opphold på Grip om de ikke inngikk avtaler med ham. Han krevde også leie som fiskerne mente var urimelig høy. Allerede i 1896 var arbeidet med en ny væreierlov som ytterligere skulle innskrenke væreieres makt i gang. Kommunene i området ble bedt om å uttale seg. I Kristiansund gikk et mindretall inn for departementets nye forslag, mens formannskapet mente at staten måtte ta over fiskeværene, om nødvendig ved ekspropriasjon. Amtmann Ludvig Arnoldus Leth mente at loven allerede ga fiskerne rett til å forhandle om leie. Dermed ville ikke en ny lov gjøre ting vanskeligere for væreiere, det ville bare presisere denne retten. Den nye væreierloven ble sanksjonert 20. mai 1899. Den sa ingenting om forkjøpsrett, og dermed kunne væreierne fortsatt kreve dette. Men fiskerne hadde nå krav på å få fastsatt leie ved skjønn, og herredsstyrene kunne gripe inn ved konflikter mellom væreier og befolkninga. I mellomtida hadde det skjedd ting på Grip.
Egen kommune
I 1896, da departmentet hadde sitt nye lovforslag til høring i herredene, var ikke Grip en egen kommne. De hadde helt siden 1838 ønska å styre seg selv. I 1897 ble så Grip kommune oppretta. Dermed var det et herredsstyre på Grip som kunne stå samla mot væreieren. Det viste seg at det var behov for det, for heller ikke loven av 1899 fungerte etter hensikten. Williamsen respekterte den ikke, og fant flere smutthull. I 1901 sendte herredsstyret på Grip et skriv til Stortinget. Williamsen krevde fortsatt salgsplikt på Grip, og betalte ikke like mye som det man fikk i andre fiskevær. Han tillot heller ikke at fiskerne sjøl salta fisken på Grip. De 39 oppsitterne som skrev under på brevet krevde at enten måtte loven endres en gang til, eller så måtte staten kjøpe ut Grip. Igjen kokte saken bort i byråkratiet. I de andre fiskeværene fungerte loven; bare på Grip var det fortsatt problemer. Stortingsrepresentant Hestnæs fra Nordmøre kom med kvass kritikk av Williamsen fra Stortingets talerstol, men de andre representantene lot seg ikke affisere av det.
Noen annet skjedde også i 1896: Grip poståpneri ble etablert den 10. januar dette året. Tidligere hadde posten bare blitt sendt med gripværinger som var inne i Kristiansund. Nå skulle det i stedet fraktes med rutebåten. Værbestyrer Karl Herje var poståpner fram til 1898, og så tok lærer Johan Gjøen over. Postkontoret holdt ut til 1. desember 1974, da det ble nedlagt i forbindelse med at de siste fastboende forlot Grip.
I desember 1902 skrev gripværingene igjen til Stortinget. Saken ble som tidligere sendt rundt. Det ble nå tydeligere for byråkrater og politikere ikke bare at det var stor misnøye med Williamsen, men også at det var en berettiga misnøye. Hestnæs tok opp tråden fra forrige runde, og krevde at staten måtte kjøpe Grip. Et alternativ var et billig lån til fiskerne, slik at de selv kunne kjøpe ut fiskeværet. Men i september 1902 hadde Williamsen sagt nei til et tilbød om å kjøpe Grip fra herredsstyret, og det sto han på. Det ble klart for stadig flere at Grip var et særtilfelle, der væreierens holdninger var mye av grunnen til at loven ikke fungerte slik der som den gjorde andre steder. Forholdene ble også stadig verre, fordi væreieren ikke utførte vedlikehold og fordi han hadde nekta å ha oppsigelsestid i leiekontraktene.
Selv om Grip nå var egen kommune slet befolkninga med at væreieren eide det aller meste der. Den private eiendomsretten førte til at man ikke kunne styre øya sjøl. Saken fra 1902 hadde gått sin gang, men først i 1906 begynte departementet virkelig å sette inn høygiret. Det ble bestemt at Grip kommune skulle få kjøpe ut fiskeværet for 110 000 kroner, og at dette skulle finansieres med offentlige midler. Herredsstyret vedtok dette mot én stemme. Den 19. november 1908 ble sakget formelt avgjort, og 1. januar 1909 skulle alt være på plass. På grunn av forskjellige formaliteter var ikke dette så enkelt, men etter hvert innså Williamsen at slaget var tapt og gikk med på å overfre eiendomsretten. Skjøtet ble undertegna den 28. august 1909. Av kjøpesummen ga Stortinget 20 000, mens resten var et lån fra Invalidefondet til 3,5 % rente. Med dette hadde Grip blitt en fullverdig kommune med råderett over eget areal.
I mellomkrigstida var det vanskelige tider for mange i Norge. Sviktende fiske førte til at mange ikke klarte å betale skatterestanser til Grip kommune, og i 1935 hadde de 21 000 kroner utestående. Dermed ble det vanskelig å betjene lånet fra Invalidefondet. Kommunen fikk også stadig større utgifter til fattigforsorgen. I 1930-åra ble betongveien som fortsatt får mellom husene på Grip anlagt som nødsarbeid, noe som ga både litt mer penger inn i kommunen og bedre forhold på øya.
Under okkupasjonen 1940–1945 ble ikke Grip ramma direkte av krigshandlinger. Da Kristiansund ble bomba i 1940 oppsto det rykter om at tyskerne også planla å bombe Grip, og dette førte til at mange evakuerte til fastlandet NS-myndighetene innsatte ny ordfører, men hadde ingen medlemmer som de kunne bruke. Herredstinget, NS' erstatning for herredsstyrene, fikk fem medlemmer. Det var ingen tyskere på Grip, bortsett fra at tyske soldater bemanna fyret, og at de til tider kom for å gjennomføre razziaer. Fisket ble i liten grad berørt av krigen. Tre sjøfolk fra Grip falt under krigen: styrmann Ole K. Pedersen Grip, maskinist Peder K. Pedersen Grip (1907–1944) og matros Edvard Gerhard Edvardsen (1919–1940). Det ble i 1946 satt opp ei minnestøtte over de tre.
Lokalvalgene på Grip ble aldri gjennomført som partivalg; man hadde bare personvalg. Vi vet allikevel noe om partitilhørighet gjennom stortingsvalgene. I mellomkrigstida var det over 50 % oppslutning om Arbeidspartiet, og i 1961 fikk AP oppslutning fra 48 %. De borgerlige stemmene ble delt mellom Kristelig Folkeparti og Venstre, mens Høyre fikk få eller ingen stemmer. Norges Kommunistiske Parti fikk 30 % av stemmene i 1945, men ved neste stortingsvalg i 1949 falt de til 1,2 %.
Det var, med unntak av i krigsåra, tolv representanter i herredsstyret. I tillegg var det tolv vararerepresentanter. Herredsstyret var hele tida fullstendig dominert av menn. Representantene måtte også ta på seg andre verv i komitéer og administrasjon. Det var ikke alltid lett å kombinere dette med fiske, ettersom man kunne være ute på havet i lengre perioder. I 1956 forøkte kommunen å redusere antall representanter til sju, men det gikk ikke fylket med på. Til tider ble også kravet om forskjellige kommunale komiteer noe parodisk, som da det ble krevd at Grip skulle ha en skogkomité med skogkyndige medlemmer. Det er ikke et tre å finne på Grip, og skogkyndige trekkes heller ikke dit i nevneverdig grad. Herredsstyret måtte bare konstatere at ingen var skogkyndige, og ba fylkesmannen om å oppnevne komiteen – som de jo ikke hadde bruk for. Dyrevernsnemnd trengte de heller ikke; det eneste dyret på Grip da dette kravet kom var en hund som fungerte som alles kjæledegge, og som hadde det riktig så godt.
Kommunen hadde bare én ansatt, nemlig herredskassereren. Han var samtidig formannskapssekretær, likningssjef og trygdesjef. Allikevel hadde han tid til å drive telefonsentralen – som hadde ei linje.
Grip kommunale kraftverk ble oppretta av kommunestyret i 1950. Det produserer elektrisk kraft ved hjelp av en dieselgenerator, og er fortsatt i drift. Kommunehuset ble pussa opp i 1950-åra, og det ble bygd nye skole. Det aller viktigste for herredsstyret var nok oppgraderinger av havna, som er grunnlaget for alt liv på Grip.
Den 8. februar 1963 ble det vedtatt ved kronprinsregentens resolusjon at Grip skulle innlemmes i Kristiansund kommune, med virkning fra 1. januar 1964. Dermed opphørte det som var Norges minste kommune i både folketall og areal å eksistere. Sammenslåinga var ikke ønska verken i Kristiansund eller på Grip. For Kristiansund var det økonomiske grunner til at de ikke ønska en sammenslåing. De sa ja til å få overført Dale fra Bremsnes kommune; det var et greit område å ta over økonomisk sett, og med den endringa lå hele Nordlandet under av én kommune. Særlig tenkte de på strømforsyninga, for dieselaggregatet var dyrt i drift og måtte subsidieres. Det var også skepsis mot å ta over ruteforbindelsen dersom Møre og Romsdal fylkesbåter trakk seg ut. Grip kommune klarte seg på grunn av et skatteutjevningstilskudd på 70 000 i året, men det ville bortfalle om øyene ble del av Kristiansund.
En av de siste sakene som ble behandla av Grips kommunestyre var overdragelse av tomtene. De hadde, siden øyene ble kjøpt i 1909, vært eid av sammenslutninga «Grip fiskevær». Nå ble de overført til de enkelte huseierne som gave fra kommunen.
Avfolkning – og ferieparadis
Etter kommunesammenslåinga ble det bestemt av Grip skulle avfolkes. De som bodde der eide jo sine egne hus, men Kristiansund kommune kom ikke lenger til å tilrettelegge for bosetning. De siste holdt ut til 1974. Deretter fulgte flere år med forfall.
I 1980-åra kom en ny generasjon til Grip, de som hadde bodd der som barn og som nå var voksne og ønske seg en fritidsbolig. Foreningen Gripaværingen hadde blitt danna i 1967 som velforening, og det ble nytt liv i denne sammenslutninga. Det har vært gjort stor felles innsats på øya av medlemmene. Det ble en periode bygd mye ulovlig på Grip. Dette var en stor utfordring, ettersom det dreier seg om et verneverdig bomiljø. Tidlig i 2000-åra ble det gjort en gjennomgang, og det meste ble godkjent. Noen måtte bytte ut vinduer og liknende, og det ble innskjerpa at man måtte bruke materialer som stemte overens med helheten i bygningsmassen.
Kraftverket er satt i gang, og forsyner øya med strøm i sommermånedene mellom kl. 08:00 og 23:00 - på nettene er det ro og dermed ingen strøm. Det gjøres noen ganger unntak for sene fotballkamper, da generatoren går til kampslutt. Vannforsyninga er en utfordring; alle hus har sisterner som samler opp regnvann, som brukes til dusjing, vasking og kaffekoking, Drikkevann må fraktes fra fastlandet. Toalettene bruker saltvann.
Grip brannstasjon er en liten bygning som er sammenføyd med kraftverket. «Brannbilen» er ei håndkjerre – men den har blålys. Det er Kristiansund brannvesen som har hovedansvaret. I sommersesongen er det folk på Grip, slik at slokking med det man har av utstyr kan starte raskt og brannen kan meldes til Kristiansund. For å sikre bygningene ellers i året – trehusene står tett, og ved et lynnedslag kan det raskt gå veldig galt – er det satt opp varmesøkende kameraer som overvåkes fra Kristiansund.
Gripstua, tidligere Gripkroa, ble åpna i juni 1974 - altså mens de siste fastboende var i gang med å pakke. Den holder til i skolebygningen. Det ble innreda overnattingsrom med seksten senger fordelt på tre rom. Overnattingstilbudet finnes fremdeles, men er lite brukt.
Det er ikke vegadresser på, men i stedet navn på de enkelte husene. Mange av dem har navn etter tidligere beboere (f.eks. Iverstua og Ingehuset), mens andre har navn etter funksjon (f.eks. Ishuset) eller beliggenhet (f.eks. Utsikten og Østfronten). I tillegg har husene bruksnummer, som også brukes for å identifisere dem. Da Grip ble matrikulert ble den registrert som gårdsnummer 30 i Kvernes tinglag, og dette nummeret ble beholdt fra Grip ble innlemma i Kristiansund.
I Heimnaustet er det hengt opp gamle bilder fra Grip med forklarende tekster. Bygningen ble reist på dugnad etter at et eldre naust, bygd av drivtømmer i mellomkrigstida, ble feid på sjøen under nyttårsorkanen 1992. Dette var en påminnelse om hvor brutalt været kan bli på Grip. Moloen mot nordvest beskytter mot det meste, men må jevnlig vedlikeholdes fordi den slås i stykker av bølgene.
Det er godt fiske ved Grip, og man antar at navnet kommer fra grípa, «gripe» eller «ta», og er en henvisning til «stedet hvor man fanger fisk». Den eldste skrevne formen er Gripár. På 1500-tallet kom det inn former som Gripe, Gryff, Grijb og Grip; på 1600- og 1700-tallet kom danske skrivemåter som Griip, Grieb og Griib.
Fyret
Grip fyr ble tatt i bruk i 1888, og er med sine 44 meter landets nest høyeste fyr. Det står i et vanskelig og værhardt farvann, og har en rekkevidde på 19 nautiske mil. Fyret ble automatisert og avfolka i 1977. I 2017 ble det montert solcellepaneler, slik at fyret kan drives uten ekstern strømtilførsel.
Kommunikasjon
Det er flere hurtigbåtavganger fra Kristiansund hver dag i sesongen med Grip-ruta. For turister er det rundturer på omkring tre og en halv time, med en times båttur hver vei og rundt halvannen time på øya med guiding deler av tida. Den samme båten brukes også av de som har feriebolig på Grip.
Se også
Referanser
Kilder
- Grip. - tidl. kommune i Store norske leksikon
- Grotdal, Sven: Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Oslo 2002.
- Iversen, Jostein: Grip : et fiskevær. Utg. Læreboka forlag. Trondheim. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket
Koordinater: 63.219794° N 7.593681° Ø