Røros Museums- og historielag (1930-1956: Røros museumsforening) ble stifta 23. juni 1930. Laget har til formål «å ta vare på alt som kan tjene og belyse Røros-distriktets kulturhistorie fra gammel tid og fram til våre dager». Fra starten arbeidet laget for å bygge et museum på Røros, og i 1955 fikk samlinga permanente lokaler. Fram til 1991 var laget eier og driver av Rørosmuseet. Da ble Stiftelsen Rørosmuseet oppretta og overtok drifta av museet. Laget ble da en støtteforening til Rørosmuseet, men var fortsatt eier av ca. 30 eiendommer. I forbindelse med at Rørosmuseet gikk inn i MiST, ble lagets eiendommer overdratt til Stiftelsen Rørosmuseet. Røros Museums- og historielag er representert i museumsstiftelsens styre, og skal støtte opp om stiftelsens formål gjennom praktisk og teoretisk arbeid.
Pr. 2019 er det 304 enkeltmedlemskap, 225 familiemedlemskap og 3 æresmedlemmer. Laget hadde en stor medlemsøkning i 2017, noe som skyldtes at Olavsgruvas Venner ble nedlagt og at aktiva og medlemmer ble overført til Røros Museums- og historielag.
Siden 1985 har laget vært medlem av Landslaget for lokalhistorie.
Hovedaktiviteter
Laget arrangerer historiske vandringer i sommerhalvåret. Medlemmene stiller også som vaktmannskap i de åpne husa i Sleggveien. Laget har dessuten teknisk og økonomisk ansvar for den årlige Falkberget-forestillinga ved Christianus Sextus.
Ledere
- 1930-1946: Henrik Grønn
- 1946-1967: Anders Kvikne
- 1967: Axel Aasen (overtok da Anders Kvikne døde)
- 1968-1971: Ingvald Tønseth
- 1971-1972: Ingrid Natrud
- 1972-1989: Knut Rendal Strøm
- 1989-1991: Tor Indset
- 1991-1992: Astri Angermund
- 1992-1994: Lina Homme
- 1994-1996: Paul Arne Galåen
- 1996-2009: Roar Dille
- 2009-2017: Ståle Lund
- 2017-: Arne Indseth
Æresmedlemmer etter 1980
- 1980: Olava Langen Aas (1906-1990)
- 1985: Ingeborg Kvikne (1899-1992)
- 1985: Lidulf Ødegård (1902-1999)
- 1991: Sverre Ødegaard (1947-2002)
- 2018: Astrid Nyhus
- 2018: Aage Aas
- 2019: Tor Indset
Bokutgivelser
Kilder
- Opplysninger fra museumslaget (Landslaget for lokalhistories lagsundersøkelse 2019).
Eksterne lenker
Torspråklig sørsamisk/norsk skilt på biblioteket i
Snåsa kommune.
Foto: Olve Utne
Sørsamisk (sørsamisk
åarjelsaemien gïele,
åarjelsaemien) er eit
samisk språk med tre nolevande hovuddialektar som blir snakka blant
sørsamar. Det tradisjonelle utbreiingsområdet til sørsamisk er sørom
Korgen i Noreg og Umeälven i Sverige. Hovuddialektane av sørsamisk er
vefsnsamisk (i Sverige: vilhelminasamiska), jamtlandssamisk og
rørossamisk (i Sverige: härjedalssamiska eller sydlig jämtlandssamiska).
Umesamisk blir òg ofte rekna til sørsamisk, men ligg med sin kombinasjon av
omlyd og
stadieveksling nært opp til
pitesamisk. I
Noreg blir samiske stadnamn i det tradisjonelt umesamiske området offisielt normert til sørsamisk.
Les mer …Helga Kristiansen (født Aavik den
28. januar 1913 i
Støren kommune, død
30. oktober 1990 i
Steinkjer) var en sydame med interesse for politikk og korsang. Hun utviklet en rettferdssans der kjernen ble arbeiderklassens frigjøring. Hun ble leder i det lokale arbeiderungdomslaget, og innvalgt i herredsstyret som landets yngste kvinnelige representant, og hun gjorde mer enn sin plikt også da det gjaldt som mest. Hun ble mor til tre og sydde heime for naboer og kjente til hun fikk fast ansettelse som sydame ved Samvirkelaget Steinkjer. Hun stod last og brast med arbeidersangen gjennom hele sitt voksne liv, og var formann i
Steinkjer Damekor i åtte av de 20 årene hun satt i styret. Hun mottok flere utmerkelser fra
Norsk Sangerforbund.
Helga var yngste barn i en søskenflokk på seks med 14 år mellom eldste og yngste. Far Erik (
1873-
1965) var født på en husmannsplass under Aavik i
Åsen, og mor Helene (
1875-
1941) kom fra samme kår i
Sør-Trøndelag. Han tok seg tidlig arbeid utafor heimen og ble ansatt i jernbanen (
NSB), hvor han først tjenestegjorde som banevokter med base på
Støren stasjon og seinere ble han banevokter på
Hell-Sunnan-banen langs strekningen
Byafossen–
Sunnan. Familien bosatte seg da på
Steinkjerbakken og seinere i Gammelvegen på Byafossen, som lenge etterpå ble til
Reinsvegen i det som den gang var
Egge kommune.
Les mer … Røros under åpninga av Rørosmartnan i februar 2007.
Foto: Hogne
Røros er kommunesenteret i Røros kommune i Trøndelag. Stedet ble grunnlagt som en bergstad etter malmfunn i 1644, på et tidspunkt hvor det bare bodde noen få mennesker på gårder i området. Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644, og i 1646 sto den første smeltehytta klar ved Hitterelva. Byen ble ødelagt av svenskene i 1678 og1679, men ble raskt bygget opp igjen. Kobberverket la ned driften i 1977.
Fra 1926 til 1964 var bergstaden en egen kommune. Denne ble så slått sammen med Røros landsogn, Glåmos og Brekken til dagens kommune.
I 1980 ble Røros innlemmet på UNESCOs verdensarvliste, og i 2010 ble også circumferensen lagt til, de omkringliggende områdene rundt byen, da oppføringen ble utvidet. Disse områdene omfatter de viktigste gruveområdene, vintertransportruta, tømmerrennene i fløtningskanalen Femunden-Feragen, samt Femundshytta, en av de fjerntliggende smeltehyttene.
Røros historie
1530 Olav Engelbrrektsons jordebok: bare én gård på Røros, Rørosgård ved Glåma
1644 16 personer bor på Røros. Lorentz Lossius får mutingsbrev, og igangsetter drift i Rauhåmmåren.
1645 Driften blir flytta til Storwartz utenfor Røros, Gamle Storwartz gruve blir igangsatt,
1646 Smelthytta blir tatt i bruk. Røros Kobberverk får privilegier fra Kongen: innenfor en cirkumferens (sirkel) på 45,2 km har kobberverket
enerett på all jord, skog og mineraler, bøndene ble pålagt pliktarbeid for kobberverket «mot billig betaling».
1647 Joachim Irgens overtar Røros Kobberverk
1651 Broren, Johannes Irgens, blir direktør for Røros Kobberverk
1658-60 Trøndelag tapes til Sverige i 1658, vinnes tilbake i 1660
1678-79 Røros blir brent ned av svenske tropper i 1678 og 1679, Rørosingene gjemmer seg i løer og hytter, vender tilbake, bygger opp igjen byen
1701 Manntall på Røros. 390 menn arbeider på verket, 852 menn og gutter bor på Røros
Det rene kopperet ble kjørt med hest eller okse på slede til Trondheim og eksportert til Amsterdam. I første halvdel av 1700-tallet var Kobberverket den beste bedrift i Norge med en produksjon verd 200 000 riksdaler og over 35 000 rdl. i skatt i året.
Mennene var gruvearbeidere eller smeltere og småbrukere, med bolig i Bergstaden om vinteren og seter utenfor Staden, med fjøs og låve begge steder. Gruvearbeiderne bodde ved gruven fra mandag til fredag, mens kona stelte hus og hjem.
1780 Røros kirke ble bygd som steinkirke. Barnearbeid innført «vaskarryss».
1800-tallet Økende problemer: skogen hogd ned, kull og ved måtte hentes langveis fra,
malmen minket, kopperprisen gikk ned. Arbeidsstokken ble redusert.
1977 Kobberverket innstilte driften.
Les mer …