| Om Bergen kommune
|
| Bergen er en by og en kommune i Vestland fylke (før 1. januar 2020 i Hordaland) og er Norges nest største by med omtrent 280 000 innbyggere (2018). Bergen regnes ofte som Vestlandets landsdelshovedstad, og fylkesadministrasjonen i Hordaland holdt til i byen. Bergen er etter fylkesreformen i 2019/2020 sete for Vestland fylkeskommune, men Fylkesmannen i Vestland har hovedkontor i Leikanger. Byen ligger ved kysten og er omgitt av de syv fjell, som er Fløyen, Ulriken, Løvstakken, Damsgårdsfjellet, Lyderhorn, Rundemanen, og Askøyfjellet. Sistnevnte er erstatte av Sandviksfjellet i 7-fjellsturen. I byvåpenet fremstår de syv fjell stilistisk som byens fundament. Gullfjellet (987 moh.) i Arna bydel er det høyeste fjellet i kommunen. Det gamle navnet på Bergen var Bjørgvin, som betyr ‘engen mellom fjellene’.
Bergen (Bjørgvin) ble grunnlagt av Olav Kyrre i 1070, og overtok for Trondheim (Nidaros) som hovedstad for Norgesveldet. I samme år ble det oppretta bispesete på Selje, som i 1163 ble flytta til Bergen. Det har siden hett Bjørgvin bispedømme. Opphavlig lå domkirka i byen på Holmen, men denne ble revet på 1500-tallet, og man tok istedet i bruk ei kirke fra 1150-tallet. Denne er fremdeles byens domkirke.
Kongsgården på Holmen (Bergenhus) var opphavlig i tre, men på midten av 1200-tallet ble disse erstatta av steinhaller, blant annet Håkonshallen, som ble tatt i bruk i 1261. To av våre mektigste konger, Håkon Håkonsson og Magnus Håkonsson Lagabøte, styrte landet fra Bergen. Byen hadde hovedstadsfunksjon fram til 1299, da denne ble flytta til Oslo. Byen forble dog Nordens største by til utpå 1500-tallet: Jón Viðar Sigurðsson regner med at det kan ha vært ca 7 000 innbyggere i Bergen, ca 3 000 i Nidaros, ca 2 000 Oslo og ca 1 500 i Tønsberg rundt år 1300.
Bergen hadde i høymiddelalderen en stor handel med fiskevarer nordfra, og blant annet korn, klede og vin fra utenlandske handelsbyer. Etter hvert som hanseatene etablerte seg i byen (fra omtrent 1350), fortrengte de innfødte handelsmenn på de viktigste utenlandske markedene, de var for eksempel nesten enerådende i Englandsfarta fra rundt 1310. Derimot opprettholdt byens egne sjøfarere Islandsfarta fram til 1413. Senmiddelalderen ble i det hele tatt ei nedgangstid for byen både økonomisk og politisk. Dette skulle ta seg opp igjen i nyere tid. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
 Rosa Asmundsen i Bergen på 1880-tallet. Foto: Brødrene Larm/Oslo museum. Rosa Anna Charlotte Asmundsen, f. Baldani (1846-1911) var skuespiller og sangerinne. Hun ble født i Kristiania, og debuterte som 14-åring ved Kristiania Norske Teater. Hun og ektemannen Jacob Hveding Asmundsen ble en del av den faste besetninga ved Bergens Nationale Scene da den åpna i 1876. I lystspill og vaudeville ble hun ofte brukt i roller som skulle være vakre, skjelmske og listige, ofte kammerpiker. Begge barna hennes, Georg Marius Asmundsen og Sigurd Asmundsen ble også skuespillere.Rosa Baldani ble født i Christiania som datter av gipsfabrikant Giovanni Baldani og Anne Eriksdatter. Faren hennes er som regel oppført som gipsmaker, men trolig er han den samme Giovanni Baldani som på 1840-tallet underholdte med sine dresserte aper og pudler og som deretter en tid forsøkte seg som sirkusdirektør.Rosa selv debuterte som 14-åring ved Kristiania Norske Theater. Henrik Ibsen var selv kunstnerisk leder ved teateret på dette tidspunktet, og det var som Egil i Hærmennene på Helgeland at hun fikk sin debut i 1860. Senere samme år spilte hun tittelrollen i Ole Lukøie.I 1861 reiste hun til Trondheim, hvor hun hadde fått et engasjement ved Det norske theater som ble stifta i 1861. Rosa var 15 år gammel da hun begynte der, og de første ti åra omtaler ikke avisene henne i noen rolle.
En avisartikkel fra 1863 hevder at hun "blev optagen paa Prøve, fundet noget for let og - forliden, og har siden troligen gjort Tjeneste som Choristinde og af of til optrådt i en ubetydelig Rolle." Siden man ikke var fastlønna som skuespiller, betydde dette også at hun tjente veldig lite. Les mer …
 Wenche Stenersen fra Oslo, her fra tiden i Theta-gruppen, var eneste kvinne i gruppen og overtok som kodeansvarlig i februar 1942. Foto: Bilde fra Kristian Ottosen: Theta Theta : et blad fra motstandskampens historie, 1940-1945 Theta-gruppen var en motstandsgruppe i Bergen som bestod av ungdommer mellom 19-22 år under andre verdenskrig og var operativ fra desember 1941 til juni 1942. Gruppens kjernevirksomhet var maritim etterretning formidlet ved radiokontakt med den britiske etterretningen. Dette omfattet all tysk skipsfart langs kysten, både militær og sivil. Hovedkvarteret ble etablert i et lite rom i Enhjørningsgården på Bryggen i Bergen. En av gruppens store bragder var å fange opp at «Tirpitz» var i norske farvann, noe som førte til senking av skipet i november 1944.
Gruppen ble navngitt av den britiske etterretningstjenesten som ga navn til telegrafsenderne rundt omkring i Europa fra det greske alfabetet, hvor «Theta» den åttende bokstaven. Les mer …
 Åker i Vang i Hedmark har hatt vært eid av offiserer i lang tid. En av de første av disse var Georg Reichwein. Alle husene på garden har blitt bygd om senere, men deler av de eldste kan føres tilbake til Reichweins tid. Foto: Cato Edvardsen (2006) (1593-1667) var en offiser som utmerket seg under Hannibalsfeiden 1643-1645 og Karl Gustav-krigene 1657-1660. Han var født i Hessen i Tyskland, og kom til Norge i 1628. Reichwein eide den adelige setegarden Åker i Vang, nåværende Hamar kommune. Han er også kjent som «Jørgen Reichwein». Georg Reichwein ble født i 1593 i enten Kassel eller Marburg. Disse byene lå i Hessen-Kassel, som var et sjølstendig landgrevskap i det tysk-romerske riket. Han var sønn av en skredder, og var sannsynligvis student, siden han kunne uttrykke seg på latin, gresk, fransk og italiensk. Senere valgte han imidlertid en militær løpebane, og under Trettiårskrigen deltok han på protestantenes side. Bakgrunnen for dette skal ha vært at han var ivrig kalvinist. Les mer …
Håkonshallen i Bergen er en stor steinbygning i tre etasjer som er en del av Bergenhus festning. Den ble reist på 1250-tallet under kong Håkon Håkonssons regjeringstid og var ferdig til bryllupet til Håkons sønn Magnus 11. september 1261. Hallen var den største og staseligste bygningen i kongsgården på Holmen, Norges politiske sentrum på 1200-tallet. Hallen ble trolig bygd for å huse store begivenheter, men den rommet også kongebolig, oppholds- og arbeidsrom samt lagerrom.
Etter at Norge kom i union med Danmark og kongene knapt oppholdt seg i Norge, kom Håkonshallen i forfall. Omkring 1520 var den lagerbygning, og i det påfølgende århundret sto den en periode uten tak. Hallen kunne gått fullstendig til grunne, men ble reddet av at den rundt 1680 ble magasinbygning for Bergenhus festning. Først omkring 1840 ble den «gjenoppdaget» som kongehall. Les mer …
 Audunsgården var Bergens postkontor fra 1647 til 1702, og sannsynligvis også Weldings vinkjeller. (Fotografiet er i Postmuseets eie, årstall ukjent, men før bybrannen 1916.) (fødselsår ukjent, død muligens 22. februar 1706) var postmester og vinhandler i Bergen. Hun var, ifølge Olaf Jæger, Norges første kvinnelige postmester.Arianche Weldings opphav er ukjent, men fornavnet hennes (et diminutiv av mannsnavnet Arian) tyder på nordtysk eller (muligens) nederlandsk opphav. Faren hennes ser ut til å ha hett Jacob, da hun i 1675 var registrert som "Sl. Helmiche Weldings Arianche Jacobsen". Hun overtok sin mann Helmiche Weldings verv som postmester da han døde i 1660, og beholdt det fram til 1668, da det som ser ut til å være hennes svigersønn overtok. Hun overtok også sjenkestua etter mannen, og ser ut til å ha vært i konflikt med politiet på grunn av ulovlig vin- og ølhandel. Når hun ble innkalt for retten, svarte hun at "hun var med posten occuperet og kunde af den grund ikke indfinde sig". Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Bergen kommune
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
