 Foto: Chris Nyborg (2006) Moss Jernverk, opprinnelig Moss Jærnværk, var en industribedrift i Moss. Den ble grunnlagt av Ernst Ulrik Dose fra Danmark i 1704, og var i drift til omkring 1870. Verket ble grunnlagt på et tidspunkt hvor myndighetene i København ønsket å konkurrere mot Sverige innen jernproduksjon. Norge hadde rikelig med råvarer – jernmalm og tømmer til smelteovnene – og gjennom privilegier og jernmonopol oppmuntret man til å opprette jernverk i landet.
Verket begynte med produksjon av ovner. Flere eksemplarer er bevart, blant annet en som er stilt ut på Moss by- og industrimuseum. Etter en tid ble det også hovedleverandør av kanoner og kuler til den dansk-norske flåten. Man produserte også spiker, tønnebånd, gryter og redskaper. Noe av jernet ble hentet ut lokalt ved gruver på Kambo og i Vestby, men det meste kom fra områdene rundt Arendal, Skien og Egersund. Kull fikk man særlig fra skogen rundt Moss og i Son. Mange bønder i området hadde leveringsplikt til Verket. Les mer …
 Røyken fra Peterson & Søn var kilden til Mosselukta. Foto: Chris Nyborg Mosselukta var den beryktede lukta fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn i Moss, som gikk konkurs i 2012. Den satte tidligere et skarpt og vedvarende preg på byen. I nyere tid har pipene blitt forlenget, slik at det meste føres vekk og spres for alle vinder, unntatt når visse spesielle værforhold inntreffer. Dette kombinert med en sterk reduksjon av utslippene har ført til at Mosselukta er historie.
I Moss var det sulfat som var årsaken til lukta. Sulfatecelluslose framstilles ved at tømmer hugges til flis og kokes på 150 til 170 grader sammen med en kjemikalieblanding som kalles hvitlut. Koket bryter ned flisa og frigjør fibrene. Sulfat er en av hovedkomponentene i hvitluten. Sulfatcellusloseproduksjon er mer effektiv, og faktisk mindre forurensende enn andre måter å framstille cellulose på.
Produksjonen av sulfatcellulose begynte i 1883, omtrent samtidig som cellulosefabrikkene i Bamble og på Ranheim. Alle disse lokalsamfunnene fikk luktproblemer, men på grunn av den sentrumsnære beliggenheten ble mossefabrikken til plage for flere mennesker. Dette er trolig grunnen til at lukta i Moss er mer kjent enn tilsvarende lukt på andre steder med cellulosefabrikker. Tidligere ble lukta kalt Størmerlukta, da produksjonen var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer. Les mer …
 Et av de mange nidversene om gapestokken: «Moss er en gammel By, der ligger østen Fjorden / Det veed Alverden nok. / At den forældet er nu lærer hele Jorden / paa Byens Gabestok.» Trykt i Morgenbladet 24. oktober 1840. Gapestokken i Moss var den siste gapestokken som ble brukt i Norge. Bruken av den ydmykende straffemetoden vakte mye oppmerksomhet og betydelig motstand.
Den 11. oktober 1840 ble Ole Larsen, kjent som «Ola Mand» satt i gapestokken utenfor Moss kirke i to timer under høymessen, etter å ha blitt dømt av Philip Henrik Hansteen ved Moss sorenskriveri. Stokken hadde de to foregående lørdagene blitt revet opp, høyst sannsynlig av motstandere av metoden. Mens Ole stod i stokken var det flere som gav ham penger, og mange uttrykte sympati med ham. Selv tilhengere av dommen mistet troen på gapestokken når de så dette, og følte at det ble mer en belønning enn en straff når han tjente penger på det. Les mer …
 Kanonstillingene på Bjørnåsbatteriet. Foto: Chris Nyborg Bjørnåsbatteriet eller Thorbjørnsrud skanse er en batteristilling som ble anlagt i 1902 for å dekke området mellom Dillingveien og Vansjø. Dette skjedde som et ledd i opprustningen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da man anla fort og batterier langs svenskegrensen fra Kongsvinger til Svinesund og vest for Oslofjorden for å møte en eventuell svensk invasjon.
Det ble planlagt tre slike batterier i Moss i perioden: Bjørnåsbatteriet, Orkerød skanse på Jeløya og Verksbatteriet ved Moss Jernverk. Verksbatteriet må ansees som et av de mest moderne av disse stillingene. Mens de fleste var anordnet slik at kanonene stod tett samlet på linje, var de i Verksbatteriet spredt i terrenget. En treffer ville derved bare kunne ødelegge én kanon. Batteriene inngikk ikke i selve Glommalinjen, men var en andre forsvarslinje mot svensk fremrykking mot Kristiania. Les mer … | 
