Forside:Troms og Finnmark fylke

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Nordland • Troms og Finnmark fylke
TIDLIGERE FYLKE: Troms • Finnmark

Om Troms og Finnmark fylke
Troms og Finnmark fylke bruker de to gamle fylkesvåpnene.
Troms og Finnmark fylke (nordsamisk: Romsa ja Finnmárku, kvensk: Tromssa ja Finmarkku) ble etablert 1. januar 2020 ved sammenslåing av Troms og Finnmark fylker. Dette er en del av regionreformen 2014–2018. Den politiske ledelsen og fylkesadministrasjonen har sete i Tromsø, mens fylkesmannen i Troms og Finnmark ble etablert i Vadsø i 2019.

I tillegg til at fylkene ble slått sammen, ble det samme dag en grenseendring ved at Tjeldsund kommune i Nordland slås sammen med Skånland kommune i Troms og overført til det nye fylket.

Stortinget vedtok den 8. juni sammenslåing av Troms og Finnmark. Fylkestinget i Troms hadde gitt tilslutning, mens Finnmark hadde trukket seg fra samtaler. I Finnmark slo man seg ikke til ro med stortingsvedtaket. Fylkestinget i Finnmark stemte i mars 2018 ned forslaget til sammenslåingsavtale, og vedtok at det skulle holdes en folkeavstemning. Den ble holdt i mai 2018, med 58 % deltakelse. 87 % sa nei til sammenslåing. I Troms ble det ikke arrangert folkeavstemning, men meningsmålinger i begge fylker peker mot flertall mot sammenslåing også der.   Les mer ...

 
Smakebitar fra artiklar
Kulturminner fra reindrifta i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Reisadalen og fjellområdene rundt er vår- og høstbeiteland for store reinflokker som trekker gjennom områdene på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen og Kåfjorden og vinterbeiter ved Kautokein/Guovdageaidnu. Dette er et flyttmønster som går langt tilbake i tid. Mange av kulturminnene du kan se langs den historiske vandreruta, spesielt på strekningen Imo - Ráisjávri, er tilknyttet den reindriftssamiske historien. Kulturminner
Én av mange registrerte árran i Reisadalen. Det er fort gjort å gå forbi teltboplasser og árran dersom de er gjengrodde.
Foto: Rudi A. Mikalsen/Sametinget
Den vanligste kulturminnetypen er árran, som er den samiske benevnelsen for et steinsatt ildsted i lávvu eller gamme. Árran er ovale eller rektangulære i formen, og gjerne åpne i kortenden.Mange av disse er godt synlige på overflaten, selv om de er flere hundre år gamle. En nøyaktig datering av boplassen er som oftest kun mulig gjennom dateringer av trekull fra ildstedet. Gjennom utgravninger av reindriftssamiskeboplasser vet vi at slike árran har vært i alminnelig bruk siden 1400-tallet, men det fins også dateringer tilbake til 600-tallet (eldre jernalder).   Les mer …

Kvener ror fiske i Finnmark ca. 1892.
Kvener, også kalt norskfinner, kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere, er medlemmer av ei folkegruppe med kjerneområde i Nord-Norge og med finsk opphav. Kvenene er definert som en nasjonal minoritet. Språket kalles kvensk eller kvensk/finsk, og er språklig sett en finsk dialekt. Navnet kven er gammalt. Første gang vi vet at det ble brukt, var i Ottar fra Hålogalands beretning som ble nedtegna ved hoffet til Alfred av Wessex mot slutten av 800-tallet i den angelsaksiske formen cwenas. På norrønt finner vi formene kvenir og kvænir. Området øst for Bottenvika besto i mellomalderen av ulike stammer, finnene (suomalaiset) i området rundt Åbo, tavastlendingene (hämäläiset, dette etnonymet har samme opphav som same) vest for finnene, karelerene (karjalaiset) øst for dem att. Nord for tavastlendingene og karelerene bodde savolakserene (savolaiset), det var savolaksere som emigrerte til Finnskogen i Värmland og Hedmark på 1600-tallet. Nord for savolakserene bodde kainuulaiset i Kainuu (svensk "Kajanaland"). På samme måten som svenskene i vest lot finner stå som namn for alle desse stammene, brukte nordmenn i nord (som t.d. Ottar) navnet kvener på samme måte.   Les mer …

Hvem er Hvem 1973, utsnitt av artikkel om daværende høyesterettsdommer Trygve Leivestad.
Trygve Leivestad (født 29. januar 1907 i Tromsø, død 14. desember 1994 i Oslo) var jurist. Han var blant annet lagmann i Hålogaland (1947-58) og høyesterettsdommer (1958-77). Leivestad satt også som styreformann i NRK, og han hadde flere verv i Kristelig Folkeparti. Han var sønn av lagdommer Ludvig Bernhard Leivestad (1878-1955) og Valborg Dorothea f. Skouge (1880-1957). Teologiprofessor Ragnar Leivestad (1916-2002) var en yngre bror. Ifølge folketellinga for 1910 bodde familien i Skippergata 25 i Tromsø.   Les mer …

Martinus Høgåsen (midten) på arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken
Ola Martinus Høgåsen (fødd 2. august 1900 i Grue, død 1964 i Vågå) var lærar, politikar, folkeminnesamlar, lokalhistorikar, nynorskforkjempar, diktar og sakprosaforfattar. Han blir oftast omtala berre som Martinus Høgåsen. Høgåsen gjorde seg sterkt gjeldande på ei lang rad samfunns- og kulturområde, mest regionalt i Gudbrandsdalen, men også på landsbasis. Han var norskdomsmann og sosialist. Han gjekk mykje i bunad, og omsette «Internasjonalen» til nynorsk. Det meste av yrkeslivet sitt verka han i Gudbrandsdalen (Nord-Fron og Vågå). I båe desse kommunane var han politisk aktiv for Arbeidarpartiet. I Nord-Fron var han mellom anna varaordførar i seks år, og i Vågå var han ordførar 1946-1951. Han var ein markant og aktiv motstandar av tyskar- og NS-regimet 1940-1945. Frå 1945 til han gjekk bort var han redaktør for Årbok for Gudbrandsdalen. Ola Martinus Høgåsen var fødd som eldstemann i ein syskenflokk på 10 på småbruket Høgåsen i Tjura krins i Grue kommune. Foreldra var Anton Høgåsen (fødd 1876) og Lina Høgåsen fødd Jensrud. Dei dreiv småbruket saman, og Anton hadde arbeid i skogen attåt. Bruket Høgåsen var opphavleg husmannsplass, men Anton hadde kjøpt den til sjølveige i 1895. Både på fars- og morssida hadde Ola Martinus svenske og finske innvandrarar i slekta. Han forfinska stundom namnet sitt til Mattio Reisanen. Ola Martinus voks opp i ein politisk engasjert og kulturelt interessert familie. Det var mykje forteljing og song i heimen. Både faren Anton og farfaren Martinus var radikale venstremenn.   Les mer …

Lakselvbukt Samvirkelag i tidligere Ullsfjord kommune, ble et av de første samvirkelag som fusjonerte med Tromsø Samvirkelag.

Lakselvbukt Samvirkelag ble stiftet på Lakselvbukt skole, om lag 70 kilometer fra Tromsø sentrum, 10. januar 1946. Det ble vedtatt å slutte seg til NKL, og oppta denne organisasjonens mønstervedtekter som sine. Dette samvirkelaget sluttet seg til Tromsø Samvirkelag fra 1. januar 1965, og var således herre i eget hus i 20 år.

Det var møtelederen, Ludvik Lien som hadde tatt initiativ til møtet der nær 50 personer møtte. De vedtok at Samvirkelaget måtte la seg etablere i bygda og valgte Ludvik Lien som lagets første formann. Med seg i styret fikk han Kåre Myrbakk, Nils Stakkevold, Johs. Jensen, Karl Pedersen, Henrik Skjellnes og Morten Henriksen. Med Peder Stakevold som bestyrer åpnet laget egen butikk nesten fire år senere, i slutten av 1949.   Les mer …

«Blåbygget» i Bardu, slik det fortonte seg i 1996.
Indre Troms Samvirkelag ble etablert 1. januar 1963 og kom i gang på foranledning av Norges Kooperative Landsforenings aksjon for å få færre, større og mer konkurransedyktige samvirkelag. Aksjonen startet med NKLs kongress i Narvik 1960, som fikk som første store resultat at de fleste samvirkelagene i Troms innland slo seg sammen. Et forehavende som snart viste seg å bli den suksessen man håpet på – både i NKLs høyere organer, så vel som på «Innlandet». Omsetningen økte ikke bare suksessivt, den spratt i været. Med salg av ferdighus, biler og andre kapitalvarer ble ITS snart et av de store flaggskipene innen forbrukerkooperasjonen i Norge.   Les mer …

I 1983 fikk divisjonen aprobert sitt eget emblem. Det er utformet på grunnlag av et våpenskjold som tilhørte en gren av Bjarkøy-slekten.
6. Divisjon var en høyere militær kommandoenhet for land- og luftforsvaret (Hæren) i Nord-Norge, som historisk er knyttet til Harstad i fredstid og til slaget om Narvik våren 1940 under andre verdenskrig. Kommandoen har hatt skiftende navn etter som Forsvaret har blitt omorganisert opp gjennom årene. 6. Divisjon er mest kjent for kampene ved Narvik i 1940, der den i samband med franske, britiske og polske styrker var med på gjenerobringen av Narvik 28. mai 1940 og var nær ved å beseire tyskerne og kaste dem ut av landet. Divisjonen ble grunnlagt i 1897 og nedlagt i 2009.   Les mer …

Monumentet over sovjetiske soldater som døde under tysk fangenskap på Trondenes 1941-1945. Her under blomsternedleggelsen 17. mai 2008.
Russemonumentet på Trondenes er et minnesmerke over tilfangetatte sovjetiske soldater som tyskerne satte til å bygge sine forsvarsverk. På Trondenes var det mange av dem, og oppgaven var først og fremst å bygge det store forsvarsanlegget på Trondeneshalvøya - Adolfkanonbatteriet. Fangene levde under umenneskelige forhold i en leir med dårlige brakker, lite mat og hardt arbeid. Dette var bokstavelig talt et dødsslit, og det er stipulert at ca. 800 av dem døde under disse forholdene. Noen sultet i hjel, andre frøs til døde eller omkom av sykdommer. Noen ble også skutt for bagatellmessige disiplinære forseelser.I alt var det ca. 100 000 sovjetiske soldater som var fanger i Norge da krigen sluttet i 1945. 13 000 døde under fangenskapet. I Harstad var det fangeleirer på Kilhus, Kanebogen, Harstadbotn, Seljestad, Sama og Trondenes. På Trondenes finnes det ennå rester av brakkeleirene som tyskerne fikk bygd for seg og sine, selve fangeleiren ble brent like etter frigjøringen.   Les mer …
 
Sjå óg
 
Eksterne ressursar
Forside:Troms og Finnmark fylke/Eksterne ressursar
 
Kategoriar for Troms og Finnmark fylke
 
Andre artiklar