 Lakselvbukt Samvirkelag i tidligere Ullsfjord kommune, ble et av de første samvirkelag som fusjonerte med Tromsø Samvirkelag. Lakselvbukt Samvirkelag ble stiftet på Lakselvbukt skole, om lag 70 kilometer fra Tromsø sentrum, 10. januar 1946. Det ble vedtatt å slutte seg til NKL, og oppta denne organisasjonens mønstervedtekter som sine. Dette samvirkelaget sluttet seg til Tromsø Samvirkelag fra 1. januar 1965, og var således herre i eget hus i 20 år.
Det var møtelederen, Ludvik Lien som hadde tatt initiativ til møtet der nær 50 personer møtte. De vedtok at Samvirkelaget måtte la seg etablere i bygda og valgte Ludvik Lien som lagets første formann. Med seg i styret fikk han Kåre Myrbakk, Nils Stakkevold, Johs. Jensen, Karl Pedersen, Henrik Skjellnes og Morten Henriksen. Med Peder Stakevold som bestyrer åpnet laget egen butikk nesten fire år senere, i slutten av 1949. Les mer …
 Peder L. Hanssen. Foto: Ukjent (født 1. november 1869 i Harstad, død 24. desember 1947) var typograf, fagforeningsmann, lokalpolitiker for Arbeiderpartiet (DNA) og fremtredende leder innen avholdsbevegelsen.
Peder - eller «Peder L», som folk kalte ham - var pukkelrygget og hadde ellers det kjennetegn at han gikk på byen med stokk og bar stiv hatt, noe som på den tiden var moteriktig kjennetegn på verdighet. Fra 1896 hadde han jobb i Kristiansund, der han traff sin tilkommende kone, Hermanda Bugge, som også var typograf. Da faren, Hans Jørgen Pedersen, døde i 1889, arvet Peder sammen med broren, Jens Reobert, det vesle bruket i Harstadgården. Huset står fortsatt i St. Olavsgt. 52, og fjøset sto rett over gata. Jens Reobert var den som drev gårdsbruket - antakelig med en eneste ku - samtidig som han var orgelbygger. Peder drev litt med potet og grønnsaker på tomta like ved huset. Hermanda og Peder hadde i alt fire døtre. De to yngste døde da de var henholdsvis 5 og 20 år, mens døtrene Esther Bugge-Hanssen og og Henny Lundberg begge levde til 1993. Ingen av de to hadde egne barn. Esther var i alle år ansatt i Telegrafverket. Les mer …
 Fra den spede begynnelsen i Bendiksen-huset hvor stort sett bare disk og vekt er kommet på plass. Fra venstre: Hans Andreassen, Fredrik Fredriksen, Peder Johansen og Eilert Ingebrigtsen. Foto: Sannsynligvis Bendiks Simonsen, Kilhus var først og fremst nærbutikken og det sosiale samlingsstedet for bygdefolket på Tofta, Høgfors og Kilhus. Men laget hadde også kunder i Sollia, Tømmeråsen, Storvassbotn og Tennvassåsen. Her virket bøndene sammen og fikk kjøpt sine varer - av hverandre - mellom klokka fem og ni på kveldene. Butikken, som fikk betegnelsen «Foreninga», hadde da også et møtelokale over butikken. I 1962 ble det bygd større og mer tidsmessige lokaler. Da kjedebutikkene gjorde sitt inntog i Harstad, gikk det fort nedover for Samvirket på «Kjellhus». Virksomheten strakk seg fra opprettelsen på 1920-tallet til konkursen 1991. Les mer …
Stiftsmøte for Haalogaland bispedømme i 1923 ble initiert med en målsetting om å få gjennomdrøftet Normalplanen for landsfolkeskolen av 1922, som så å si hadde vært i bevegelse fra 1889. Veien fram hadde vært lang og spekket med dramatikk. Nasjonsbyggere, konservative og revolusjonære kom tidvis både i et fruktbart og idemessig samvirke, men prosessen var nok mest preget av kampen om samfunnsmakten og den idemessige utforming av grunnskolen. Da normalplanen var vedtatt ble det debatt – en debatt som i stor grad ble styrt av kirkas folk. Det som ble hovedsaken nå var planens forslag om å senke timetallet i kristendomsfaget. Les mer …
Russemonumentet på Trondenes er et minnesmerke over tilfangetatte sovjetiske soldater som tyskerne satte til å bygge sine forsvarsverk. På Trondenes var det mange av dem, og oppgaven var først og fremst å bygge det store forsvarsanlegget på Trondeneshalvøya - Adolfkanonbatteriet. Fangene levde under umenneskelige forhold i en leir med dårlige brakker, lite mat og hardt arbeid. Dette var bokstavelig talt et dødsslit, og det er stipulert at ca. 800 av dem døde under disse forholdene. Noen sultet i hjel, andre frøs til døde eller omkom av sykdommer. Noen ble også skutt for bagatellmessige disiplinære forseelser.I alt var det ca. 100 000 sovjetiske soldater som var fanger i Norge da krigen sluttet i 1945. 13 000 døde under fangenskapet. I Harstad var det fangeleirer på Kilhus, Kanebogen, Harstadbotn, Seljestad, Sama og Trondenes. På Trondenes finnes det ennå rester av brakkeleirene som tyskerne fikk bygd for seg og sine, selve fangeleiren ble brent like etter frigjøringen. Les mer …
| 
