 Bilde av bred sti i høstlyng på vidda Foto: Postruta i nærheten av Ravnastua Postruta mellom Alta og Karasjok er en historisk vandrerute og merket fottur over Finnmarksvidda, og er en del av et stinett over vidda som har vært brukt til ulike formål i mange tusen år. De mange kulturminnene langs ruta forteller om tidlig menneskelig tilstedeværelse, og at vandringene i området har vært en del av ulike praksiser og liv på vidda gjennom mange generasjoner.
Den opprinnelige postruta over vidda var ikke én lineær rute, men en del av et postrutenett som har variert med type transport, vær, flom og forflytning av mennesker. Alta og omegn turlag (AOT) har ansvaret for en etablert T-merka ruta mellom Østerelvdalen og Ravnastua, og betegnelsen Postruta er brukt for å knytte denne til den historiske bruken. I arbeidet med å oppgradere ruta og gi den status som historisk vandrerute, har stipendiater fra UiT samlet historisk materiale og ruta har blitt remerket av frivillige. Les mer …
Eksplosjonene på Trondenes festning i 1958 martret alt omkring seg på Trondenes ved Harstad, og blåste ut dører og vinduer i byen. Flammer, stein, jernskrap og granater ble slynget vidt omkring.
Klokka 1450 mandag 1. september 1958 kom den første smellen. Den var det nok bare de som oppholdt seg på og rundt idrettsplassen på Kråkeneset som hørte. Fem av de seks som befant seg rundt ammunisjonslagerplassen omkom umiddelbart. Mens Leif Lorentzen var på vei bort fra de 6251 8,8 cm luftvernsgranatene som var lagret, kom storsmellen. Det var den som skapte den atombombelignende soppen over Trondeneshalvøya. Det hele fortonte seg som et ubegripelig inferno.
På storlageret til Norull, nesten nederst i Havnegata, var de i ferd med å sluttføre arbeidet med en større ordre, og skulle ha «fem-minutt». De tre som satt utenfor den doble port-døra ble vâr en stor røyksopp over Kråkenes. Lyden fra eksplosjonen kom akkurat idet fjerdemann var på tur ut porten, tett fulgt av trykkbølgen som kasta ham inn igjen idet han så å si tok i mot med solar plexus.
Prosjektiler fra eksploderte granater, steiner og annet falt ned rundt omkring på Trondenes, noe knuste ei betongtrapp og mye kom susende og slo ned i sjøen utenfor Kråkeneset, men også så langt ute som på Måga og på Sandsøya falt varene ned fra skjelvende butikkhyller. Les mer …
 Snekkerverkstedet i Harstad Mek. Verksted, med Johan L. Markussen, bakerst – med skalk, som var formann her. (1916) Johan L. Markussen var født i Medkila, som den gang var ei bygd i Trondenes kommune den 6. april 1874 som fjerde barn av Markus Johan Hansen (1839-1932) og Anna Kristine Walberg Kristensdatter (1840 - 1883) fra Fauskevåg. Tirsdag 13. juli 1897 ble Johan viet til sin Kirsten Marie Tobiasdatter (1874-1957) fra Nordvik i Sørvik i Nidarosdomen. Hvorfor vielsen fant sted i Trondheim er det (foreløpig) intet som kan fortelle oss om. En teori, god som noen, kan være at troen hadde gode vilkår i vår region i denne perioden, og da «hoveddelen av skjelettet etter Olav (Digre) trolig er gravlagt et sted under golvet i Nidarosdomen», ble vel dette en mer enn god nok begrunnelse for å reise til Trondheim for å inngå i «den hellige ektestand», - når man ellers hadde muligheten for det. Mye tyder på at han fikk en oppvekst med god skolering i båtbyggerfaget, noe som senere ledet ham inn på snekkerverkstedet på Harstad Mek. Verksted hvor han ble formann, før han starta egen virksomhet innen faget i det vi nå kjenner som Seljestadfjæra, hvor etterkommerne seinere fikk etablert Marcussens Metallstøperi.
Allerede i 1910 ser vi at Johan Markussen engasjerte seg i stedets sosialpolitiske liv. På generalforsamlingen i Harstad Arbeidersamfund den 6. mars ble han en av fem varamenn til «bestyrelsen» av «Samfundet». Året etter skjer det samme, men da er han 1. varamann, mens han i 1912 velges til revisor. På den langt mer konfronterende generalforsamlingen i 1913 ble han innvalgt i styret med 70 stemmer, som er det høyeste stemmetall noen er innvalgt i Samfundets styre med. Et ytterligere prov på at han nøt stor tillit er at han var en av tre som signerte protokollen ved dette årsmøtet.
Arbeiderklassens organer hadde mobilisert til møtet; det skulle bygges kjeller under huset, som i neste omgang blant annet skulle huse «partiets avis». Dette vet vi gikk bra. Folkeviljen kom flyttende fra Sjøvegan i januar 1917. Les mer …
 Annæus Myklevand var en omreisende handelsmann som prøvde seg i mange yrkesgrener, men hadde et avslappet forhold til lov og rett. (født 22. juni i 1875 på Sørplassen ved Møkkelvatnet i Grong, død 1935 i Båtsfjord) var sønn av husmann, tømmerhugger og fergemann Erik Johnsen og Julianna Tobiasdatter. Han bodde hjemme til han var åtte år. Da flyttet han og bodde hos fremmede mens han gikk på skole. Rett etter konfirmasjonen begynt han å reise rundt i Trøndelag, Nordland, Troms og Sverige som handelsmann. Men han var en mann som prøvde seg i mange yrker og hadde et avslappet forhold til lov og rett. Allerede som 18-åring ble han straffedømt, og han hadde flere opphold i fengsel i løpet av livet. Likevel er historien om Annæus Eriksen Myklevand fortellingen om en usedvanlig kreativ og fargerik mann som også hadde sine gode sider. Han ble beskrevet som en urolig sjel som levde sitt eget liv, men samtidig var hjelpsom og raus. I avisene ble han tidlig omtalt som «meget kvik og begavet ungdom», at han var kjent som Skandinavias yngste folketaler, en betegnelse han trolig selv sto bak. Les mer …
 En av de syv fangstgropene langs stien. Opprinnelig ville disse ha vært både dypere og brattere enn hva de fremstår som i dag. Foto: Rudi A. Mikalsen/Samediggi. Jakt på villrein er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. I fjellene rundt Reisadalen er det mange spor etter jakt og fangst på villrein. Ved foten av Boazoroavvi går stien rett i kanten av en grop for fangst av villrein. Denne gropa er en av syv fangstgroper på lokaliteten.
Fangstanleggenes formål er ganske enkelt å få et dyr til å falle ned i gropa, og ikke komme seg opp igjen. Derfor er gropene lagt i trekkrutene for reinen, og sperrer disse slik at dyrene ikke kommer forbi uten at noen går i fangstgropene. Gropene har vært både dypere og brattere enn slik de fremstår i dag. Fangstgropene på denne lokaliteten representerer trolig en liten gruppes behov for å skaffe mat til sitt eget livsopphold. Vi kjenner også til anlegg med flere hundre groper og lange sperregjerder, for eksempel i Varanger.
Les mer …
 Når mila lå i nær avstand fra bebyggelsen var alle med på å stable mila. Legging av veden måtte skje i oppholdsvær slik at veden ikke ble våt og brant tregere. Dette arbeidet deltok både store og små i, men det skulle stables nøyaktig og etter et bestemt mønster. Dette bildet er tatt på Elvestad i Reisadalen på 1930-tallet. (rundt 1930) Tjæremiler i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Tjære var den største handelsvaren i Reisadalen i Nordreisa kommune, og var en viktig inntektskilde for familiene. Prosessen fra begynnelse til slutt, det vil si fra brytinga av ved til brenning av mila, tok omlag ett år og krevde kunnskap, samarbeid og hardt arbeid. Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr.
Det var først og fremst kvenene som brakte med seg kunnskapen om hvordan man kunne produsere tjære av fururøtter. Tidligere skal folk fra Reisadalen ha blitt omtalt som tervalantalaisia - tjærekvener. Det var et stort behov for tjære, særlig til impregnering av båter og til dels også fiskeredskaper og garn. Tjæra ble også brukt som medisin mot forkjølelse. Les mer …
 Sangens Hus, som de fleste i Harstad kjente som SangerhallenFoto: Ukjent , som på folkemunne kom til å bære navnet Sangerhallen huset opprinnelig Harstads lokale frilynte ungdomslag; Harstad Ungdomslag. Det ble overdratt til Harstad Mandskor i 1923 og ble ødelagt av brann søndag 13. juni 1943. Huset var da på de tyske okkupantenes hender og ble brukt til proviantlager. Brannårsaken ble ikke klarlagt, men Hanna Kvanmo, (som bodde i huset på den tiden), fremsatte i boka Dommen (side 61) et begrunnet rykte om at det var tyskerne selv som stakk huset i brann for å skjule manko i mat- og brennevinslageret. Brannvesenet ble varslet for sent, da det var en lastebil (tysk?) som hadde ødelagt en stolpe i varslingsnettet.
Harstad Mandskor hadde på 1950-tallet planer om gjenoppbygging og at huset skulle bli byens nye storstue. Korets mange luftige planer, ble bare luftige. Det endte med at Harstad Boligbyggelag i 1965 reiste en boligblokk med 35 leiligheter, inkl. 6 hybler på tomta. Les mer …
 Gausvik Samvirkelags nybygg ved E10, tatt i bruk fra 1.9.1969. Posten hadde også sine lokaler i dette bygget fra 1969 til 30.9.1996. Foto: Torbjørn Hansen i gamle Sandtorg kommune ble stiftet på Gausvik Krets Forsamlingshus søndag 18.april 1948. Som lagets første bestyrer ble tilsatt Leif Johan Hansen, som da kom fra Sydal Samvirkelag i Lofoten. Tross trangboddhet i gamle lokaler etter den private kjøpmannen som ga opp, klarte laget seg meget bra. Bestyrerfamilien trivdes og ble med på oppbygginga av nybutikken ved riksveien ( E10), etter at de første byggeplanene måtte oppgis. Butikken holdt stand mot sentralismen – helt til i november 2001. Les mer … | 
.JPG)
.jpg)
