 I Hålogaland var XU organisert på følgende måte: XU-201 Narvik med sideavdelingene XU-201D/Lødingen, XU-210 Lofoten, XU-220 Vesterålen og XU-230 Harstad. I tillegg ble den Liland-baserte motstandsgruppen «Greta» underlagt XU-201 under navnet XU-201 E/Greta. XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz».
Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett.
Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201.
Les mer …
 En av de syv fangstgropene langs stien. Opprinnelig ville disse ha vært både dypere og brattere enn hva de fremstår som i dag. Foto: Rudi A. Mikalsen/Samediggi. Jakt på villrein er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. I fjellene rundt Reisadalen er det mange spor etter jakt og fangst på villrein. Ved foten av Boazoroavvi går stien rett i kanten av en grop for fangst av villrein. Denne gropa er en av syv fangstgroper på lokaliteten.
Fangstanleggenes formål er ganske enkelt å få et dyr til å falle ned i gropa, og ikke komme seg opp igjen. Derfor er gropene lagt i trekkrutene for reinen, og sperrer disse slik at dyrene ikke kommer forbi uten at noen går i fangstgropene. Gropene har vært både dypere og brattere enn slik de fremstår i dag. Fangstgropene på denne lokaliteten representerer trolig en liten gruppes behov for å skaffe mat til sitt eget livsopphold. Vi kjenner også til anlegg med flere hundre groper og lange sperregjerder, for eksempel i Varanger.
Les mer …
 Når mila lå i nær avstand fra bebyggelsen var alle med på å stable mila. Legging av veden måtte skje i oppholdsvær slik at veden ikke ble våt og brant tregere. Dette arbeidet deltok både store og små i, men det skulle stables nøyaktig og etter et bestemt mønster. Dette bildet er tatt på Elvestad i Reisadalen på 1930-tallet. (rundt 1930) Tjæremiler i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Tjære var den største handelsvaren i Reisadalen i Nordreisa kommune, og var en viktig inntektskilde for familiene. Prosessen fra begynnelse til slutt, det vil si fra brytinga av ved til brenning av mila, tok omlag ett år og krevde kunnskap, samarbeid og hardt arbeid. Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr.
Det var først og fremst kvenene som brakte med seg kunnskapen om hvordan man kunne produsere tjære av fururøtter. Tidligere skal folk fra Reisadalen ha blitt omtalt som tervalantalaisia - tjærekvener. Det var et stort behov for tjære, særlig til impregnering av båter og til dels også fiskeredskaper og garn. Tjæra ble også brukt som medisin mot forkjølelse. Les mer …
 Skøelv Samvirkelag i 1950-åra. Foto: Widerøes Flyveselskap i Sørreisa kommune, som ble formelt stiftet i løpet av de første desemberdagene i 1927, fikk navnet Skøelv Kooperative Handelsforening, og denne betegnelsen ble beholdt fram til i mars 1957 da laget vedtok å ta i bruk den mer moderne formen samvirkelag. I mellomtida hadde laget slitt i motvind, men opplevde også maksvær, som ga styre og medlemmer mot til å fortsette driften av sin egen butikk. Det var den noe slepphendte, men også velmente praksis med å gi kreditt som ga muligheten til å bli utrustet for Lofoten, som i sin tid så å si hadde ledet det forrige samvirket til skafottet. Denne praksisen ble som en dyd av nødvendighet videreført, som igjen ga det nystarta laget så store problemer at også det kom på randen av konkurs. Les mer …
 Storsalen i Harstad kino 1954. Foto: John H. Berthung var Norges første kommunale kino og kom i drift i Harstad Ungdomslags lokale i Strandgaten 36 i november 1913. Fra 1930 fikk kinoen fast tilholdssted i den såkalte Centralhallen i Rikard Kaarbøs gate som ble utvidet til et fullverdig kinolokale med 218 sitteplasser. Året etter ble det skaffet lydfilmutstyr. Kinoen ble en av de aller fremste kulturinstitusjonene i byen, hadde stor søkning og ga kommunen hardt tiltrengte inntekter. I 1955 sto nykinoen i Erlings gate 3 ferdig med 630 sitteplasser. Offisiell åpning var 23. april 1955. I tillegg til kinodrift ble salen og scenen i utgangspunktet benyttet til konserter, teater o.l., selv om scenen i mange tilfeller var for liten til slike formål. Arkitekt MNAL Jan Inge Hovig var hovedarkitekt, mens Egil Mørch bisto med detaljene. Les mer …
 Harstad meieris produksjonsanlegg på Sama. Foto: Gunnar Reppen (2009) ble etablert som aksjeselskap 9. august 1894. Egentlig hadde det stått dårlig til med jordbruket i distriktet frem til denne tid. Men fremveksten av Harstad som by og bedre tider i jordbruket kom samtidig og bidro antakelig til gjensidig utvikling. Kvæfjord og Sørvik hadde allerede planer for oppstart av meieri. Og i februar 1895 kom begge i gang. Også på Skånland ble det lagt planer, men de kom ikke i gang før i 1923 med Sør-Trondenes Meieri. Etter kommuneindelingen i 1926 ble navnet forandret til Skånland Meieri. Harstad meieri var først ute i Nord-Norge med industriell produksjon av iskrem. Det skjedde i 1949. Omsetningen av dette produktet steg kraftig i 1950-årene, flatet siden ut og holdt seg stabil i perioden 1970- 1990 på gjennomsnittlig 1,5 millioner liter årlig. Denne store produksjonen ga også en betydelig fortjeneste til meieriet. I 1990 ble det inngått en fusjonsavtale mellom Norsk Iskrem B/A, Diplom-Is A/L, A/L Iskrem, Meieriet Nord A/L og Harstad Meieri A/L. Driften av det nye selskapet skulle foregå i Harstad meieris anlegg og var garantert ut 1994. Siste iskremproduksjon var 4. juli 1994. Dermed var iskremeventyret slutt for Harstad meieris historie, og en eventyrlig gullgruve hadde den vært. Les mer …
 Ida Hansen var Skjervøy Samvirkelags første butikkdame , Skjervøy i Troms, kom på tenkestadiet i 1930-åra, men skal ikke ha blitt stiftet før like før tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms, som med sin tyske pertentlighet og gode organisering ble iverksatt i oktober 1944. Skriftlige kilder er borte for alltid, men folk «husker» at lagets første butikk åpna i april 1946. Arbeiderbevegelsen, i en slags treenig allianse med læstadianere og fiskere, var de som klarte å få saken realisert. Lenge fristet laget tyskerbrakketilværelsen, men så kom bedre tider og ny-butikkene kom opp å stå. Nøysomhet, engasjement og troen på den kooperative ide gjorde at laget var en selvstendig enhet til langt ut på 1980-tallet. Forbrukersamvirket NORD kom da som «en reddende engel» 15 år etter at Skjervøyværingene sist hadde avvist fusjonstanken. Les mer …
 Foto: SevE/Harstad Tidende 1979 er en bransjevis oversikt over bedrifter i Harstad-distriktet på 1940- og 1950-tallet. Den viser hvordan forretnings- og bedriftsstrukturen har endret seg frem mot vår tid.
Av naturlige grunner er det noen bransjer/institusjoner som mangler, f. eks. alders- og sykehjem, barnehager, regnskapskontor, campingplass, turistkontor osv. De fantes knapt på den tiden. På samme måte ser man at noen bransjer hadde atskillig flere enheter enn i dag. Da handelsregisteret for denne perioden ikke var å oppdrive, er listen rekonstruert med grunnlag i ulike dokumenter.
Tidsperioden 1940-1960 er før kommunesammenslutningen med Sandtorg og Trondenes, og de fleste bedriftene befant seg innenfor den gamle bygrensen. Les mer … | 
