 Portrettbilde av Anne Brannfjell. Foto: Albert Løkke (eg. Anne-Marie Andersdotter, senere omtalt som Anne Evensen Brandfjeld; født 19. april 1815 i Vardal, død 2. januar 1905 i Oslo) var regna som signekone og helbrederske. Hun bodde og virka en del år på husmannsplassen Ekeberglien ved Brannfjell på Ekeberg, og det er fra dette høydedraget hun har sitt tilnavn. Anne var datter av husmann Anders Didriksson og hans kone Marte Olsdotter, og vokste opp på plassen Sæter under Mustad i Vardal, som nå ligger i Gjøvik kommune. Hun kom til Christiania omkring 1841, som tjenestepike hos gullsmed Herman Øyseth og hans familie. Øyseth var en anerkjent håndverker, som blant annet er kjent for å ha laga arvefyrstekrona i 1846. Hun fikk to barn utenfor ekteskap med ham, først Christian (1843–1925) og så Anders Oluf (1845–1851). Christian ble født den 7. desember 1843 på England under Ekeberg. For Christians vedkommende ble matros Ole Hansen oppgitt som barnefar. Christian skrev selv på baksiden av sin dåpsattest at dette ikke var sant; det var Øyseth som var faren. Les mer …
 Honoria Dietrichson i 1913 Foto: Atelier Rude/Oslo museum (1863-1934) var lege. Hun studerte medisin ved Københavns universitet fra 1889, og var ferdig utdannet i 1895. Hun fortsatte å virke som lege til hun var nødt til å gi seg på grunn av sviktende hørsel. Dietrichson døde av kreft 9. april 1934 i en alder av 71 år. Sammen med mora, som døde i 1921, oppretta hun et testamentarisk legat til inntekt for arbeidsstuer for barn. I familien gikk hun under navnet Kei. Honoria Dietrichsons foreldre møttes i Düsseldorf i 1860. Mora, Mathilde Dietrichson f. Bonnevie var kunstner og studerte der. Faren, Lorentz Dietrichson, som fram til dette først og fremst hadde brent for litteraturen, utvikla på denne tysklandsreisen også en så sterk interesse for billedkunst at han valgte å utdanne seg til kunsthistoriker. Lorentz og Mathilde gifta seg i 1862, og levde i årene fram til 1865 det Norsk biografisk leksikon kaller «et vagabondliv i Tyskland og Italia». I Roma ble Honoria Dietrichson født mens faren var sekretær ved det svensk-norske konsulatet i Roma. Familien flytta i 1865 tilbake til Christiania, men siden Honorias far ikke fikk jobb der, dro de allerede i 1866 videre til Stockholm. Her ble de boende til 1875. Les mer …
 Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932. (født 26. januar 1867 på Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f 1829 i G[a]usdal). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid». Tellingen viser at det var trange kår hun kom til, Netta hadde fire egne barn og mottok fattigunderstøttelse. Neste gang Gjøviks befolkning igjen ble tellet, fem år senere, bor familien trolig fremdeles på samme sted, i gård nummer 1 i «Qvartal 112», «Ved Stranden». Denne gangen har Louises fornavn blitt byttet om, i tillegg til at hun igjen har fått patronymet Olsen. Denne gangen sies det som tidligere nevnt at faren er ukjent, men at han forsørger henne. Sett i lyset av innførselen i kirkeboken kan dette forstås som at hun forsørges av Giebelhausen. Les mer …
 Silhuett av Mathia Anker. Fra Det gamle Christiania, utg. 1924. Mathia Anker f. Collett (født 28. mai 1737 i Christiania, død 21. juli 1801 samme sted) var gift med to av Christianias rikeste handelsborgere, Morten Leuch (1732–1768) og Bernt Anker (1746–1805). Hun var datter av kjøpmann Peter Collett (1694–1740) og Anna Cathrine Rosenberg (1699–1747), og søster av blant annet forfatter Ditlevine Collett og godseier Peter Collett. I alt var det elleve søsken i flokken, og Mathia var den tiende.
Familien bodde i oppvekstårene hennes i en gård på hjørnet av Rådhusgata og Nedre Slottsgate. Hun fikk undervisning i hjemmet, i likhet med søstrene. Det fikk forsåvidt brødrene også, men for deres del ble hjemmeundervisninga fulgt opp av studier. Faren døde før hun var tre år gammel, og mora da hun var ti. Hun fikk med seg en arv på 12 500 riksdaler – brødrene fikk 25 000 hver og søstrene halvparten. Les mer …
 A. Rellings lenestolmodell frå 1939. (fødd 3. januar 1913 i Sykkylven, død 24. februar 2006 i Oslo) var ein interiørarkitekt og møbeldesignar frå Sykkylven på Sunnmøre. Foreldra var gardbrukar Ole Bastian Relling (1881–1967) og Hanna Lovise Strømme (1882–1958). I 1948 vart Adolf Relling gift med Reidun Skipperud (1919–1999), og saman fekk dei borna Jens og Margaret. Adolf Relling tilhøyrde den første generasjon utdanna designarar som arbeidde mot møbelindustrien. Han teikna både for produsentar på Austlandet, i Hordaland og på Sunnmøre. Adolf Relling var bror til designaren Ingmar Relling, og begge fatta tidleg interesse for møbelproduksjon. I deira ungdomsår voks det fram eit rikt produksjonsmiljø innan møbel- og trevareproduksjonen i Sykkylven. Les mer …
 «Oksefontenen» 2003. Foto: Siri Tidemann-Andersen er en del av strøket Torshov i Oslo som ble oppført for Kristiania kommune rundt 1920. Kommunen kjøpte i 1916 en del av gården Torshov. Mange mente at arbeidere skulle bo i hagebyer inspirert av engelske forbilder. Erfaringene fra Ullevål hageby viste at disse boligene ble for dyre for arbeiderklassen. Kommunen satset isteden på leiegårder i åpne beplantede kvartaler. De første gårdene hadde 2 ½ etasje med mansardtak og vindusarker. Senere måtte utnyttelsen av tomtearealet økes: gårdene ble høyere, de ble bygget i lukkede kvartaler rundt store grønne gårdsrom ment for lek og sosialt samvær. Torshovbyen ble oppført for Kristiania kommune 1917-1925. Med 1762 leiligheter og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte Torshov som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad. Leilighetene på Torshov skulle nå bli normgivende for boligstandarden. Les mer …
 «Selvportrett med sigarett» (1895) (født 12. desember 1863 på Engelaug Østre i Løten, død 23. januar 1944 i Oslo) var maler og grafiker, og er en av de mest kjente norske kunstnere i både inn- og utland. Hans verk var en sentral forutsetning for utviklinga av de ekspresjonistiske strømningene i 1900-tallets kunst. Han opplevde både suksess og kritikerslakt, og ble etter hvert omtalt internasjonalt som Norges største kunster. Hans verker regnes fortsatt som noe av det største innen moderne malerkunst, og flere av hans bilder har gått for rekordhøye beløp. Les mer …
 Eivind Berggrav, Østlandsk reisnings fyrste formann (ukjend fotograf). var ein språkpolitisk organisasjon som gjekk inn for eit sterkare innslag av folkemålet i riksmål og større rom for austlandske bøyingsformer i nynorsknormalen. Det var med andre ord ei språkpolitisk linje som sidan har vore kjend som samnorsk. I vidare forstand kan ein sjå Østlandsk reisning som ein framstøyt for regional, sosial og kulturell sjølvhevding, med uttala brodd både mot eit danskfundert riksmål dyrka av urbane eliter, og mot det som vart oppfatta som vestlandsdominansen i norskdomsrørsla. Organisasjonen var i verksemd i åra 1916-1926, og lykkast i å øve innverknad på rettskrivingsreforma i 1917, som fekk svært «radikale» valfrie former i båe skriftspråka.
1920-åra har vore rekna som ein stille periode i språkhistoria, men etter språkforskaren Ernst Håkon Jahr er dette ei mistyding. I tiåret etter fyrste verdskrig vart mange av dei språkpolitiske slaga utkjempa i kommunane, på lokalplanet, og fekk derfor ikkje merksemd i den riksdekkjande pressa. Østlandsk reisning var innblanda i mange lokale språkkampar på Austlandet, som talsmenn for dei som ønskte ei meir talemålsnær rettskriving. Les mer … | 
