 Alma Braathen følte seg hjemme nord for polarsirkelen. Foto utlånt av Østen Braathen. Alma Braathen (født 1906, død 1967) ble født i Jämtland av norske foreldre. Da Alma var i femårsalderen, flytta familien til Sundsvall der faren etablerte seg som sagbrukseier. Bruket gikk imidlertid konkurs som så mange andre sagbruk på den tiden, og i 1923 ble hun sendt over til Norge hvor slekten stammet fra. Det var mens hun besøkte den da 55-årige Katti Anker Møller at nysgjerrigheten på journalistikk våknet i henne. Sammen med de liberalistiske ideene som fru Anker Møller plantet i henne, skulle dette gi en meget bevisst kvinnesaksjournalist. Ja, hun ble så meget mer enn det – på grunn av sitt kvinnesaksengasjement. Hun ble en anerkjente krigskorrespondent, der felttoget i Nord-Norge sammen med reportasjene fra Vinterkrigen ble hennes journalistiske gjennombrudd. Hun benyttet ofte signaturen Brodjaga, som er det russiske uttrykket for luffer, omstreifer eller mer presist; person uten fast bopel.
«Man skal ikke eie mer enn man kan ta med seg opp i ei bjørk». Alma Braathen skal ha ytret denne samiske livsvisdommen heime hos en journalistkollega, der samtalen gikk på de storartede tilbud som handelsstanden opererte med ved inngangen til 1960-tallet. Derved er også mye sagt om hennes måte å tenke og se verden på.
Les mer …
 Andreas Quale, faksimile fra bok om mottakere av St. Olavs Orden (Hanche, Oslo 1934). Andreas Quale (født 31. mars 1875 i Målselv, død 15. februar 1948) var ingeniør, tilknyttet gruvevirksomhet i hele sitt yrkesaktive liv. Han var direktør for Sulitelma Gruber fra 1912 til han gikk av med pensjon i 1941, og var også lokalpolitiker i Fauske kommune. Andreas Quale tok eksamen som maskiningeniør ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1895, og studerte også ved Bergskolen i Freiberg. Han fikk Statens stipend for å bese gruver og anlegg i utlandet i 1900.
Fra 1895 til 1905 var Quale ingeniør ved smeltehytta og vaskeriene ved Sulitelma Aktiebolags gruver. Han var deretter direktør for bolagets filialgruver i Kåfjord i Alta 1905-11 ( Altens kobbergruber). Quale var overingeniør ved Sulitelma Gruber 1911-12, og direktør samme sted fra 1912. Han satt i direktørstillingen til 1941. Les mer …
Ole Petterson var en svenskesame, som kom over til Rossfjordbygda i Lenvik. Etter all sannsynlighet kom han sammen med flyttsamene i det vi kan betrakte som en av de store folkevandringene på Nordkalotten. Petterson var en mann med interesse for jorda og naturen, noe han i sin tid også overførte til sine etterkommere.
Vi vet ikke for sikkert når han ankom Rossfjordbygda, men vi vet at han bodde i Sultindvik den førsta tid. Seinere flytta han til Prostgjerdbakken hvor han etablerte seg 10. februar 1826. Dette var et reingjerdeområde om lag en kilometer nord om Tårnvatnet, som i sin tid var satt opp av svensksamen Nils Nilsen Prost (f. 1751). Her rydda Ole Petterson seg en liten gård; satsa på korn og poteter og ble boende i seks år. Men han opplevde til stadighet at avlingene ble utsatt for tidlig nattefrost. Derfor flytta han igjen, lenger inn i skogen, og endte opp under Vassbruna øst for vatnet. Hit skal han ha kommet i 1832. Han ble derved den første oppsitteren ved det han benevnte Tornio - etter heimplassen sin på svensk side. Dette skal så ha vært bakgrunnen for at vatnet han bosatte seg ved ble hetende Tårnvatn.
Les mer …
Ole Enok Olssen født 1829 ved Tårnvatn i Rossfjord i Lenvik prestegjeld ble bosatt i Målselv. Han ble gift 1. august 1860 med Hanna Estensdatter født 21.mars 1834 og fra Tårnelv, som også er i Rossfjordbygda, men øst for Rossfjordvatnet. Etter at de hadde bodd et par år hos konas foreldre, rev de seg løs og flytta til Ole Enoks bror Andreas i Bjørklia i Målselv. Her starta Ole Enok utviklinga av Målselvnepa - det nordnorske eplet.
 Georg Karlstad fotografert på «kvilesteinen» i Prostgjerdbakken. Her var det at Ole Pettersson etablerte seg 10. februar 1826. Georg husker de brukte å kvile her når de gikk fra Tårnstad til Straumen på handel. Denne steinen ligger noen meter til høyre for der husene hans Ole Petterson sto, sett fra Tårnvatnet. Foto: Gunnhild Lauknes 2015 Ole Enoks far, Ole Petterson var kommet østfra, sammen med flere samer som kom over til Norge i det vi kan betrakte som en av de store folkevandringene på Nordkalotten. En tid bodde han i bygda Sultindvik, men flytta så til Prostgjerdbakken hvor han etablerte seg 10. februar 1826. Dette var et reingjerdeområde om lag en kilometer nord om Tårnvatnet, som i sin tid var satt opp av svensksamen Nils Nilsen Prost (f. 1751). Her ble han boende i seks år, rydda seg en liten gård og satsa på korn og poteter. Men han opplevde til stadighet at avlingene ble utsatt for tidlig nattefrost. Derfor flytta han igjen, lenger inn i skogen, og endte opp under Vassbruna øst for vatnet. Hit skal han ha kommet i 1832. Han ble den første oppsitteren ved det han benevnte Tornio - etter heimplassen sin på svensk side. Dette skal så ha vært bakgrunnen for at vatnet han bosatte seg ved ble hetende Tårnvatn. Skylddelingsforretningen på Tårnstad ble gjort torsdag 20. september 1832 og ble undertegnet av formann Hinberg, Tosten Jørgensen fra Finnland i Rossfjord og Anton Jørgensen Hals fra Tranøy prestegjeld, i tillegg til Ole Pettersson selv var også Haagen Brynildsen, Kirkevig i Tromsø prestegjeld og L.M. Schive.
Ole Petterson fikk kongelig skjøte på eiendommen sin den 10. mars 1847, skjøtet ble tinglyst 29. juni 1849, og avgifta ble på 45 spesiedaler.
Han ble gift med Anne Katrine Pedersdatter fra Luneborg i Målselv - som så ble Ole Enoks mor. I tillegg til Ole Enok fikk de Petrikke Helmine, Andreas, Johan Mathias, Peder Andreas, Tarald og Anne Elisabeth. Les mer …
 Mellembygdens Kooperative Handelslag på Bakkehaug, slik det fortonte seg ca 1920. Huset i bakrunnen var i sin tid brukt som "smørhus" - lager for bøndenes smørproduksjon. Seinere ble det brukt til telefonsentral. ble stiftet på Bakkehaug i Målselv kommune den 25. april 1916. Tanken om et kooperativ skal ha kommet fram på et møte i bonde og småbrukarlaget som ble avviklet i bedehuset på Jensberg. Da var tanken at også Rognmoen skulle være med, men da stedsvalget kom opp ble det utslagsgivende for at folket rundt Storhaugen ville ha sitt eget lag. Den første butikken kom på Bakkehaug, men seinere ble det også avdeling i Kirkesdalen. Les mer … | 
