 Brunost på nybakt grovbrød er en sikker vinner. Foto: Andreas Åkre Solberg (2007) eller mysost er fellesnavnet på oster som lages ved at myse kokes inn og tilsettes melk og/eller fløte. Brunosten er etter internasjonale definisjoner ikke egentlig ost, fordi mysen ikke er skilt ut. Den er i stedet klassifisert som et karamellisert konsentrat av myse tilsatt melk og fløte. En konsekvens av produksjonsprosessen er at nesten halvparten av tørrstoffet er melkesukker, hvilket er det som fører til at den blir brun og har markant sødme i smaken.
Brunosten er et særnorsk meieriprodukt. Det eneste stedet utenfor Norge hvor det produseres slik ost i noe omfang er i Sverige øst for Sør-Trøndelag. Ellers finner man også enkelte tilfeller av at man bruker innkokt myse i andre kulturer, men uten at det har blitt industriell produksjon ut av det. Den regnes gjerne som Norges nasjonalpålegg, og grovbrød med brunost er ofte brukt som et bilde på norsk nøkternhet og nøysomhet. For nordmenn i utlandet er ofte brunosten et savn, noe som har ført til at Sjømannskirken er flinke til å servere vafler med brunost rundt om i verden. Man får også kjøpt brunost flere steder hvor mange nordmenn ferierer eller har bosatt seg, blant annet i Spania.
De eldste formene for brunost var ikke tilsatt melk eller fløte. Massen man får ved innkoking av myse uten tilsetninger har svært høyt sukkerinnhold, men lite fett. Ved tilsetting av melk og fløte blir andelen sukker noe mindre, og man får et fetere produkt. Tilsetting av melk og fløte sies å ha blitt funnet på av Anne Haav på Rusthågå i Nord-Fron rundt midten av 1800-tallet, og denne typen er nå langt den vanligste. Det er grunn til å tro at Anne Haav ikke var den eneste som fant på dette, og årsaken til at hun nevnes spesielt er nok først og fremst at Tretten meieri i 1908 satte i gang produksjon etter hennes oppskrift. Det er den varianten som har blitt utvikla til det som nå kalles gudbrandsdalsost. Les mer …
Mølje er en matrett som har gamle tradisjoner i Norge. Navnet brukes både om kjøttmølje og fiskemølje, men det er stor forskjell på de to rettene. Mens kjøttmølje er basert på kjøttkraft og flatbrød - såkalt møljebrød - består fiskemølje av kokt torsk med lever og rogn, eventuelt kokt sei med lever. Her finnes det utallige variasjoner på både kjøttmølje og fiskemølje. Langs kysten i Troms er fiskemølje «nasjonalretten», og i innlandsområdene spiser man kjøttmølje. Kjøttmøljen som tradisjon i Norge er ikke lenger så vanlig og utbredt som fiskemøljen. Les mer …
Fårikål er en rett laget av fårekjøtt, hodekål og hel sort pepper som kokes sammen inntil kjøttet er helt mørt. Den serveres normalt med kokte poteter, med eller uten smeltet smør.
Fårikål regnes gjerne som en av de mest tradisjonsrike norske retter. Selve navnet har en dansk klang, da får er en form som ikke har dype røtter i norske dialekter. Arne Garborg kalte retten for «lam-i-kål». Retten følger også et mønster man finner mange steder i verden, med sesongens slakt tilberedt sammen med sesongens grønnsaker. Man finner blant annet den brasilianske Carne no tacho com couve, der eneste forskjell er at det tilsettes litt bacon, rødvin og allehånde, og en variant fra Bangladesh der eneste forskjell er at man presser sitron over retten. Like fullt ble fårikålen kåret til Norges nasjonalrett av Nitimens lyttere i 1991. Les mer …
| 
