 Steigen prestegård sett fra sjøsiden. Fra slutten av 1800-tallet. Hagen sees til venstre foran hovedbygningen fra 1884. Bygningen i midten er almueskolen hvor bla. konfirmantene bodde under konfirmantundervisningen. Til høyre sees den første store driftsbygningen fra 1869 med de karakteristiske fløyene. (egentlig Laskestad) er en gammel prestegård i nåværende Steigen kommune i Nordland. Gården ligger på sørsida av Engeløya i et område med forholdsvis gunstige klimatiske forhold med en bratt fjellvegg mot nord og åpent lende mot sjøen i sør. Like ovenfor gården ligger de karakteristiske fjellene Hankammen (Hanekamtinden) og Prestkona (Prestkonetinden). I lia ovenfor prestegården ligger verdens nordligste hasselskog, og denne er fredet som naturreservat. Prestegården var fra gammel tid en av de største gårdene i distriktet og utgjorde et areal på nærmere 7 kvadratkilometer, men er siden redusert ved fradeling av husmannsplassene, en rekke tomter og parseller til tilleggsjord. Selve innmarka og fjellviddene, samt bygningene er imidlertid beholdt og eies i dag av Opplysningsvesenets fond. Gårdsdriften er i dag nedlagt, men jordveien leies bort til gårdsbruk i området. Les mer …
 Ole Steffensen Isene fotografert 1912. (1867-1943) var lærer, kirkesanger, organisasjonsmann og redaktør, født i Davik i Bremanger kommune i Sogn og Fjordane, som sønn av gårdbruker Steffen Isene (1829—1904) og Kari Sigdestad. Han ble gift i 1889 med Marit, født Hansen (1865-1915), deretter, som enkemann, i 1917 med Marit, født Naas (1881-1964). Han var far til skuespilleren og sangeren Ola Isene (1898-1973). Isene ble redaktør for Det Norske Totalavholdsselskaps organ Menneskevennen i 1905, en post han hadde til og med 1919, blant annet med god bistand fra seinere professor i psykiatri, Ragnar Vogt, som var medredaktør. Før Isene satte seg på redaktørkrakken hadde han gjennom en rekke år skrevet artikler der, og i de to foregående år var han da også knyttet til bladets redaksjon. Fra 1907 til 1909 og 1920 til 1924 var han leder av Blå Kors, samtidig som han også var DNTs generalsekretær - fram til 1927. Fra 1924 var han generalsekretær i Blå Kors. Les mer …
Ein kyrkjebåt ( nynorsk) eller kirkebåt ( bokmål), òg kalla kjørkjebåt, kjerkjebåt o.a. i ulike dialektar, er ein båt som tradisjonelt blir bruka til å ro frå ei grend til den kyrkja grenda soknar til. Kyrkjebåtane varierer i størrelse og utforming. Ofte vil ein kyrkjebåt ha 4–5 årepar; han kan vera spissgatta eller tverrskotta; han er normalt klinkbygd; og han er gjerne utforma i tråd med lokale bruksbåttradisjonar. På Nordmøre er det bevart ein kjerkjebåt med sju par årar — «Fjordamerra», som det er bygd fleire kopiar av frå 1990-åra av. På Ytre Nordmøre blir det elles sagt at det skal ha eksistert båtar med ni par årer. I Sverige har det vore vanleg mange stader med kyrkbåtar med sju eller fleire årepar. I Halvtron i Bergslagen er det fortalt at det var i alle fall to kyrkbåtar med 12 par årar på 1800-talet. Les mer …
 Lærer, klokker og legpredikant Johannes Jørgensen Foto: Ukjent  Tegning av klokker Jørgensen i Menneskevennen 26. november 1892 under en av flere omtaler av ham etter hans død 20. oktober 1892 (født 22. desember 1850 på Dombås (eller Lesja), død 20. oktober 1892 i Kristiania) ble lærer i Sørøysund, klokker og lærer i Trondheim og Kristiania, og ble grepet av ideen om totalt avhold fra alkohol i tillegg til at han hadde et meget nært forhold til Kristus og religionen, som gjorde ham til legpredikant. Han ble den femte i rekken av formenn i det som den gang het Trondhjems fylke af D.N.T. i februar 1885. Seinere kom han under innflytelse av nyevangelisme og ble en vel aktet medarbeider i spredningen av Guds ord. Men dette skapte og store problemer for ham, vis a vis Johan Storjohann. Les mer …
 Utsnitt av den første siden av Andebus og Norges eldste kirkebok. Utsnittet viser døpte i Andebu sogn 1623. Siden er noe skadet i kantene. Fra Arkivverket, skannede kirkebøker. En kirkebok (bokmål) eller ei kyrkjebok nynorsk er en protokoll der presten fører inn sine embetshandlinger, som dåp, introduksjon, konfirmasjon, vielse og begravelse. Kirkebøker kan også inneholde annen informasjon, ettersom de mange steder i perioder har fungert som et moderne folkeregister. Bøkene er blant de viktigste slektshistoriske kildene.Den første kjente kirkeboken ble innført i Toledo erkebispedømme av kardinal Francisco Ximenes de Cisneros i 1497. Årsaken var at kardinalen ønsket bedre oversikt over dåp og ekteskap i sitt område. Tidligere hadde man ikke hatt samme behov for permanente oversikter, ettersom befolkningen var lite mobil; de som flyttet på seg var stort sett enten svært rike personer som hadde alle papirer i orden, eller svært fattige personer som det uansett var vanskelig å ha oversikt over i et samfunn uten sikre identitetspapirer. Ordningen spredde seg raskt i Vest-Europa, og i 1563 ble det innført i katolsk kirkerett at alle sogn skulle føre kirkebøker.
På det tidspunkt hadde én kirke som brøt med Roma allerede innført tilsvarende ordning: Den 5. september 1538 bestemte Thomas Cromwell at alle sogn i Den engelske kirke skulle føre kirkebøker. Det tok en del år før ordningen ble gjennomført overalt i landet, ettersom mange prester fryktet at det dreide seg om forberedelser for ny skattlegging, men England må antagelig uansett antas å ha vært først ute med nasjonal lovgivning om kirkebøker.
Den eldste bevarte norske kirkeboken, som befinner seg i Statsarkivet i Kongsberg, er fra Andebu og begynner i 1623. De eldste norske kirkebøkene ser ut til å ha blitt til ved at de enkelte prestene selv har tatt initiativ til det, og det er mulig at det har eksistert bøker fra før 1623. Ved Kirkeritualet av 1685 og Christian Vs Norske Lov skulle føringen komme inn i regulære former, og fra 1700-tallet er det bevart kirkebøker fra de fleste prestegjeld i landet. Les mer … | 
.jpg)
.jpg)
