<onlyinclude>  Johan Henrik Rye som viser militære som trener på å skyte på blink i fart utfor bakke. Foto: Fra Ranheim, Erling: "Norske skiløpere", 1952. er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1973 med tittel 120 Tradisjon om militærvesenet. Utsendar var Rolf Rasch-Engh.
Introduksjon til spørjelista
Den norske hær går tilbake til en ordinans fra 13. januar 1628. Det var en nasjonal hær, og det førte til at soldatene og andre militærpersoner ble en del av bygdesamfunnet. (De satte sitt preg på det).
For kompani- og korpssjefene ble det i følge kgl. reskript av 1791 utlagt sjefsgarder der disse skulle bo, og annet befal var også fast innkvartet lokalt. Offiserene var oftest utenbygdsfolk og skilte seg ut fra det vanlige bygdefolket. Derfor kunne de komme i motsetning til bygda, men de kunne også bringe nye impulser. Det kunne også soldatene. Noen av dem kom til å tjenestegjøre utenfor bygdas grenser, og de kom hjem med ny sed og skikk. Mange av våre fremste bygdehåndverkere lærte sitt fag mens de var ute i militærtjeneste. Verneplikten og uniformen viste seg også å bli en sosialt utjevnende faktor i bygdelivet.
Militærvesenet var bygd opp på legdsystemet. Mannskap til hæren ble skrevet ut fra landdistriktene. I kyststrøkene ble det skrevet ut folk fra sjølegdene til sjøtjeneste. På den måten sikret orlogsflåten seg tilgang på erfarne sjøfolk og nasjonalt mannskap.
Fram til 1828 foregikk all opplæring av rekruttene på kirkebakken før og etter gudstjenesten. Senere tok man i bruk særskilte ekserserplasser; det kunne være en høvelig mo eller slette. Det ble liv på mønstringsplassen når ungguttene møtte fram for å eksersere.
Fra 1867 ble øvingene for hæren flyttet ut av bygda og konsentrert på mange av våre nåværende militære støttepunkter. For sjøforsvaret skjedde forandringen i innrulleringen etter lov om verneplikt og utskriving av 12. oktober 1857.
Sjå også
Eksterne lenker
 Kompani Linges eneste kvinnelige medlem får Kongens fortj.medalje i gull. Overrekkelse ved general Sten Florelius til Ingebjørg Skoghaug. Avisklipp fra Dagbladet, 03.01.1950, s. 6 risikerte livet under andre verdenskrig. Men etter krigen ble det nesten stille om de modige kvinnene i motstandskampen. Når kvinnene nevnes er det gjerne i biroller; som vertinner i dekkleiligheter eller som konene til motstandsmenn. Det har kommet ut en og annen bok, dokumentar og noen avisartikler, men dette er predt materiale. Når titlene f.eks. lyder Kvinner i krig : gløtt inn i en forsømt samtidshistorie og Kvinnenes glemte kamp, så ser vi at vi har manglet et stort, samlende verk.
Kvinnene drev motstandsarbeid side om side med gutta. Deres mot var like stort og mange av deres venner ble arrestert, torturert og henrettet. Det er registrert 1003 navngitte kvinner som kjempet, flere tusen satt som politiske fanger og vi vet om en del som døde enten i kamper, i fangenskap, under tortur eller i selvmord.
Høsten 2020 kom det endelig et etterlengtet storverk; Mari Jonassen kom ut med "Norske kvinner i krig 1939-1945", et verk på over 600 sider. Dette verket fyller ut en stor, hvit flekk i okkupasjonshistorien. Historikeren Jonassen peker ikke bare på forsømmelsene som har preget tidligere framstillinger. Hun får et nytt og langt mer sammensatt bilde til å tre fram, basert blant annet på hundrevis av interjuer som hittil har ligget ubenyttet i arkivene på Norges hjemmefrontmuseum. Verket byr på en mengde ukjente historier fra hele landet og inneholder et omfattende navneregister. Les mer …
 Olga og Mads Oppegaards gravstein i Totenvika. Foto: Inger Lise Willerud (2007) (født 17. april 1879 i Østre Toten, død 1962 samme sted) var lærer, underoffiser og Høyre-politiker. Oppegaard, som vokste opp i Totenvika, var først lærer i hjembygda Østre Toten, men lengst var han ved Uranienborg skole i Oslo. Mads Oppegaard representerte i tre perioder Høyre i bystyret i hovedstaden. Som pensjonist var han småbruker på Toten.Oppegaard var sønn av Christian Andersen Oppegaard (1832-96) og Berthe Helene Christiansdatter f. Stangstuen (1836-1929). Faren var først husmann, men arbeidde seg oppover, blant annet som eier av mjøsjakta «Nidaros». Da sønnen Mads var smågutt, kjøpte han Oppigarden Oppegard i Totenvika. Les mer …
| 
