Joronn Housken (fødd 2. november 1917 i Stavanger, død 4. desember 1993 same stad) [1] var filolog og lektor ved Stavanger katedralskole.Housken var filologistudent då ho blei arrestert 9. november 1943. 4. november deltok ho på eit illegalt møte i Stavanger, der mellom anna motstandskvinnene Helga Stene og Aasta Stene var tilstades. Dei var omtrent ti personar på møtet, og etter møtet blei ein av deltakarane tatt av Gestapo og torturert. For å ikkje røpa viktigare ting fortalte han om møtet. Dei fleste som hadde vore på møtet blei arresterte, blant dei Housken.Ho blei overført frå Stavanger til Grini, der ho kom 1. desember 1943. 6. juli 1944 sendte dei Housken vidare til konsentrasjonsleiren Ravensbrück nord for Berlin, der ho fekk fangenummeret 45623. Seinare hamna ho i utekommandoen Altenburg under Buchenwald, ein konsentrasjonsleir i nærleiken av Weimar, der dei hadde mangel på arbeidskraft. Fangar frå andre leire, som Ravensbrück, blei sende dit, og Housken arbeida med produksjon av ammunisjon på våpenfabrikken Hugo Schneider AG. Les mer …
Judith Becker, fra Våre falne.
Judith Nina Becker f. Zemechmann (født 2. januar 1888 i St. Petersburg, død 3. mars 1943 i Auschwitz) var pianist og musikklærer. Hun ble et av ofrene for folkemordet på jøder under andre verdenskrig.Etter å ha tatt studenteksamen arbeida Judith Zemechmann som musikklærer, og særlig som klaverpedagog for barn i velstående familier. Hun fikk være med på flere dannelsesreiser i Europa, så hun var ei bereist kvinne.
I januar 1915 kom hun til Kristiania. Hennes forlovede, Hille Elieser Becker, hadde ankommet byen i august 1914, og ventet på henne. De gifta seg hos byfogden i Oslo, slik man måtte gjøre ved dissenterekteskap. De bosatte seg først i Rosteds gate 5. Hille Becker ville gjerne etablere seg som urmaker, men hadde ikke egenkapital. Derfor måtte han jobbe som butikkmedhjelper. For Judith Beckers del var det vanskelig å jobbe som musikkpedagog i Kristiania, ettersom hun ikke kunne språket. Da de fikk sitt første barn i 1916 ble det også, som forventa både i det norske samfunnet generelt og i jødisk kultur, naturlig for henne å være hjemmeværende husmor. Les mer …
Lars Andreas Oftedahl (fødd i København 13. el. 19. mai 1781, død i Eiker 17. mars 1843), var teolog (sokneprest og prost), lærar og eidsvollsmann. På Eidsvoll vart han rekna til Unionspartiet. Han var ein utprega opplysningsprest, rasjonalistisk i teologien og orientert mot praktiske reformer i samfunns- og produksjonsliv. Førenamnet blir også ofte skrive Laurentius.
I Rennesøy gjorde Oftedahl seg til talsmann for å starte opp igjen og vidareutvikle hummarfiske i sjøen der, som hadde vore drive i eit visst omfang tidlegare, men som hadde lege nede i mange år. Frå ca. 1814 tok det seg opp att, og soknepresten arbeidde ivrig for at dette skulle bli ei næring til beste for bygda, ikkje minst for dei mindre velståande strandsitjarane, husmenn og andre fattigfolk.
Han arbeidde elles hardt for å betre skulestellet i bygda, mellom anna ved å gje systematisk undervisning av ungdomar som skulle bli lærarar der. I 1813 fekk han i gang ein fastskule i Rennesøy i eit hus som han fekk bygd for føremålet. Det var ein framhaldsskule, dvs eit påbygg på allmugeskulen. Den var berre for gutar, som fekk undervisning i naturkunnskap, historie, morsmål og rekning. Skulesesongen vara frå mai til september. Elevar som ikkje hadde heime i nærleiken, budde i andre etasjen i skulehuset eller leigde seg inn hjå familiar i grannelaget. Skulen var i verksemd til 1821, da læraren der døydde. Les mer …
Sverd i fjell, minnesmerket over slaget i Hafrsfjord. Foto: Erik B Østbø (2004)
Slaget i Hafrsfjord, utkjempet i Hafrsfjord i Rogaland, står sentralt i Norges historie, og regnes som et avgjørende slaget i den store sluttstriden stod mellom Harald Hårfagre og flere småkonger. Slaget gjorde slutt på det meste av selvstendige og selvrådige vikinghøvdingers og småkongers virke på Vestlandet. Slaget blir derfor regnet som det siste i Harald Hårfagres samling av Vestlandet og dermed også Norge.
Tradisjonelt har 872 vært regnet som årstallet for slaget, selv om dateringen er svært usikker. Den islandske historikeren Are Frode hevdet at slaget stod i 872, mens Halvdan Koht mente å kunne påvise at årstallet måtte ligge nærmere år 900. Kohts metode var ved hjelp av generasjonstelling hvor han la til grunn tre generasjoner for hvert århundre. Ved å tilbakeføre fra relativt sikre dateringer av enkelte kongers, jarlers og islandske stormenns dødsår til Haralds tid, mente han å kunne plassere slaget til tiden rundt århundreskiftet. Les mer …
Einar Aarrestad Foto: Norske skolefolk (1952) Einar Aarrestad (fødd 26. juni 1902 i Hetland kommune ved Stavanger, død 31. mai 1989) var lærar, klokkar og aktiv fråhaldsmann.
Han var son av lærar P.A. Aarrestad og Elisa Bertine f. Dyskeland. Einar Aarrestad tok eksamen ved Kristiansand lærarskule i 1926.
Aarrestad var vikar i krinsane Talje og Hidle på Sjernarøy i to år, dinest var han eitt år ved Vigrestad folke- og framhaldsskule og eitt år ved Frue framhaldsskule. I åra 1932-40 var han tilsett ved Tine framhaldsskule, og var frå kring 1940 til 1947 ved Roaldsøy folkeskule i Hetland. Etterpå arbeidde han som lærar og skulestyrer ved Hommersåk folkeskule i Riska, i noverande Sandnes kommune. Les mer …
Kvekergravplassen på Storhaug i Stavanger er omgitt av høye murer og stengt med en låst port.
På Storhaug i Stavanger finnes det en gravplass av en ganske spesiell karakter, omgitt av høye murer og stengt med en låst smijernsport - det siste hvilestedet for mer enn 250 kvekere. Gravplassen ble etablert i 1854 og er unik - ikke bare i norsk, men også i europeisk sammenheng. At den finnes nettopp i Stavanger, har sin årsak i at byen var det største nedslagsfeltet for kvekerdommen her i landet.
I dag er det få kvekere igjen, ikke bare i Norge, men også på verdensbasis. Slik var det ikke på slutten av 1600-tallet, da kvekerbevegelsen oppsto i England og bredte seg raskt fra land til land - ja, i den grad at en egen stat i USA ble fullstendig preget av bevegelsen, kvekerstaten Pennsylvania som ble opprettet i 1681. Les mer …
|