| Smakebitar fra artiklar
|
 Selstøbuane var dei enaste bygningane som stod att etter nedbrenninga av bygda i 1942. Foto: Commons-brukaren Cavernia Telavåg er ei bygd i Øygarden kommune på Sotra. Stedet hadde i 2022 rett i overkant av 600 innbyggjarar.
Telavåg er særleg kjend for represaliane etter ei trefning i 1942. Alle hus vart sprengt og brent, alle dyr ført bort og alle båtar senka. Av innbyggjarane vart alle menn mellom 17 og 60 sende til Sachsenhausen, der 31 av 72 døydde. Dei andre vart internert i Noreg inntil mai 1944. Telavåg er den einaste staden i Noreg som vart utsatt for så harde represaliar, og hendingane vart teke med som eitt av tiltalepunkta i Nürnbergprosessane. Hendingane i 1942 vert minna på Nordsjøfartmuseet, som óg fortel historia om Englandsfarten og Shetlands-Larsen. Les mer …
Operahistorien i Norge strekker seg tilbake til siste halvdel av 1700-tallet og var fra starten preget av trange økonomiske kår. Christiania, Bergen og Trondheim var små byer med lite publikumspotensial, og landet manglet et aristokrati som kunne støtte så ressurskrevende kulturuttrykk. Det fantes heller ikke bygninger som egnet seg for teater og opera.
Europeisk operatradisjon kom i gang på 1600-tallet, og i København fantes det muligheter for nordmenn med ambisjoner innen musikkteater. Mens operakomponistene gjerne var tyske eller italienske, er det på 1700-tallet flere eksempler på librettoer skrevet av norske forfattere (librettister) bosatt i København.
Det hendte at utenlandske operaselskaper besøkte Norge. I 1794-95 vet vi at et italiensk ensemble, ledet av Stefano Pucci, framførte opera buffa (komisk opera) i blant annet Christiania, Bergen og Trondheim. Les mer …
 Jarle Knut Geelmuyden i SS-uniform. Foto: Ukjent fotograf / Lokalhistorisk senter Horten , f. Johannessen og oftest omtalt som Knut Geelmuyden (født 14. august 1897 i Bergen, død 31. mars 1959) var prest i Masfjorden, Førde og Horten. Han ble under andre verdenskrig feltprest i Den norske legion etter å ha vært aktiv i Nasjonal Samling siden 1934. I 1946 ble han dømt til sju års tvangsarbeid og fradømmelse av embetet. Geelmuyden var svært bitter over dommen, og mente den var for streng i forhold til andre dommer. Etter å ha fått dommen fikk han et års permisjon før soning. Denne tida brukte han på å sette i stand huset slik at familien hadde et skikkelig sted å bo. I løpet av denne perioden søkte kona om benådning for ham, noe som gjorde ham rasende. En benådning var nemlig avhengig av innrømmelse av skyld. Les mer …
 Gulbrand Lunde Foto: Riksarkivet Gulbrand Oscar Johan Lunde (født 14. september 1901 i Fana ved Bergen, død 25. oktober 1942 Våge i nåværende Rauma kommune)[1] var kjemiker og politiker for Nasjonal Samling. Gulbrand Lunde var direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger fra 1929 og kulturminister, først som en av de kommissariske statsråder fra 1940, og deretter i Vidkun Quislings andre regjering etter Statsakten på Akershus 1. februar 1942.
Han omkom sammen med sin kone samme høst, da bilen de satt i havnet i fjorden på fergeleiet i Våge i det daværende Veøy kommune over til Eidsbygda i det daværende Eid kommune i Romsdal.
Bakgrunn
Lunde var født og oppvokst i Bergen i et nasjonalt orientert hjem. Hans far var arkitekt Sigurd Lunde (1874–1936) og moren var sangerinnen Inga Grue (1870–1948). Faren var en kjent arkitekt, og var med på å prege Vestlandet med sin kombinasjon av modernistisk-, klassisk- og jugend-inspirerte stil, blant annet i Ålesund etter bybrannen i 1904.[1]
Etter examen artium fra Bergen katedralskole som 17 årlig, med tidenes beste resultat i 1919,[2] arbeidet han en periode som læregutt og industriarbeider ved Laksevåg Maskin- og Jernskipsbyggeri. Han skal her ha opplevd et kultursjokk i møte med de revolusjonære politiske miljøene som preget samtiden.[2] Han studerte deretter fra 1920 først kjemi ved Eidgenössische Technische Hochschule Zürich, og tok derettter en doktorgrad ved universitetet i Freiburg i 1925. Han begynte deretter som assistent ved Mineralogisk institutt ved universitetet i Oslo (UIO) og var i årene 1927 til 1929 var Lunde universitetsstipendiat i organisk kjemi ved UiO.[1]
Lunde giftet seg 6. mars 1929 med Marie Honoria Halling Wulfsberg (26. august 1907 –25. oktober 1942).[1] Han takket nei til to professorater,[3] han ble tilbudt et professorat i kjemi i Minneapolis i forbindelse med en foredragsturne han gjennomførte i 1928, og et professorat ved Mineralogisk institutt som han sannsynligvis ville ha gått, men han trakk søknaden[2] og flyttet i stedet til Stavanger og ble direktør for det nyopprettede Hermetikkindustriens laboratorium i byen. Dette var et etter den tids standard et avansert industrielt forskningslaboratorium.[1][4]
NS-politiker før krigen
I den politiske urolige tiden, særlig også i Stavanger, ble Lunde fanget opp av Vidkun Quislings politiske bevegelse, og sluttet seg til Nasjonal Samling ved stiftelsen i 1933 og ble fra 1935 partiets rikspropagandaleder. Han deltok aktivt som leder av partilaget i Stavanger, og redigerte, sammen med sin kone dagsavisen Vestlandets Avis og tok en rekke andre verv. I kommunevalget i 1934, hvor de oppnådde det beste valgresultat for NS noen sinne, med 12,1 % av stemmene, og fikk nest flest personlige stemmer av NS-kandidatene. Lunde gikk inn i bystyret i Stavanger og satt der fram til 1937, og var et svært aktiv bystyremedlem. Men etter valgnederlaget ved stortingsvalget, og splittelsen av Nasjonal Samling samme år, ble Lunde mer politisk passiv.[1]
Lunde hadde ikke tidligere vist så stor politisk interesse, men en forklaring på at han gikk inn i NS kan være hans relasjon til de senere NS-folkene Johan Bernhard Hjort og Valdemar Scheel Hansteen. Hjort mente at samfunnet må styres av fagpersoner, og dette var et synspunkt Lunde så på med stor interesse.[2]
Virke under krigen
Lunde ble 9. april 1940 utnevnt til sosialminister i Quislings kuppregjering, men takket nei. Fra 25. september1940 var han kommissarisk statsråd for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, og kulturminister for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet i Quislings regjering fra 1942 fram til sin død høsten samme år.
Som kommissarisk statsråd for Kulturdepartementet oppnevnt av reichskommissar Terboven, forsøkte Lunde å skaffe seg kontroll over åndslivet i Norge. Gjennom taler og foredrag trakk Lunde kulturhistoriske linjer fra vikingtiden frem til sin samtid for å underbygge sine meninger om den nasjonale utviklingen.
Lunde stod på den kristne og norsk-nasjonale fløy i NS, i motsetning til den pangermanske fløy, frontet av særlig Jonas Lie, Sverre Riisnæs og miljøene rundt Germanske SS Norge og tidsskriftene Germaneren og Ragnarok med redakøren Hans Solgaard Jacobsen. Lundes agitasjon var alltid kraftfull nasjonal, gjerne med henvisninger til Snorre og landnåmsromantikk, trofast mot læresetningen om det nasjonale forfall kan snus til en lysende fremtid om vi bare følger forfedrenes spor og forkaster all jødisk marxisme og angelsaksisk kapitalisme.[1] I forhold til tyskerne stod Lunde på en norsk-nasjonal linje, idet han avviste alt pangermansk samrøre med tyske interesser. Historiker Øystein Sørensen betegner Lunde som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS.[2] Lunde tilhørte den nasjonale fløyen i partiet som arbeidet for et selvstendig Norge etter fredsavtale med tyskerne, i motsetning til et tysk overherredømme som den pangermanistiske fløyen ønsket.
Som statsråd hadde han ansvar for alt i tilknytning til kulturlivet, noe som ble et satsningsområde under okkupasjonen, og den statlige propaganda virket parallelt med partiets egen. Direktorater for presse, film, teater osv. ble opprettet underlagt Lundes departement, det ble opprett et Kulturting og den ukentlige Filmavisen ble startet. Lunde var som statsråd særlig opptatt av norskdomstiltak – målstrev, folkedans, stedsnavnsforskning og lignende. I 1941 sto Lunde bak en ny rettskrivningordning da han ønsket å sette et nasjonalsosialistisk preg på rettskrivningen. Målet med rettskrivningen av 1941 var å få slutt på «knotet» fra 1938 («det kohtske knot»).[5]
Nettopp Lundes ekstreme nasjonalisme og hans brennende ønske om en tilbakeføring av selvstendighet fra tyskerne kan ha bidratt til hans plutselige død. Sammen med at han i 1942 angivelig skulle ha hjulpet den jødiske musikeren Ernst Glaser med å flykte til Sverige, skal dette ha fått tyskerne til å tvile på hans lojalitet. Det er i ettertid hevdet at han planla en flukt til England på den tiden han døde, og slike antityske holdninger være en forklaring på dette.[2]
Dødsfallet
Den 25. oktober 1942 var ekteparet Lunde på vei fra Ålesund til Åndalsnes med bil. Med i bilen satt også NS-fylkesmann/NS-fylkesfører Christian Astrup. På ferjeleiet Våge nær Vågstranda ble de stoppa av en tysk vakt. Bilen sto med forhjulene på ferjelemmen og bakhjulene på kaia, og brått bevegde ferja seg. Bilen gikk i sjøen, og ekteparet Lunde klarte ikke å komme seg ut. De drukna på fem meters dyp. Ulykka ble etterforska av både norsk og tysk politi, og man kom til at det var en feil på den vridbare propellen som førte til at ferja kom i bevegelse.
Det ble ikke publisert noen forklaring på ulykka i media, noe som førte til at det oppsto mange rykter og konspirasjonsteorier. Både selvmord og attentat ble omtalt, og noen mente at det kunne ha vært et attentat utført av tyskerne for å kvitte seg med en brysom minister. Denne teorien ble styrket av at også Astrup var med i bilen, som Lunde sto han også for en mer selvstendig linje overfor tyskerne. Men at Astrup kom seg unna, medførte også spekulasjoner.
Etter dødsfallet ble det satt opp en bauta ved ferjeleiet. Denne ble sprengt ved frigjøringa, men fundamentene skal være synlige.
Ekteparet Lunde ble gravlagt ved Hopperstad kirke. En stortilt minnegudstjeneste, som også ble omtalt som en statsbegravelse, ble gjennomført i Trefoldighetskirken i Oslo 1. november samme år.
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 Gulbrand Lunde på Norsk biografisk leksikon
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 2,5 Gulbrand Lunde: Vitenskapsmannen som ble NS-minister, Silje Nygaard, Vox Publica, 4. juli 2016
- ↑ Fremragende og fanatisk, Morgenbladet, 25. oktober 2012
- ↑ Hermetikkindustriens laboratorium, Fotonettverk Rogaland
- ↑ Tjelle, Arne: Rettskrivinga av 1941. Bakgrunn, politisk spel og ideologisk analyse, side 26, Nordica Bergensia nr. 2 1994, ISBN 82-90500-17-3, Digital versjon på Nettbiblioteket
Litteratur
- Arntsen, Jan Magne og Thor Geir Harestad: Triumf og tragedie. Historien om NS-minister Gulbrand Lunde, Commentum Forlag 2012, Sandnes, ISBN 9788282330749
- Dahl, Hans Fredrik: Gulbrand Lunde i Norsk biografisk leksikon.
- Fløgstad, Kjartan: Grense Jakobselv, Gyldendal 2009, Oslo, ISBN 9788205396074
- Sørensen, Øystein: Hitler eller Quisling. Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940 – 1945, J.W. Cappelens Forlag 1989, Oslo, ISBN 9788202119928
- Minnebok fra NS-ledelsen: Marie og Gulbrand Lunde : Liv i kamp for Norge, Rikspropagandaledelsen, Blix Forlag Oslo, 1942. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Gulbrand Lunde i Historisk befolkningsregister. Les mer …
 Niels Tygesen Knag kjøpte Kaupanger hovedgård i 1710. Bygningene som står i dag er av nyere dato, men deler av hans bibliotek er bevart på setegården. Foto: Francis Bull Niels Tygesen Knagenhielm (født 11. mai 1661 på Vågsneset, død 1737 i Bergen), opprinnelig Niels Tygesen Knag, var viselagmann i Stavanger og Bergen, og lagmann i Bergen fra 1695 til 1737.Niels Knag var viselagmann i Stavanger fra 1688 med bestalling datert 17. mars 1688,og i Bergen 1692–1695 før han fikk bestalling som lagmann 2. februar 1695. Han innehadde embetet til han døde i 1737.
Han fungerte flere ganger som stiftamtmann i Bergen stiftamt.
Knag ble adlet i 1721 under navnet Knagenhielm «som rete innfødde norske adelige». Han fikk rang som justisråd i 1733.
I 1701 fikk han permisjon til å reise til Danmark mot å sørge for at embetet ble forsvarlig betjent.
Knag ble 14 år gammel sendt til søsteren i Kristiania og hennes mann, sorenskriver Søren Bartum i Gausdal. Han ble så dyktig at han i 1680, bare 19 år gammel, kunne bestyre sorenskriverembetet i Gausdal i en overgangsperiode før Bartums etterfølger tiltrådte embetet. I 1685 ble sorenskriver i Finnmark, og i 1688 ble han også fogd i Finnmark. I 1693 ble han stiftsskriver i Finnmark og samme år pålagt å være fullmektig for amtmann Hans Lillienskiold. Lillienskiold fikk 11. november 1693 tillatelse til å bo i Bergen mot å holde fullmektig i Finnmark og besøke sitt amt hvert tredje år. Knag fungerte i alle embetene samtidig inntil han ble lagmann i Bergen. Les mer …
|
|
|
|
|
|
|
| Kategoriar for Midthordland
|
|
|
|
|
| Andre artiklar
|
|
|
|
.JPG)
