Hovedbygningen på Lillestrøm stasjon. (1900)
Lillestrøm stasjon under flommen 1910. NHJ-vogner på Hovedbanen fotografert fra Kongsvingerbanen. Foto: Peder Westbye.
Lillestrøm stasjon ble anlagt på Hovedbanen i 1854. Den ble bygd nedenfor tunet på Lille Strøm gård i Rælingen, og fikk navnet Lille Strøm Station. Det var arkitektene Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887) og Wilhelm von Hanno (1826-1882) som tegnet stasjonsbygningen. Fra stasjonen ble det lagt et industrispor til tømmeropplagene på østsida av Nitelva, og sporet ble senere forlenget til Dampskipskanalen der det var opplagsplass for fløtetømmer og en trebrygge for dampbåten DS «Strømmen» som fraktet passasjerer og varer fra bygdene ved Øyeren. I 1862 ble stasjonen flyttet til østsida av Nitelva.
Jernbane til hovedstaden, Opplandene, Trondheim, Kongsvinger og Sverige, dampbåtrute til bygdene ved Øyeren fra 1865, rutebilsentral fra 1924, drosjebilstasjon fra 1925, nye veier og gater fram til stasjonen og stadig flere lastebiler som fraktet varer innen kommunen og til nabobygdene la grunnlag for et transportnettverk med utgangspunkt i stasjonen. Lillestrøm utviklet seg dermed til en stasjonsby og et trafikknutepunkt på Romerike.
1. oktober 1903 ble det lagt dobbeltspor mellom Lillestrøm og Kristiania, og i 1927 ble denne delen av banen elektrifisert. Kongsvingerbanen ble elektrisk i 1951 og strekningen Lillestrøm-Hamar i 1953. I 1934 sto ny stasjonsbygning ferdig, og denne ble benyttet til en større ombygging av stasjonsanlegget sto ferdig og ble tatt i bruk 5. november 1997. Les mer …
Paul Sigurd Benum født 8. oktober 1873 på Benan nedre i det som da var Beitstad herred og som fra 1964 ble sammenslått med Kvam, Stod, Egge, Sparbu og Steinkjer til Steinkjer kommune. Død 2. desember 1964 i Verdal kommune. Da han ikke hadde odelsrett, måtte han ut i verden, og dro til Sparbu via Steinkjer, Oslo og Harran hvor han i flere år arbeidet ved jernbanen. Men jordveien dro ham flere år seinere til Verdal hvor han bygget seg gard på Minsås.
20 år gammel startet han på underoffiserskolen i Trondheim, som varte til 1895, og i 1902 tok han telegrafistutdannelse i Oslo. Mens han gikk underoffisersskolen tok han også del i redningsarbeidet etter Verdalsraset i 1893.
Fra 1899 hadde Paul ulike stillinger ved jernbaneanleggene, på og langs Hell-Sunnanbanen og enda seinere fra Sunnan stasjon langs Nordlandsbanen. Det var under anleggsarbeid i Skogn at han kom til å bo sammen med Kristoffer Oppdahl. I 1904 finner vi ham som førstebetjent på Verdal stasjon, og omkring unionsoppløsninga i 1905 var han grensevakt i Verdal. Fra Verdal førte jernbanekarrièren ham til Steinkjer stasjon der han starta som telegrafist og seinere ble kontorist. Dette var i jernbanens «svennstid», og da Nordlandsbanen ble videreført fra Sunnan i 1926 ble han avdelingsingeniør Bachs assistent med bosted Harran i Grong kommune. I 1927 kom familien til Sparbu der stasjonsmesterstillingen var blitt ledig. Her fikk han en slags start på sin store yrkesdrøm, som var å bli bonde: Ei ombygd jernbanevogn tjente da som fjøs ikke langt unna Sparbu stasjon. Les mer …
Flåm stasjon på Flåmsbana.
Flåm stasjon er en jernbanestasjon i Flåm ved Aurlandsfjorden i Aurland kommune, Sogn og Fjordane, endestasjon for Flåmsbana, som går mellom Myrdal stasjon på Bergensbanen og Flåm. Stasjonen ble åpnet i 1940, og persontrafikken startet i 1941.
Flåmsbana er 20,2 kilometer lang og har i alt 20 tunneler og 11 holdeplasser. Turen mellom Myrdal og Flåm har en høydeforskjell på 863 meter og tar rundt 60 minutter. Flåmsbana var ferdig elektrifisert i 1944, som en av de første strekningene i Norge. Stasjonen er alltid betjent av togekspeditør. Les mer …
Dette kartet fra 1760 er det eldste vi kjenner av Strømmen. Daværende og senere bruplasseringer langs Sagelva er avmerket. Foto: Gammelt kart. Kart som viser Strømmens veinett 1880 med daværende og senere bruplasseringer. Foto: Gammelt kart.
Over Sagelva gjennom Strømmen, Skedsmo kommune, har det gjennom tidene gått mange bruer. Sagelva har i mange hundre år sørget for drivkraft til møller og sager. For landverts trafikk har derimot elva ligget som en hindring for trafikk på tvers av elvedraget. For å lette kryssingen er det opp gjennom årene bygd en rekke bruer av forskjellig type og form. Etter hvert som trafikken krevde det – eller når de ble ødelagt av elveflommen – ble bruene forsterket eller utskiftet. Fra Lørenskog grense til Nitelva har det vært så mye som 12 kjente brusteder – i tillegg til de sju demningene hvor det også har vært mulig å krysse elva, i hvert fall til fots. Regnet ovenfra kjenner vi til disse brustedene: Les mer …
|