 Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932. (født 26. januar 1867 på Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f 1829 i G[a]usdal). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid». Tellingen viser at det var trange kår hun kom til, Netta hadde fire egne barn og mottok fattigunderstøttelse. Neste gang Gjøviks befolkning igjen ble tellet, fem år senere, bor familien trolig fremdeles på samme sted, i gård nummer 1 i «Qvartal 112», «Ved Stranden». Denne gangen har Louises fornavn blitt byttet om, i tillegg til at hun igjen har fått patronymet Olsen. Denne gangen sies det som tidligere nevnt at faren er ukjent, men at han forsørger henne. Sett i lyset av innførselen i kirkeboken kan dette forstås som at hun forsørges av Giebelhausen. Les mer …
 Romedal prestegård Foto: Jan-Tore Egge , opprinnelig Vang, har gårdsnummer 284/1 i Stange kommune i Hedmark. Den hadde tidligere gårdsnummer 74 i Romedal kommune. Gården ligger like vest for Romedal kirke, og har vært embetsgård for sokneprestene i Romedal prestegjeld siden middelalderen. Gården var kirkegods fram til reformasjonen, og ble så krongods.
Gården ligger på god jord, men frosten kan sitte i lenge. Den første matrikkelen den er nevnt i er matrikkelforarbeidet 1723, da den hadde skyld på 7 tønner og 4 skjepper hartkorn, som ble foreslått forhøya til 2 ½ skippund. I 1787 ble gården ført som krongods med fem huder. I 1802 ble den også ført med fem huder, som ble revidert til 2 skippund 10 lisspund (dvs. 2 ½ skippund). Samme skyld ble beholdt i 1818/1819 og i matrikkelen 1838. I 1865 blir det så oppgitt skyld på 26 daler, 4 ort og 14 skilling, og i matrikkelen 1886 45 mark og 5 øre.
Den 27. september 1799 brant prestegården. En omkring tre år gammel sønn av sokneprest Isaac Petersen Grüner omkom i brannen. Store deler av prestearkivet ble ødelagt. Les mer …
Årdalskrusifikset stammar frå Årdal gamle kyrkje i Hjelmeland. Det kan daterast til tida rundt 1220-1230. Den lokale lensmannen bidrog til at krusifikset blei overdratt til Stavanger Museum i 1908. Kristusfiguren mangla då begge armane, venstre fot, samt krossen. Hovudet hadde dessutan losna frå kroppen. Det dreier seg om eit såkalla triumfkrusifiks, skore i selje og med ei lengde på 116 cm. Dermed er Årdalskrusifikset størst av dei bevarte mellomalderske krusifiksa i Rogaland. Det blir rekna som eit av dei vakraste i landet innanfor sin type. Særleg ansiktet er av høg kvalitet. Krusifikset vart restaurert og undersøkt i 1980-åra. Det hadde vorte reist spørsmål ved om hovud og kropp er laga samstundes på grunn av noko ulik stil. Bruk av computertomograf viste at årringane på begge sider av brotet høyrde saman, slik at hovudet er skore frå same stamme som resten av figuren. Les mer …
Alshaug, også kjent som Prestgarden eller Stadsbygd prestegård, er prestegården i Stadsbygd i Indre Fosen kommune. Navnet er satt i forbindelse med Olveshaugen, som var en stor gravhaug som lå sørvest for den nåværende kirken, men som ble utplanert omkring 1840. På gården er det flere fredede bygninger, og prestegårdshagen, første gang anlagt rundt 1725, holdes ved like av lokale ildsjeler. Les mer …
 Lillestrøm bedehus i 1880-åra. Foto: Akershusbasen. ble innviet 22. oktober 1876. Interessen for å få reist bedehus vokste etter at Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet i 1865 av Ole Jensen som var stasjonsmester ved Strømmen stasjon. Bedehuset ble benyttet som kirke fra november 1889 til september 1935 da Lillestrøm kirke ble tatt i bruk. I 1983 ble bedehuset revet, og i 1985 skaffet indremisjonen seg lokaler i nabobygget i Kirkegata.For å skaffe midler til bedehuset arrangerte foreningen basarer og pengeinnsamlinger. Dessuten kom det en del midler fra indremisjonsforeninger rundt om i landet. Sagbrukseierne gav alle trematerialene til bygningen, Sørum gård gav gratis tomt og kommunen kjøpte pipeorgel i 1892. Dermed var store kostnader dekket. Dampsageierne støttet tiltaket fordi indremisjonen sto for ordnede og etablerte forhold både når det gjaldt religion og samfunnsliv. Les mer … | 
