 Setegarden Nordvi, som ligger øst for Ottestad kirke. Faksimile fra Stange bygdebok (1951). Hans Adam Stockman (født ca. 1647, gravlagt 26. juni 1725 i Stange) var major. Han var gift tre ganger, og gjennom det andre ekteskapet ble han eier av den adelige setegarden Nordvi i Stange. Stockman fikk minst 16 barn, deriblant fire sønner som ble offiserer.
Hans Adam Stockman er omtalt i Olai Ovenstads Militærbiografier (1948). Også Ovenstad plasserer Stockman i Norge i 1682, da han var korporal ved oberstløytnant Scharnhorst sin eskadron av gevorbne (verva) ryttere i oberst Bülows regiment. Stockman var kvartermester ved regimentets nasjonale kavaleri til 1. juli 1687, da han ble fenrik ved de gevorbne dragoner i oberst Marschalcks regiment. Han ble 19. januar 1689 forfremma til premierløytnant ved det Smålenske kompani i oberst Richelieus nasjonale kavaleriregiment, men alt året etter ble han flytta til regimentets Hadelandske kompani. Den 26. november 1692 ble han kapteinløytnant ved det samme regiments Vestlandske livkompani.
I 1694 kom Stockman til Hedmarken, der han skulle bli resten av karrieren. Den 10. juli ble han nemlig rittmester og sjef for det Oplandske, seinere kalt Hedemarkske, kompani i det nasjonale kavaleriregimentet. Dette ble fra 1701 dragonregiment, og Stockman fikk da graden kaptein. Den 18. september 1711 ble han forfremma for siste gang, nå til major. Snaut to år seinere, 5. august 1713, tok han avskjed fra det militære. Les mer …
 Rena med den nye kartongfabrikken ved Glomma. (1916) ble startet på Rena i 1913 som Rena Træsliperi.
Fabrikken var basert på tømmer fra østerdalsregionen. Det sto tunge lokale aktører bak etableringen. En pådriver var Tollef Kilde (1853-1947), og han fikk med seg en av den tidens mektigste næringslivsmenn og investorer, Elias C. Kiær (1863-1939), som ble den andre hovedeieren av fabrikken. Kilde var skogbruker, gårdbruker og politiker, og hadde i mange år vært pådriver for en rekke andre nærings- og kommunikasjonsfremmende tiltak i Østerdalen og Rena, herunder forslag om kanalisering av Glomma og jernbane til Trysil for å knyte regionen nærmere kysten og havnene. Utover på 1970-tallet gikk imidlertid bransjen igjennom større omstillinger og omstruktureringer og nedleggelser som følge av overproduksjon og dårligere markeder.
Dette skapte bekymring hos både lokale og sentrale myndigheter, da Rena Karton var regionens største arbeidsplass, sammen med Rena leir. Det ble utover på 1980- og 1990-årene satset offensivt med moderiseringer og produksjonsøkning, men prisene var ikke gode nok til å finansiere dette, og første konkurs kom i 1996.
Bedriften hadde på dette tidspunktet 170 ansatte, og lokale politiske kretser, særlig i Senterpartiet og Arbeiderpartiet i et håp om å kunne redde de store investeringene. Åmot kommune, Rena Kartongarbeiderforening, Glommen Skogeierforening og andre ildsjeler lyktes med å etablere Driftsselskapet Rena Karton like etter påske samme år med ny aksjekapital på 100 millioner kroner. Bedriften gikk likevel endelig konkurs og ble lagt ned i 1998. Les mer …
 Grimsrudbygningen, et våningshus fra 1700-tallet, var den første bygningen museet kjøpte inn. Foto: Commons-brukeren Jensens (2007) Domkirkeodden, tidligere Hedmarksmuseet er et museum på Domkirkeodden på Hamar. Det består av Storhamarlåven med Bispegården og utstillingslokale, domkirkeruinene med vernebygg, folkemuseet og en urtehage. Det er en del av Anno museum.Tanken om et distriktsmuseum for Opplanda oppstod mot slutten av 1800-tallet, samtidig som man etablerte de første friluftsmuseene. Anders Sandvig, Maihaugens «far», var i kontakt med gruppen som ivret for et slikt museum. Konservatoren ved Eidsvollsbygningen, Albert Lange kom med det første konkrete forslaget, og fikk med seg blant annet pastor Reinert Svendsen som var en kjent lokalhistoriker.
Oplandenes Folkemuseum ble grunnlagt i 1906, og i 1908 åpnet utstillingen med to antikvariske bygninger. Den ble flyttet til Domkirkeodden 1912– 1914, etter at odden hadde blitt kjøpt opp av Oddekomitéen. Opprinnelig dekket museets ansvarsområde store deler av Hedmark og Oppland, men da Glomdalsmuseet og Mjøssamlingene hadde blitt etablert ble Folkemuseets ansvarsområde begrenset til Hamar og Hedmarksbygdene. Les mer …
 Åker i Vang i Hedmark har hatt vært eid av offiserer i lang tid. En av de første av disse var Georg Reichwein. Alle husene på garden har blitt bygd om senere, men deler av de eldste kan føres tilbake til Reichweins tid. Foto: Cato Edvardsen (2006) (1593-1667) var en offiser som utmerket seg under Hannibalsfeiden 1643-1645 og Karl Gustav-krigene 1657-1660. Han var født i Hessen i Tyskland, og kom til Norge i 1628. Reichwein eide den adelige setegarden Åker i Vang, nåværende Hamar kommune. Han er også kjent som «Jørgen Reichwein». Georg Reichwein ble født i 1593 i enten Kassel eller Marburg. Disse byene lå i Hessen-Kassel, som var et sjølstendig landgrevskap i det tysk-romerske riket. Han var sønn av en skredder, og var sannsynligvis student, siden han kunne uttrykke seg på latin, gresk, fransk og italiensk. Senere valgte han imidlertid en militær løpebane, og under Trettiårskrigen deltok han på protestantenes side. Bakgrunnen for dette skal ha vært at han var ivrig kalvinist. Les mer …
 Furnes historielags logo. Furnes historielag er et historielag i Furnes i Ringsaker kommune på Hedmarken. Laget, som ble stiftet 23. november 1930, er tilsluttet Landslaget for lokalhistorie. Historielagets lover er revidert og modernisert noen ganger, og styret er utvidet fra fem til sju medlemmer. Laget utgir årboka Minner fra Furnes, som siden 1990 har kommet ut annethvert år.
83 personer meldte seg inn i laget i 1930. I mange år har medlemstallet ligget rundt 200, og i 2019 hadde Furnes historielag 210 medlemmer. Laget gir ut årboka Minner fra Furnes. Salg av bøker er lagets største inntektskilde.
Tidligere har utgivelsen av de fire bygdebøkene vært det viktigste. Både leder i laget Alf Jensen og Toralv Bleken-Nilssen som var i gang med å skrive bygdebok 3, ble sjuke tidlig på 1960-tallet. Da begge døde, ble alt arbeid liggende nede fra 1965 til 1967. Det stoffet som var innsamlet av Toralv Bleken-Nilssen til bygdebok 3, gikk tapt. Les mer …
 Harald Ramm Østgaard. Foto: R. Ovesen, Kristiania. Harald Ramm Østgaard (fødd i Vestre Aker 29. januar 1855, død i Lom 1908) var jurist, sekretær i Den Norske Turistforening 1881-1884 og lensmann i Lom 1884-1908. I Lom var han aktiv i kommunalt styre og stell, i sparebanken, telefonselskapet o.a., og han var med i det førebuande arbeidet for jernbane gjennom Gudbrandsdalen.
Foreldra var jurist og forfattar, seinare fut i Sør-Østerdal futedømme, Nikolai Ramm Østgaard (1812-1873) og Anna Gunhilda (Gunelia) fødd Neergaard (1828–1910).Harald Ramm Østgaard hadde sine fyrste barneår på Torshov, som fram til 1859 tilhøyrde Aker herred. Familien budde på Rosenlund, ein eigedom som faren hadde kjøpt i 1844.
Da faren vart fut i Sør-Østerdal i 1859, selde dei Rosenlund og flytta til Elverum. Les mer …
 Folkets hus på Hamar. Her fikk arkivet lokaler i 1984. (AAH) er ett av flere lokalarkiver tilknyttet moderorganisasjonen Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek (Arbark) i Oslo. Etter at det første lokalarkivet ble opprettet i Vestfold i 1959, måtte Hedmark vente i 25 år før det ble opprettet et regionalt arkiv for «det røde fylke» i 1984. Arkivet har tilhold i Folkets hus på Hamar.De første arbeiderforeningene i Hedmark ble stiftet midt på 1800-tallet. Marcus Thranes arbeiderforeninger fikk fotfeste i Hedmark, som i så mange andre jord- og skogbruksbygder i Norge. Fra 1849 til 1851 fikk Thrane over 30 000 medlemmer i Norge. Det hevdes at Thranes menn – kvinner var ikke inkluderte – talte 5000 i Hedmark. Av fylkets regioner sto Thranitter-bevegelsen aller sterkest på Hedmarken. Les mer …
 Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna. Foto: Cato Enger / Riksantikvaren (1967) er et av de eldste norske byhistoriske skrifter og er blitt tillagt stor historisk betydning, selv om mange sider ved opphavet til teksten er omgitt av usikkerhet og faglig uenighet. Forfatteren er ukjent, men hører antakelig hjemme i det geistlige miljøet assosiert med domkapitlet i byen. Skriftet er beskjedent i omfang, men forteller over få sider om mange aspekter ved Hamars historie, om byens næringsliv, bymessige bebyggelse, kirker, gårder og gateløp, som forfatteren befolker med et yrende liv av handelsfolk, handverkere, fiskere og prelater. Krøniken legger særlig vekt på 1300-tallet – som beskrives som en lokal gullalder – og reformasjonstida – som males fram som en forfallsperiode. Skriftets verdi som beretning om historiske forhold er på grunn av disse kildemessige karaktertrekkene omstridt. Teksten framstår litterært sett som en panegyrikk i tråd med klassisk retorisk tradisjon, «preget av nostalgiske følelser for en svunnen tid.» Dateringen av krøniken er også usikker og har vært omdiskutert, men mye taler for at den ble skrevet omkring midten av 1500-tallet. Tittelen er etter alt å dømme sekundær, og betegnelsen «krønike» har kommet til seinere. Originalmanuskriptet er tapt, og teksten foreligger bare i en rekke avskrifter. I norsk lokalhistorisk historiografi er Hamarkrøniken likevel betraktet som et pionerverk. Jørn Sandnes skriver for eksempel: Les mer … | 
