 Anders Thingelstad var initiativtaker, første formann og æresmedlem i Hadeland Kjøpmannsforening. Foto: Randsfjordmuseet Hadeland Kjøpmannsforening ble stiftet 10. mars 1898, og var en av landets første kjøpmannsforeninger. En av initiativtakerne og første formann var Anders Thingelstad (født 1860). Foreningen ble dannet for kjøpmenn på Hadeland, som da besto av kommunene Brandbu, Gran, Lunner og Jevnaker, for å fremme samhold og samarbeid, gi impulser til nye tiltak og bringe under behandling saker av felles interesse.
Nitten landhandlere fra alle fire Hadelandskommunene betalte årskontingent på kroner 5,- for etableringsåret 1898. Etter en tid gikk kjøpmennene på Jevnaker ut av foreningen. Det ble for lange avstander til møtene i en tid uten buss og privatbiler. Omkring 1930 ble det dannet en egen Jevnaker Kjøpmannsforening.
I årene rundt første verdenskrig lå Hadeland kjøpmannforeningens virksomhet nede før Olaf Haug tok initiativ til å gjenoppta arbeidet i foreningen. 30. januar 1921 ble det holdt møte hos O. Joh. Olsen på Jaren og her møtte 16 kjøpmenn. Olaf Haug ble valgt til ny formann, H. S. Hidem til nestformann, O. Joh. Olsen til kasserer, I. P. Rækstad til sekretær og Oscar Oulie til medlem av styret. På samme møtet ble det vedtatt å etablere et noteringsutvalg for å sikre ensartede, faste og mest mulig stabile priser. Utvalget startet sitt arbeid allerede samme dag og fastsatte blant annet prisen på farin til 2 kroner pr kg, lys engelsk sirup til 1,50 krone, mørk sirup til 1 krone.
Nedkonjunkturene i 1920-årene var vanskelig for kjøpmennene på Hadeland. Medlemmene inngikk avtale om kun kontantsalg, og ikke gi kreditt. Flere av medlemmene brøt denne avtalen og fortsatte å gi kreditt. Noe foreningen ikke kunne akseptere. De ville forbrukskreditten til livs. En annen sak som opptok foreningen var prisen på elektriske pærer. «Tilfeldige installatører» hadde bedre betingelser enn de faste kjøpmennene og det syntes de ikke var riktig. Les mer …
 Anne Mathea Prestesæter (1813-1894) fotografert omkring 1870 sammen med eldste barnebarn, som også het Anne Mathea, født 1861. Anne Mathea Prestesæter (født 21.februar 1813, død 12.april 1894) bodde hele sitt liv på garden Prestesæter i Vestre Toten. Anne Mathea var enke en stor del av livet, og fikk vist sine evner til å administrere både farsgarden Prestesæter og den nærliggende garden Morterud, etter sin første mann.
At hun hadde en velordnet økonomi, var tydelig ved et tilfelle på 1860-tallet da Vestre Toten kommune var i økonomisk knipe. Kommunen fikk da låne 250 specidaler av Anne Mathea Prestesæter. Anne Mathea var en aktiv dame, som for eksempel reiste til hovedstaden mange ganger i livet. Der solgte hun produkter fra garden: smør, ost og hjemmevevede tøyer. Den gang var det to dagers reise med hest og slede hver veg. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Kornsiloanlegget på Lena i 2012. Foto: Felleskjøpet ble bygget i 1937 på Lena i Østre Toten kommune, og hadde den gang en kapasitet på 1500 tonn. Arkitekten bak kornsiloen var Arnstein Arneberg, som også var delaktig i utformingen av blant annet Skaugum, Oslo rådhus og Sikkerhetsrådets møtesal i FN-bygningen. Lokalt på Lena var Arnstein Arneberg også arkitekten bak flere bygninger på Valle videregående skole ( «Småbruker'n»), samt den tidligere lensmannskontorbygningen.
Siloen ligger i Silogata, som bygningen har gitt navn til. Kornsiloen på Lena er i dag nærmest ikonisk for lokalbefolkningen, og har blant annet vunnet sin plass som et av Opplands sju underverker, gjennom Oppland Arbeiderblads kåring i 2007. Les mer …
 David Seierstad på talerstolen under stiftelsesmøtet for Bygdefolkets krisehjelp 31/10 1931 (ukjent tegner). (født 12. februar 1867 i Østre Toten, død 13. april 1953) var en storbonde, politiker og organisasjonsmann fra Østre Toten. Historikeren Jostein Nerbøvik har karakterisert bonden på Bortigarden Serstad som en god, gammaldags agrarpatriot. «Vi må være i våre bygder, sa han støtt. Hvor skal vi ellers være?» På 1890-tallet var han en av stifterne av Landmandsforbundet, det seinere Norges Bondelag. David Seierstad var under gjeldskrisa på 1930-tallet formann for Bygdefolkets krisehjelp, og en sterk talsmann for organisasjonens samarbeid med Vidkun Quisling. På Toten var han kjent som Dave Serstad. Blant tilhengerne i bondemiljøet gikk han ofte under navnet «kong David».Han var sønn av gardbruker Hans Enge Seierstad (1831-?) og Berte Marie f. Fæstad Seierstad (1837-?). Faren hadde kjøpt Serstad i 1859. Da han i 1869 også kjøpte innåt nabogarden Sotstad, ble David Seierstad odelsgutt på en av de største jordbrukseiendommene på Toten, på nærmere 40 skyldmark. Les mer …
Skjåk er ei fjellbygd og kommune lengst vest i Ottadalen, ein sidedal av Gudbrandsdalen i Innlandet fylke (tidlegare Oppland). Kommunen vart skild ut frå Lom frå 1. januar 1866. Da hadde namnet skriftforma Skiaker. Ein person frå Skjåk blir kalla ein skjåkvær (utt. skjåkvér). Bismo er senteret i kommunen, på nordsida av dalen på grensa mellom dei to sokna Skjåk og Nordberg. Bygda ligg mellom fjellpartia med dei nyare namna Breheimen og Reinheimen, og heile 79% av kommunens areal fell inn under nasjonalparkane med desse namna.Den særs nedbørsfattige bygda er kjend for dei mange anlegga for kunstig vatning som har vore i bruk gjennom mange hundre år. Dette avspeglar seg i ordtaket «gjev Vårherre oss sol, ska' oss sjølve skaffe væte». Motivet i kommunevåpenet, akantusblomen, peikar mot treskurden og andre rike handverks- og folkekunsttradisjonar i bygda. Les mer …
| 
