 Bråten på Grua var Borchgrevinks sommersted. Fotografiet er fra cirka 1940. I dag finner du Hadeland Bergverksmuseum her. (født 5. november 1865 på Hamar, død 1939 i Oslo) var bergverksdirektør på Grua på Hadeland. Faren var Hamars første ordfører, Henrik Christian Borchgrevink (1822–1893), og moren het Christine Gjestvang. Moren var lensmannsdatter, og Henrik Kristian var yngst i søskenflokken på sju. Hele søskenflokken fikk gode utdannelser og hadde høyt respekterte jobber. Henrik Kristian tok artium ved Hamar skole i 1884, og deretter gjennomførte han Krigsskolens nedre avdeling og ble vernepliktig offiser og senere major. Det var likevel ikke en militær karriere Henrik Kristian skulle få, og kanskje lå bergverksdriften latent til hos den senere bergverksdirektøren. En av hans forfedre, Leonard Christian Borchgrevink (1698-1772) hadde i sin tid vært direktør ved Røros Kobberverk. Henrik Kristian tok Bergeksamen (Cand. Min.) i 1890, og arbeidet som bergingeniør ved Vigsnes verk på Karmøy fra 1890-92. Vigsnes var et kobberverk, og kobberet i Frihetsstatuen i New York skal etter sigende komme herfra. Les mer …
Blikkenslagerarbeidet var en spesialitet i Totens fogderi. På slutten av 1800-tallet og litt ut på 1900-tallet var det svært mange blikkenslagere i dette distriktet, som i dag utgjør Toten-kommunene og deler av Gjøvik kommune, nemlig Vardal og Biri. Det de produserte, var mindre ting til husholdningen og til melkestellet, slik som bøtter og spann, trakter og siler, auser og melkebonker, kaffekjeler og kasseroller. Over hundre forskjellige varer kunne de største verkstedene tilby.
Den eldre garde av blikkenslagere som produserte alle disse gjenstandene til daglig bruk, er borte, men enkelte kan fremdeles håndverket. De lager litt til salg på markeder og som suvenirer. Hvis vi finner sinkbøtter og baljer i butikkene nå, er de nesten sikkert produsert i Asia. En norsk blikkenslager er i dag en bygningshåndverker som lager og monterer ventilasjonsanlegg, takrenner, beslag og nedløpsrør. Spesielle taktekkinger kan også forekomme.
Blikkenslagerarbeidet var for øvrig bare ei av de mange husflidsgreinene som bygdene på vestsida av Mjøsa var kjent for. Eilert Sundt kalte distriktet for «landets mest industrielle bygdelag» og mente da den omfattende produksjonen av blant annet blikktøy, vevtøy, karder, ur, kniver, knapper og treskjeer. Les mer …
 Sygard Stamstad i Lom. Store delar av sitt vaksne liv budde Tosten Olsen i Øvergrenda på husmannsplassar under Stamstad og andre gardar i nærleiken. Nordgard Stamstad, som kan skimtast i bakgrunnen, var lensmannsgard 1823-ca. 1846. Nabogarden Synstad var lensmannsgard etter det, fram til 1884, så var Sygard Stamstad og deretter igjen Synstad bustad for lensmannen fram til 1891. Tosten var godt kjend i desse gardane. Han var fleire gonger arrestant der. I bakgrunnen: Lomsegga og Fossbergom bygdesentrum. (2011) (fødd i Skjåk 11. april 1829, død i Lom 1918) var husmannsson, og livnærde seg i vaksen alder som åkerbrytar, grøftegravar og med anna slags manuelt arbeid. Han fekk tidleg ord på seg for å vere ein rabagast og notorisk tjuvradd. Rettsprotokollane viser at ryktet ikkje var heilt ugrunna. Han vart også hugsa som ein god historieforteljar og skrønemakar. I likskap med ei rekkje samtidige representantar for bygdeproletariatet i Lom og Skjåk er Tosten udøyeleggjord som ein av aktørane i Olav Aukrusts dikt «Aksion på Tande», under oppnamnet Musken. Les mer …
 Emil Nordby. Foto: Normann (1952) Emil Nordby (født 21. mars 1888 i Østre Toten, død 16. august 1960 i Stange) var industrileder. Han grunnla i 1924 Flatbrødfabrikken Ideal på Hamar. Fabrikken lå i Vangsvegen, på tomta der Hamar rådhus ble reist i 2001. Småbrukersønnen Nordby ble en velstående mann, uten teoretisk utdanning etter folkeskolen. Emil Nordbys veg i Ottestad er oppkalt etter han.
Som 16-åring fikk han begynne på et lite verksted på Toten. Først fikk han jobbe som hjulmaker, deretter som smed og til slutt som mekaniker.
Etter noen år fikk Nordby arbeid på Gjøvik, dernest var han ei stund i Kristiania, før han i 1907 havna på Nestlés melkefabrikk på Kapp som mekaniker. Ved årsskiftet 1907/08 ble han overflytta til Hamar melkefabrikk, som også tilhørte det sveitsiske konsernet. På denne fabrikken ble Emil Nordby til i 1915, da han starta et lite verksted på Ankerløkka. Han forteller:
| Penger hadde jeg ikke, bare en gammel dreiebenk og bormaskin og noe småredskap, som jeg dels hadde laget sjøl, dels kjøpt med penger jeg møysommelig hadde spart sammen. Jeg var da gift og hadde tre barn. Det ble en hard tid, og det kunne tilmed hende jeg ikke engang hadde råd til å kjøpe ved. Dessuten måtte jeg begynne med reparasjon av biler og motorsykler, et arbeid som jeg praktisk talt ikke hadde noen erfaring i, men jeg måtte jo leve. Det gikk det også. Alt går.
|
|
|
Les mer …
Lars Magnus Moen (fødd i Lesja 29. november 1885, død på Lillehammer fylkessjukehus 22. april 1964) var skreddar og politikar. Han var «husmannsguten som kom til kongens bord» idet han vart kyrkje- og undervisningsminister under statsministrane Einar Gerhardsen og Oscar Torp, i åra frå 1948 til 1953. Som stortingsmann og statsråd gjorde Moen mykje for å betre skulestellet i landet. Mellom anna gjorde han fyrste opptakten til den niårige grunnskulen. I hans statsrådstid vart ei rad viktige kulturinstitusjonar grunnlagde som gjorde mykje til å demokratisere tilgangen til kulturtilbod, geografisk og sosialt. Han skreiv nynorsk, og hadde på lang sikt eit ønske om språkleg samling i landet. Under krigen vart han arrestert for motstand mot regimet, og sat tre og eit halvt år i konsentrasjonsleir.Lars Moen var fødd på plassen Rånålykkja på Lesjaskogen. Det var husmannsplass under Sygard Rånå. Foreldra hadde teke til der året før Lars vart fødd. Les mer …
| 
.jpg)
