Jordbruksvatninga på Østre Toten tok så smått til i mellomkrigsåra, då grønsaksdyrkarane i Totenvika la ned vassledningar og pumpa opp vatn frå Mjøsa. På slutten av 1960-talet kom dei fyrste felles vatningsanlegga, og i 2010-åra kan om lag 40.000 dekar jordbruksareal vatnast. Dette utgjer over 1/3 av det samla jordbruksarealet i kommunen og heile 9 % av det samla vatna arealet i Norge. Åkervatninga på Toten kom med elektromotoren og vasspumper med stor kapasitet. Men behovet for vatning har vori her støtt, avhengig av jordsmonn, kva ein dyrkar og varierande nedbør frå år til år. Graset treng vatn etter fyrsteslåtten, for å få i gang att veksten så det blir god avling av håa. Potetene lyt ha vatn utpå seinsommaren, når knollane tek til å vekse. Og skal du vera sikra ei god grønsakavling, lyt det vatn til. Forsommartørken, tørkeperioden vi ofte har føre jonsok, har frå gammalt ofte vori skjebnesvanger for avlinga både av korn og av andre vekster. Les mer …
 Petter Lillebrænd. Foto: Studentene fra 1915 (1942) (født 16. august 1896 i Nord-Aurdal, død 3. januar 1987 i Gjøvik) var realfagslektor og yrkesskolerektor. Han jobbet ved Gjøvik høyere skole i 30 år (1922–1952), var rektor ved Gjøvik yrkesskole i tretten år (1952–1965) og representerte Venstre i Gjøvik bystyre i 33 år (1929–1959, 1964–1967) hvorav 19 år i formannskapet. Lillebrænd, som hadde befalskurs fra 1916, deltok i felttoget 1940 og ga seinere ut boka I krig langs Begna i 1949. Han skreiv også kapitlet «Skolen under okkupasjonens trykk 1940–1945» i skolens jubileumsbok Fra borgerskole til videregående skole. Her heter det at Lillebrænd selv ble fengslet like etter skolestart høsten 1942, og satt en måned. Les mer …
 Iver Olsen. Bildet er trolig tatt omkring 1860. Foto: Ukjent (født 6. juli 1804 på Biri, død 12. juli 1869 i Christiania) begynte livet som husmannssønn på Biri og endte som brukseier og bedriftsgrunnlegger i Christiania. Han ble en kjent person i hovedstadens næringsliv, og var blant annet en av de første i landet som eide en dampmaskin. Han eide også eiendommen Midtodden i Maridalen, som ble brukt som en slags fritidsbolig av familien og deres venner. Et ektepar fra Biri, Margrethe og Fredrik Christoffersen, bodde der som vertskap. I 1854 kjøpte han også en del av garden Østre Grefsen. Sønnen Iver Bredo Olsen overtok denne i 1882, og kjøpte også Vestre Grefsen. Les mer …
 Gjøvik bibliotek i juni 2011, da prosjektet Hele Gjøvik leser ble lansert. Borggården var pyntet til fest. Gjøvik bibliotek har vært kommunalt bibliotek siden 1912. Folkebiblioteket er en videreføring av Arbeidersamfundets bibliotek som startet sin virksomhet i 1875. Gjøvik bibliotek ble i 1947 tildelt rollen som sentralbibliotek for fylket, og fra 1973 har Oppland fylkesbibliotek vært en fylkeskommunal institusjon samlokalisert med Gjøvik bibliotek. I 2013 ble Gjøvik bibliotek og litteraturhus det offisielle navnet. I 2022 ble biblioteket meråpent.
Biblioteket har gjennom sin historie byttet lokaler flere ganger. I 1927 flyttet det fra Arbeidersamfundet til 3.etasje i Gjøvik rådhus, i krysset Øvre Torvgate/ Hunnsvegen. I 1951 ble biblioteket flyttet ned i underetasjen i rådhuset med inngang fra gatenivå, og i 1961 flyttet det inn ved siden av kinoens lokaler i tilknytning til Strand Hotel. Siden 1980 har Gjøvik bibliotek og Oppland fylkesbibliotek hatt lokaler i byens nye rådhus. Les mer …
 Marcus Thrane. Foto: Ukjent, ukjent år (født 14. oktober 1817 i Christiania, død 30. april 1890 i Eau Claire, Wisconsin, USA) er mest kjent som mannen bak thranerørsla eller thranittene. Dette var den første politiske massebevegelsen i Norge, og arbeiderforeningene Thrane grunnla var en sentral forløper for den senere arbeiderbevegelsen. Den var ikke utelukkende en arbeiderbevegelse, for også husmennene var viktige deltagere. Thrane var sønn av kjøpmann og riksbankdirektør David Thrane og Helene Sophie Bull. Selv gifta han seg med Marie Josephine Buch den 11. august 1841. Slekta var en av de mest velstående i Christiania. Formuen stamma fra farfaren Paul Thrane, som hadde drevet stort innen trelast. Men kort tid etter at Marcus ble født hadde faren spekulert vekk formuen, og gjorde underslag på 95 000 spesiedaler i Rigsbanken. Les mer …
 Siggeruds gate på Gjøvik. Anton Evensen Siggerud (født 1845 i Eidsvoll, død 30. oktober 1899 på Gjøvik) var stasjonsmester på jernbanens brygge på Gjøvik. I bydelen Bakken i Gjøvik ligger Siggeruds gate, en villagate som strekker seg over to kvartaler, sørover fra Hunnsvegen til Bassengvegen. Noen har kanskje spurt seg: «Hvem var denne Siggerud?»
Sommeren 2000 kom det inn til Opplandsarkivets avdeling i Gjøvik ei kasse med arkivsaker, usedvanlig skitten og støvete var den. Under restaureringsarbeider var den funnet på loftet i Haugomgården, Hunnsvegen 3. Da det meste av støvet var fjernet, viste det seg at kassa antagelig hadde stått på loftet i omtrent hundre år. Da medarbeiderne på arkivet leste noen av papirene, viste det seg at innholdet kunne fortelle noe om hvem Siggerud på gateskiltet var. Les mer …
 Martinus Høgåsen (midten) på arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken (fødd 2. august 1900 i Grue, død 1964 i Vågå) var lærar, politikar, folkeminnesamlar, lokalhistorikar, nynorskforkjempar, diktar og sakprosaforfattar. Han blir oftast omtala berre som Martinus Høgåsen.
Høgåsen gjorde seg sterkt gjeldande på ei lang rad samfunns- og kulturområde, mest regionalt i Gudbrandsdalen, men også på landsbasis. Han var norskdomsmann og sosialist. Han gjekk mykje i bunad, og omsette «Internasjonalen» til nynorsk. Det meste av yrkeslivet sitt verka han i Gudbrandsdalen ( Nord-Fron og Vågå). I båe desse kommunane var han politisk aktiv for Arbeidarpartiet. I Nord-Fron var han mellom anna varaordførar i seks år, og i Vågå var han ordførar 1946-1951. Han var ein markant og aktiv motstandar av tyskar- og NS-regimet 1940-1945. Frå 1945 til han gjekk bort var han redaktør for Årbok for Gudbrandsdalen. Les mer …
 Prest, klokkar og bondemann under ei gravferd ved Skjåk kyrkje i 1920-åra. Sokneprest Harald Bakke og lærar og kyrkjesongar Kolbein Skaare var framståande talsmenn for kvar si side i språkstriden, som dei var det politisk. Presten var bondepartimann, klokkaren Venstre/Radikale folkeparti. Bygdekaren i midten veit visst ikkje riktig kven han skal halde med. Foto: Kristian Stakston gjekk føre seg i to etappar. Den fyrste var innføring av landsmål som skulemål i fire av sju krinsar i 1908. Andre etappen førte til språkskifte også i dei andre skulekrinsane, i kommuneadministrasjonen og i kyrkja i løpet av tidsrommet 1925-1933. Hardaste striden stod under den andre etappen. Det toppa seg med skuleavrøystingane i Marlo, Holmork og Nordberg i 1925. Da ytra kampen seg så vel ved utfall mot landsmåltilhengarar frå preikestolen som med engasjement frå sentralleiinga i Norges kommunistiske parti. Det kan stillast spørsmål om ikkje nynorskvedtaka skjedde i strid med folkeviljen på det tidspunktet. Etter vedtak om nynorsk liturgi i 1932-1933 ebba striden etter kvart ut. Etter den tid har Skjåk vore nynorskkommune all sin dag. Les mer … | 
