 «Erik Olsens Fotografiske Atelier». Fra Det gamle og det nye Trondhjem (1907). Erik Olsen (født 2. mai 1835 i Meråker, død 16. oktober 1920 i Trondheim) var kontorist, fotograf og papirhandler.
Han arbeidet først på bergskriverkontoret i hjembygda, var så proviantskriver på Røros i 1863. Hadde deretter forskjellige kontoristjobber til han 1. juni 1869 overtok Charles Foss atelier på Brattøra i Trondheim (Meisterlins Gaard) etter å ha gått i lære hos ham. I 1882 (muligens allerede i 1879) kjøpte han Søndre gate 6 og flyttet atelieret dit i 1883. I folketellinga 1885 er han oppført på den adressa som fotograf og papirhandler. Fra 1902 var han i Olaf Trygvesøns Gade 21, og fra 1910 i Schultzgd. 7. Han var Domkirkens faste fotograf fra 1870 til ca. 1916/ 1917. Les mer …
 Belle Gunness med dei tre borna hennar, to med Mads Sorenson og yngstemann med Peter Gunness. Biletet vert gjerne datert kring 1908, men yngstemann vart fødd i 1903, og var kanskje noko yngre enn fem år her. Foto: Ukjend. , opphavleg Brynhild Paulsdotter Størset (fødd 11. november 1859 i Selbu, offisielt død 28. april 1908 i LaPorte i Indiana) var ei husmannsdotter frå Trøndelag som vart kjend som den første kvinnelege seriemordaren i USA. Det er skrive fleire bøker og laga dokumentarfilmar om ho.
Den 1. april 1902 gifta ho seg med norsk-amerikanaren Peter Gunnes, opphavleg Peder Simensson Gunnes frå Sandsvær. Då sonen deira vart fødd våren 1903 hadde han allereie vore død i nokre månader; forklaringa til Belle var at han i desember 1902 fekk ei kjøttkvern i hovudet og døydde av brot på skallen.
Etter at Peter Gunnes døydde levde ho eit nokså anonymt liv på farmen. Den 28. april 1908 brann så huset ned. På branntomta fann dei fire lik, etter ei kvinne og tre born. Dei trudde naturleg nok at det var Belle og borna hennar, sjølv om det var noko merkeleg at kvinneliket mangla hovudet.
Kort tid før brannen hadde Asle Helgelien kome til LaPorte, på leit etter broren Anders Helgelien. Anders hadde vore i kontakt med ei enke i LaPorte med tanke på ekteskap, og Asle fann fram til Belle Gunnes. Han vart avvist, men etter brannen byrja han leite på tomta. Der fann han raskt det nedgravde liket av broren. Politi og liksynsmann kom til staden, og byrja leite vidare. Ifølgje rapporten fann dei ti mannslik og to kvinnelik der, og truleg restar etter fleire. Under likskuet vart det kjend at Belle hadde hatt kontaktannonser i skandinaviske aviser i USA, der ho skreiv at ho var ei enke med ein formue på 8000 dollar, som ville ha ein mann som hadde like mykje. Naboane kunne fortelje at det hadde vore ei rekkje framande menn innom, og at ho hadde sagt at dei var slektningar som var innom. Les mer …
Paul Sigurd Benum født 8. oktober 1873 på Benan nedre i det som da var Beitstad herred og som fra 1964 ble sammenslått med Kvam, Stod, Egge, Sparbu og Steinkjer til Steinkjer kommune. Død 2. desember 1964 i Verdal kommune. Da han ikke hadde odelsrett, måtte han ut i verden, og dro til Sparbu via Steinkjer, Oslo og Harran hvor han i flere år arbeidet ved jernbanen. Men jordveien dro ham flere år seinere til Verdal hvor han bygget seg gard på Minsås.
20 år gammel startet han på underoffiserskolen i Trondheim, som varte til 1895, og i 1902 tok han telegrafistutdannelse i Oslo. Mens han gikk underoffisersskolen tok han også del i redningsarbeidet etter Verdalsraset i 1893.
Fra 1899 hadde Paul ulike stillinger ved jernbaneanleggene, på og langs Hell-Sunnanbanen og enda seinere fra Sunnan stasjon langs Nordlandsbanen. Det var under anleggsarbeid i Skogn at han kom til å bo sammen med Kristoffer Oppdahl. I 1904 finner vi ham som førstebetjent på Verdal stasjon, og omkring unionsoppløsninga i 1905 var han grensevakt i Verdal. Fra Verdal førte jernbanekarrièren ham til Steinkjer stasjon der han starta som telegrafist og seinere ble kontorist. Dette var i jernbanens «svennstid», og da Nordlandsbanen ble videreført fra Sunnan i 1926 ble han avdelingsingeniør Bachs assistent med bosted Harran i Grong kommune. I 1927 kom familien til Sparbu der stasjonsmesterstillingen var blitt ledig. Her fikk han en slags start på sin store yrkesdrøm, som var å bli bonde: Ei ombygd jernbanevogn tjente da som fjøs ikke langt unna Sparbu stasjon. Les mer …
 Stefan Frich med ei av skuleklassene sine. Tidspunkt og fotograf ukjent. (fødd 17. desember 1844 i Hjørundfjord, død 14. mars 1927 i Fåberg) var skulemann, redaktør, forfattar og nynorskforkjempar. Han dreiv i 30 år friskule i Fåberg (nå Lillehammer kommune). Både religiøst, pedagogisk og politisk sett var Frich sterkt påverka av grundtvigianismen og Christopher Bruun. Språkpolitisk var han ein forkjempar for større innverknad frå austlandsmåla i landsmålet/nynorsken. Foreldra var Gjert Jansen Frich (1803-1863) og Ambrosia von Krogh (1807-1865). Stefan var den nest yngste i ein syskenflokk på sju. Oppveksten hadde han i Hjørundfjord (nå Ørsta kommune) og i Hegra (nå Stjørdal kommune), der faren var sokneprest. Stefan Frich levde ugift heile livet. Som 13-åring tok han til ved Katedralskulen i Trondheim. Her vart han introdusert for grundtvigianismen i kyrkjelyden til Fredrik Nannestad Wexelsen i Bakklandet sokn. Frich tok examen artium i 1862, og byrja rett etter på filologistudiar i Christiania. Han fekk vanskar med studiefinansieringa da faren døydde året etter, og var huslærar hjå Hornemann på Reins kloster i eit par år. I 1865 var han attende i Christiania og heldt fram med studiane. Samstundes arbeidde han som lærar ved Balchens Døveinstitut, og dreiv privatundervisning for artianarar. Les mer … | 
