 F.A. Wessel-Berg, 1890. Fotograf ukjent. Nasjonalbiblioteket. Frederik August Wessel-Berg (fødd i Sem i Tønsberg 27. juni 1809, død på Kongsvinger 8. november 1895) var jurist og embetsmann. Namnet er mest kjent frå Wessel-Bergs reskriptsamling, ei fem bands utgåve av kongelege befalingar og føresegner frå einevaldstida 1660-1813.
Familie
Han var son av justitiarius Jens Christian Berg (1775–1852) og hans fyrste kone Hedevig Marie Elisabeth Wessel (1773–1816). På den tida Frederik August vart fødd, som den yngste av tre sysken, var faren birkeskrivar (sorenskrivar) i Søndre Jarlsberg. Familien åtte og budde på garden Gulli i Sem.
Wessel-Berg gifta seg i 1837 med Pauline Augusta Clausen (død 1872), dotter av tollbetjent i Christiania Lars Clausen og hustru Louise Thrane. Etter at fyrste kona døydde inngjekk Wessel-Berg nytt ekteskap i 1879 med Elisabeth Margrethe (Betzy) Nielsen (fødd 1836). Ho var dotter av Nils Berg Nielsen, eigar av Skansgarden på Vinger, og Ursulla Maria Gaarder Rynning.
Utdanning og embetskarriere
Wessel-Berg vart student frå katedralskulen i Christiania i 1827. Han tok juristeksamen (cand. jur.) ved universitetet i Christiania i 1835. Allereie i studietida vart han tilsett som kopist i Justisdepartementet (1835), avanserte til fullmektig og var departementstilsett til 1849. Da vart han utnemnd til fut i Orkdal og Gauldal. I 1857 vart han amtmann i Nordre Trondhjems amt. I 1866 fekk han embetet som sorenskrivar i Vinger og Odalen, som han etter søknad vart innvilga avskil frå i 1880.
Reskriptsamlinga og anna publikasjonsverksemd
I åra 1840–1845 gjennomførte Wessel-Berg eit storarbeid med utgjevinga av kongelege befalingar og føresegner («Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve») frå einevaldstida 1660–1813. Dette vart gjort ved sida av full stilling i departementet i tillegg til det han sjølv kallar «andre heterogene Sysler». Det resulterte da også i at han vart overarbeidd og fekk eit mentalt samanbrot, slik vi vel å tolke formuleringa hans i forordet til siste bandet: «en Nervesvækkelse og derpaa følgende heftig Nervefeber». I det same forordet uttrykkjer han takksemd til faren, den røynde juristen og ivrige pioner innan den nasjonsbyggande historieskrivinga, J. Chr. Berg: Farens «ualmindelige Hukommelse, samt grundige og klare Oversigt over Materien, i Forbindelse med hans rige Skat af Notater og Samlinger herhen hørende, har baade været mig til stor Lettelse ved mit Arbeide og derhos tjent til at give samme en større Fuldkommenhed». I 1847 gav han ut registerbandet til reskriptsamlinga. Han skriv der i forordet at registeret «for en stor Deel» er utarbeidd av kand.jur. Hjalmar Gjertz.
I ulike fora utgav Wessel-Berg ei rekkje historiske kjeldeutgjevingar, historiske utgreiingar og kommentarar til kultur- og samfunnsdebatt. Dessutan utgav han anonymt ei biografisk skisse av faren (1843).
Ordensutnemningar
F.A. Wessel-Berg vart utnemnd til riddar av den svenske Nordstjerneordenen i 1863 og likeins riddar av St. Olavs orden i 1866 «for fortjenstfuld Embedsvirksomhed».
Kjelder og litteratur
 Faksimile fra Aftenposten 5. oktober 1953: Utsnitt av artikkel om dødsfallet til Emil Korsmo som følge av en fallulykke. (født 25. juni 1863 i Grue, død 3. oktober 1953 i Oslo) var agronom og internasjonalt kjent ugressbiolog, professor ved Norges landbrukshøgskole, den første som delte ugressene inn i biologiske grupper. Han var også blant annet i en årrekke gårdsbestyrer og forvalter av Kristiania kommunes eiendommer, herunder Frogner hovedgård. Emil Korsmo var sønn av gårdbruker Hans Hansen Korsmo (1827–1917) og Anne Eriksdatter (f. 1829), og ble gift i 1898 med Aagot Jacobine Wiger (1868-1954). Han var far til arkitekt Arne Korsmo (1900-1968). Emil Korsmos vei på Manglerud i Oslo ble navngitt i 1961, i et område der flere av veiene har landbruksrelaterte navn. Ved Bioforsk Plantehelse på Ås, like ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, finnes Korsmos ugrashage, en besøkshage/plantesamling med ugrasarter. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 26. juli 1923: utsnitt av omtale av Sigvard Larsen i forbindelse med at han hadde vært politimann i nær 50 år. (født 3. juli 1848 i Brandval i dagens Kongsvinger kommune, død 26. januar 1928) var politimann. Etter å ha arbeidet noen år i hovedstadsområdet, begynte han som politibetjent på Lillehammer i 1879, hvor han forble helt til han gikk av 1. januar 1924. På begynnelsen av 1900-tallet var Larsen forkjemper for ny politilov, og han omtales gjerne som Politilovens far. Han stilte på det første landsmøtet i Norsk Politiforbund i 1906 og talte for at Norge trengte en politilov. Han hadde selv laget et forslag til lov: "Udkast til lov om politivæsenet" som han hadde publisert i 1904 i Politibladet. Larsen gikk inn for en tidsmessig og demokratisk omlegging av politietaten, som han sammenfattet i setningen Politiet må bli en beskyttelse for folket, av og ved folket. Les mer …
 portrett av Ole Olsen Foto: Narve Skarpmoen Skøyteløper Ole Olsen (født Ole Guneriussen 29. januar 1894[1], død 1924) var født på Skarnes i Sør-Odal kommune i Hedmark, som sønn av Emma Pedersdatter Djupdalen fra Skarnes og Gunnerius Olsen Disiårbogen fra Disenå. Han hadde tilnavnet Vesle-Ola.
I folketellinga 1900 finner vi ham på Mobekk i Sør-Odal med foreldrene og fire søsken.
Ole Olsen representerte Kristiania Skøiteklub, senere Kristiania Idrettsforening.
Han tok sølv i EM på skøyter (allround) i 1922, og vant NM på skøyter (allround) 1921 og 1923. Han tok bronse i NM i 1920, og kom på 4. plass i VM i 1922, 5. plass i EM i 1923 og 5. plass i VM i 1923.
Ole Olsen døde av tuberkulose like før de første olympiske vinterleker i 1924, et mesterskap han skulle ha deltatt i.
Olsen er gravlagt på Nordre gravlund i Oslo. Gravminnet, i form av en bauta med portrettrelueff i bronse, har påskriften "Reist av Norges idrettsmenn". Det ble avduket høsten 1924. Les mer … | 
