Brunost på nybakt grovbrød er en sikker vinner.
Foto: Andreas Åkre Solberg (2007)
eller
mysost er fellesnavnet på oster som lages ved at
myse kokes inn og tilsettes melk og/eller fløte. Brunosten er etter internasjonale definisjoner ikke egentlig ost, fordi mysen ikke er skilt ut. Den er i stedet klassifisert som et karamellisert konsentrat av myse tilsatt melk og fløte. En konsekvens av produksjonsprosessen er at nesten halvparten av tørrstoffet er melkesukker, hvilket er det som fører til at den blir brun og har markant sødme i smaken.
Brunosten er et særnorsk meieriprodukt. Det eneste stedet utenfor Norge hvor det produseres slik ost i noe omfang er i Sverige øst for Sør-Trøndelag. Ellers finner man også enkelte tilfeller av at man bruker innkokt myse i andre kulturer, men uten at det har blitt industriell produksjon ut av det. Den regnes gjerne som Norges nasjonalpålegg, og grovbrød med brunost er ofte brukt som et bilde på norsk nøkternhet og nøysomhet. For nordmenn i utlandet er ofte brunosten et savn, noe som har ført til at Sjømannskirken er flinke til å servere vafler med brunost rundt om i verden. Man får også kjøpt brunost flere steder hvor mange nordmenn ferierer eller har bosatt seg, blant annet i Spania.
De eldste formene for brunost var ikke tilsatt melk eller fløte. Massen man får ved innkoking av myse uten tilsetninger har svært høyt sukkerinnhold, men lite fett. Ved tilsetting av melk og fløte blir andelen sukker noe mindre, og man får et fetere produkt. Tilsetting av melk og fløte sies å ha blitt funnet på av
Anne Haav på
Rusthågå i
Nord-Fron rundt midten av 1800-tallet, og denne typen er nå langt den vanligste. Det er grunn til å tro at Anne Haav ikke var den eneste som fant på dette, og årsaken til at hun nevnes spesielt er nok først og fremst at
Tretten meieri i 1908 satte i gang produksjon etter hennes oppskrift. Det er den varianten som har blitt utvikla til det som nå kalles
gudbrandsdalsost.
Les mer …Mølje er en matrett som har gamle tradisjoner i Norge. Navnet brukes både om kjøttmølje og fiskemølje, men det er stor forskjell på de to rettene. Mens kjøttmølje er basert på kjøttkraft og flatbrød - såkalt
møljebrød - består fiskemølje av kokt
torsk med
lever og
rogn, eventuelt kokt
sei med lever. Her finnes det utallige variasjoner på både kjøttmølje og fiskemølje. Langs kysten i
Troms er fiskemølje «nasjonalretten», og i innlandsområdene spiser man kjøttmølje. Kjøttmøljen som tradisjon i Norge er ikke lenger så vanlig og utbredt som fiskemøljen.
Les mer … 
Kjøttkaker med poteter, brun saus, kålstuing og tyttebær servert på
Restaurant Lorry i Oslo.
er en del av gammel norsk tradisjonsmat. Basis for kjøttkakene er kjøttdeig som spes, krydres og blandes for senere å bli formet til kaker som stekes i stekepanne. Kjøttkakene blir som oftest lagt i en brun saus for å trekke frem til servering.
Før 1950-tallet var det også vanlig at man brukte hermetisering av kjøttkaker som konserveringsmetode. Fersk kjøttdeig hadde man bare etter at man hadde slaktet, slaktinga foregikk som oftest bare om høsten. Mest mulig av dyret ble konservert til mat og skulle vare til neste høst, derfor var ikke kjøttdeig noe man hadde tilgjengelig hele året.
Det er store variasjoner i oppskriften på kjøttkaker, spesielt i forhold til hva man sper med. Disse variasjonene kan i liten grad defineres geografisk, men er heller basert på at den beste kjøttkakeoppskriften alltid er den mor bruker eller brukte; «mors kjøttkaker» er et uttrykk for det sikre, hjemmekoselige og tradisjonelle i livet.
Les mer …
