Helga Kristiansen (født Aavik den 28. januar 1913 i Støren kommune, død 30. oktober 1990 i Steinkjer) var en sydame med interesse for politikk og korsang. Hun utviklet en rettferdssans der kjernen ble arbeiderklassens frigjøring. Hun ble leder i det lokale arbeiderungdomslaget, og innvalgt i herredsstyret som landets yngste kvinnelige representant, og hun gjorde mer enn sin plikt også da det gjaldt som mest. Hun ble mor til tre og sydde heime for naboer og kjente til hun fikk fast ansettelse som sydame ved Samvirkelaget Steinkjer. Hun stod last og brast med arbeidersangen gjennom hele sitt voksne liv, og var formann i Steinkjer Damekor i åtte av de 20 årene hun satt i styret. Hun mottok flere utmerkelser fra Norsk Sangerforbund. Helga var yngste barn i en søskenflokk på seks med 14 år mellom eldste og yngste. Far Erik ( 1873- 1965) var født på en husmannsplass under Aavik i Åsen, og mor Helene ( 1875- 1941) kom fra samme kår i Sør-Trøndelag. Han tok seg tidlig arbeid utafor heimen og ble ansatt i jernbanen ( NSB), hvor han først tjenestegjorde som banevokter med base på Støren stasjon og seinere ble han banevokter på Hell-Sunnan-banen langs strekningen Byafossen– Sunnan. Familien bosatte seg da på Steinkjerbakken og seinere i Gammelvegen på Byafossen, som lenge etterpå ble til Reinsvegen i det som den gang var Egge kommune. Les mer …
Rørossamisk, òg kjent som herjedalssamisk eller sørlig jämtlandssamisk, er den sørligaste av dei tre overlevande hovuddialektane av sørsamisk — og den sørligaste av alle dei nolevande samiske dialektane. I Noreg blir rørossamisk tradisjonelt snakka i området frå Nord-Østerdalen og Trollheimen i sør til Tydalsområdet i nordaust, og i Sverige blir han snakka så langt sør som i Idre og Särna. Blant dei mest kjennspake trekka kan nemnast bevart m i endingar der nordligare dialektar har svekking til b, så vel som mykje overgang frå -oe til -a i endingar. Andre viktige trekk er gjennomgripande palatalisering av s til sj føre fremre vokal ( goåssjie (gåessie)); hyppig overgang a > sj føre n ( Nörjisjn (Nöörjesne), sjeæterisjnie (seaterisnie)) og t ( Sjtaala (Staaloe), sjisjtie (sistie)); så vel som ein del apokope av korte vokalar. Les mer …
Joachim Irgens' våpenskjold.
Joachim Irgens (eller Jochum) var fødd 19. mai 1611 i Itzehoe i Holstein og døydde i 1675. Far hans var Heinrich Jürgens. Joachim var altså kjøpmannssonen som i 1634 vart kammertenar for den danske kongen. I 1642 fekk han og to andre, kongeleg myntmeister Peter Grüner og renteskrivar Peder Nielsen privilegiebrev på eit nytt kopparverk i Gudbrandsdalen, Selsverket. I 1646 fekk Irgens privilegiebrev på Røros Kobberverk.Irgens var mellom dei som gav store lån til kongen (statsmakta) utover 1640- og 50-åra, og gjennom krongodssala vart han i 1661 eigar av m.a. Vestervig kloster med jordegods og i 1664 Gjørslev med alt krongods i Ringsted og Stevn herader på Sjælland. I 1666 fekk han skøyte på alt krongods i Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen, Senja og Troms - meir enn halvparten av all jord i desse futedømma, 143 gardar og gardpartar. Les mer …
Røros under åpninga av Rørosmartnan i februar 2007. Foto: Hogne
Røros er kommunesenteret i Røros kommune i Trøndelag. Stedet ble grunnlagt som en bergstad etter malmfunn i 1644, på et tidspunkt hvor det bare bodde noen få mennesker på gårder i området. Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644, og i 1646 sto den første smeltehytta klar ved Hitterelva. Byen ble ødelagt av svenskene i 1678 og1679, men ble raskt bygget opp igjen. Kobberverket la ned driften i 1977.
Fra 1926 til 1964 var bergstaden en egen kommune. Denne ble så slått sammen med Røros landsogn, Glåmos og Brekken til dagens kommune.
I 1980 ble Røros innlemmet på UNESCOs verdensarvliste, og i 2010 ble også circumferensen lagt til, de omkringliggende områdene rundt byen, da oppføringen ble utvidet. Disse områdene omfatter de viktigste gruveområdene, vintertransportruta, tømmerrennene i fløtningskanalen Femunden-Feragen, samt Femundshytta, en av de fjerntliggende smeltehyttene.
Røros historie
1530 Olav Engelbrrektsons jordebok: bare én gård på Røros, Rørosgård ved Glåma
1644 16 personer bor på Røros. Lorentz Lossius får mutingsbrev, og igangsetter drift i Rauhåmmåren.
1645 Driften blir flytta til Storwartz utenfor Røros, Gamle Storwartz gruve blir igangsatt,
1646 Smelthytta blir tatt i bruk. Røros Kobberverk får privilegier fra Kongen: innenfor en cirkumferens (sirkel) på 45,2 km har kobberverket
enerett på all jord, skog og mineraler, bøndene ble pålagt pliktarbeid for kobberverket «mot billig betaling».
1647 Joachim Irgens overtar Røros Kobberverk
1651 Broren, Johannes Irgens, blir direktør for Røros Kobberverk
1658-60 Trøndelag tapes til Sverige i 1658, vinnes tilbake i 1660
1678-79 Røros blir brent ned av svenske tropper i 1678 og 1679, Rørosingene gjemmer seg i løer og hytter, vender tilbake, bygger opp igjen byen
1701 Manntall på Røros. 390 menn arbeider på verket, 852 menn og gutter bor på Røros
Det rene kopperet ble kjørt med hest eller okse på slede til Trondheim og eksportert til Amsterdam. I første halvdel av 1700-tallet var Kobberverket den beste bedrift i Norge med en produksjon verd 200 000 riksdaler og over 35 000 rdl. i skatt i året.
Mennene var gruvearbeidere eller smeltere og småbrukere, med bolig i Bergstaden om vinteren og seter utenfor Staden, med fjøs og låve begge steder. Gruvearbeiderne bodde ved gruven fra mandag til fredag, mens kona stelte hus og hjem.
1780 Røros kirke ble bygd som steinkirke. Barnearbeid innført «vaskarryss».
1800-tallet Økende problemer: skogen hogd ned, kull og ved måtte hentes langveis fra,
malmen minket, kopperprisen gikk ned. Arbeidsstokken ble redusert.
1977 Kobberverket innstilte driften. Les mer …
|