 Stabbur på Åmottunet. Til venstre stabburet fra Berger, til høgre stabburet fra Løsset. Foto: Jensens (2008) Åmottunet på Glomdalsmuseet består av et stort våningshus, ei stue, et loft, to stabbur og en låve, alle fra Åmot i Østerdalen. Fire av bygningene på tunet kommer fra garden Nedstu Berger (gnr 50/15), og ble overlatt til museet av brukeren Per Løken Walmsness (1899—1955). De to resterende bygningene kommer fra gardene Nordre Åset (gnr 5/4) og Løsset (gnr 35). Utenfor tunet står dessuten et brannsprøytehus som sto mellom gardene Alme og Kåsa, og som disse gardene hadde på deling.
Åmottunet står midt mellom Rendalstunet, Stor-Elvdalstunet og Elverumstunet. Tunet slik det står på museet viser et inntun med låve, men uten fjøs. Les mer …
 Boka Jødeproblemet og dets løsning ble først utgitt i 1939 under pdeudonymet Irene Sverd. Forfatteren var Halldis Neegård Østbye, som senere ga den ut under fullt navn. (født 23. mai 1896 i Stor-Elvdal, død 19. oktober 1983 i Asker) regnes som en av de fremste ideologene i Nasjonal Samling. Hun var spesielt sentral i utviklinga av partiets antisemittiske politikk. Hennes karriere i partiet var på høyden før krigsutbruddet i 1940, og senere ble hun delvis fortrengt, men hun forble medlem av NS gjennom hele krigen. Hun er også knytta til historien om Splitkeinfabrikken gjennom sin mann Peter Schou Østbye, og var første leder i Damenes Skiklubb som ble stifta i 1931. Halldis Neegård var datter av Andreas Olsen (f. 1860 i Stor-Elvdal) og Alma f. Holter (f. 1866 i Son). Han var landhandler på Nordre Negard, og slekta hadde i minst ti generasjoner bodd på Negard. Les mer …
Marthe Walmsnes (fødd i Osen i Åmot kommune i Østerdalen 15. april 1862, død i Kristiania 28. januar 1919) var godseier, lokalpolitiker og aktivt samfunnsengasjert på flere områder. I 1901 var hun den første kvinne som ble innvalgt i Åmot herredsstyre, en av de 100 første kvinner som ble innvalgt i kommunestyrene det samme året som kvinner fikk en begrenset stemmerett.Marthe Walmsnes var datter av Lars Pedersen Walmsnes ( 1826- 1893) og Kari Gudmundsdattter Bråten ( 1833- 1887). De bodde på garden Bakken (gnr. 61.2 i Åmot),også kalt Nordre Gårviken. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
 Olav Eftestøl Foto: 1920-åra (født 6. august 1863 i Fjotland, død 16. april 1930 i Kongsvinger) var skolemann, avisredaktør og politiker. Fra 1907 til sin død var han skoledirektør i Hamar stift. På Stortinget representerte han Arbeiderdemokratene, der han som partiets fremste skolepolitiker var en av de sterkeste forkjemperne for sin tids enhetsskole: At barn på landet og i byene skulle få like god utdanning, bygd på en felles undervisningsplan i folkeskolen. Les mer …
Elverum, lokalt kjent som Leiret, er kommunesenteret i Elverum kommune. Det omtales ofte som Elverum, som er poststedets navn, eller som Elverum sentrum, men lokalt brukes Elverum oftest som navn på hele kommunen eller prestegjeldet. Tettstedet vokste frem rundt Christianfjeld festning, som ble anlagt i 1683. Området der bosetningen vokste opp het Øverleiret, og var en del av festningens område. Etterhvert ble det kalt Elverum Leir, og så Leiret.
Sentrum har fått et bymessig preg, og i 1996 valgte kommunen å erklære seg selv som bykommune. Bebyggelsen som står i dag er for det meste fra 1940- og 1950-årene og senere, spesielt i sentrum. Årsaken til dette er at Leiret ble utsatt for tysk terrorbombing under angrepet på Norge i 1940. Etter at Stortinget og Regjeringen hadde holdt møte på Hamar fortsatte de nordover til Elverum, og de vedtok der Elverumsfullmakten som tillot regjeringen å styre landet i eksil inntil krigen var over. Den 10. april ble tyskerne stoppet ved Midtskogen, og den 11. april ble Leiret bombet. Etter bombingen stod bare noen få hus igjen, mens et tyvetalls av de største bygningene lå i ruiner. Et av husene som klarte seg var det gamle lensmannskontoret med fengsel, som i dag huser flere butikker. 35 mennesker, ble drept i, eller som følge av angrepet. Tapstallene hadde sannsynligvis vært høyere dersom ikke folk dagen før, etter flere flyalarmer, hadde fått henstilling om å komme seg ut av sentrum. Leiret var det stedet på Østlandet som opplevde de største ødeleggelsene under krigen. Les mer …
| 
