 Abraham Wilhelm Støren. Foto: Ukjent, hentet fra W. K. Støren: Slekten Støren 1739-1959. Trondheim 1960. (født 18. august 1829 på Norderhov i Buskerud, død 10. april 1910) var prest. De siste 22 årene av sitt yrkesliv var han sogneprest i Meldal. Abraham Wilhelm Støren var sønn av postmester, premierløytnant, samt ordfører i Norderhov (1848-49), Peter Johan Støren (1800-85) og Helene Andrea Aabel (1804-94). Farsslekten kom fra Støren i Trøndelag. Han ble gift i 1856 med Lagertha Johanne Dircks (1835-1896). De fikk i alt 12 barn, blant disse var biskop Johan Nicolai Støren (1871-1956) og meieriteknologi-professor Kristoffer Støren (1873-1958). Støren ble student i 1849 og cand theol. i 1855. I 1856 ble han personellkapellan i Øvre Borgarsyssel prosti, og i 1867 sogneprest i Trysil. Les mer …
 Ungdomsbilde av Kristoffer Støren. Foto: Ukjent, hentet fra W. K. Støren: Slekten Støren 1739-1959. Trondheim 1960. (født 11. mai 1873 i Trysil, død 21. september 1958 på Ås) var kjemiingeniør og professor i meieriteknologi. Han var en foregangsperson inne norsk meieridrift og meierivitenskap, og sto bak en rekke publikasjoner innen faget.Kristoffer Støren var sønn av sogneprest Abraham Wilhelm Støren (1829-1910) og Lagertha Johanne Dircks (1835-1896). Farsslekten kom fra Støren i Trøndelag. Han var bror av biskop Johan Nicolai Støren (1871-1956). Støren forble ugift. Les mer …
 Peder Trønnes. Gjengitt etter Ivar Sæter Storelvedalen. Fotograf ikkje opplyst (fødd i Stor-Elvdal 1. juli 1829, død same stad 1908) var jurist, gardbrukar og aktiv i det kommunale liv i heimbygda, mellom anna som ordførar.
Han var fødd og oppvaksen på garden Nystu Trønnes i Stor-Elvdal. Foreldra var Halvor Botolfsen Trønnes (1794-1875) og Kari Halvorsdotter frå Atnaosen (1798-1888). Peder var ein av i alt 13 sysken, nummer fem i rekkja. Ein av brørne var språkmannen og folkeminnesamlaren Niels Trønnes.
Peder Trønnes gifta seg i 1860 med Anne Bergersdatter Nordstu Messelt (1830-1887), gardbrukardotter frå same bygda. Dei fekk eitt barn, Anne.
Som 14-15 åring drog Peder til Christiania, der broren Niels studerte på den tida. Peder fekk artiumsførebuande skulegang ved Nissens latin- og realskole, der han tok eksamen i 1849. Han tok juridisk embetseeksamen i 1857. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
Koppangsgardene i Stor-Elvdal kommune var opprinnelig et samlebegrep for fire storgarder som delte området mellom Sundfloen og Stai; Negard, Vestgard, Koppang og Trønnes. Alle er senere blitt delt flere ganger, og ble flyttet fra usikre og vanskelige forhold ute i Glomma, til tryggere forhold på østsida eller vestbredden av elva. I 1603 var Koppang fortsatt en storgard som lå ute på Koppangsjordet. 20 år etter ble garden delt opp i 6 nye gardsbruk, og i 1664 var antallet oppe i 9. Etter en isgang i 1650 ble Bakken-gardene flyttet dit de ligger i dag, på østsiden av det gamle Koppangsundet. De andre Koppang-gardene ble flyttet til øst for elva i tidsrommet 1736 til 1757. Negard, Vestgard og Trønnes-gardene ble flyttet til vestsida av Glomma, med unntak av Gunhildstua, Landet og Svestad (alle fra Negard) og Gustumoen (Vestgard) som ble liggende på østsida. Les mer …
Bygdebok for Engerdal er et verk som har kommet ut i to etapper. På slutten av 1960-tallet utgav Ottar Andersen Bygdebok for Engerdal bind 1-3. Disse bøkene dekker gards- og bygdehistoria fram til begynnelsen av 1960-tallet. I 2000-åra ble det satt i gang et oppdateringsarbeid for tida mellom 1960 og 2005, og Harald Hvattum ble ansatt som forfatter. I 2010 kom det ut tre bind med grendehistorie, bosetnings- og slektshistorie, mens det året etter ble utgitt en kommunehistorie, i anledning Engerdal kommunes 100-årsjubileum. Les mer …
| 
