 Mortenssaga i 1927. Foto: Petter Kristiansen/Eiker Arkiv hadde gode betingelser i Eikerbygdenes til dels bratte åser og mange bekker. Faktisk var Eiker et av landets første distrikter med en stor grad av utnyttelse av vannressursene, og møller var det aller første de ble benyttet til. Gårdene lå nær bekkene, og det gjorde det enkelt å regulere vassdragene. Allerede for 5-600 år siden oppdaget gårdbrukerne denne muligheten, og forsto å gjøre nytte av den. Det var så mange kverner eller møllebruk at man også kunne dekke behov utenfor Eiker, og det var kort avstand til det voksende bysamfunnet ved Bragernes. Begrepene mølle og kvern dekket samme innretning, men hadde noe ulik teknikk. Kvern som ble drevet med vannkraft ble tatt i bruk allerede på 1200-tallet, og vannkrafta ble enten fanget opp av et vasshjul (mølle), eller kvernkall (kvern).
Kvernkallen ble mest benyttet på vanlige gårdskverner, mens større bygdekverner brukte vasshjulet. Det var viktig arbeid å male korn, og prosessen tok lang tid. Les mer …
 Aagot Noss førebur utstillinga Folk og klede på Norsk Folkemuseum i 1994. Foto: Bjørg Disington/Norsk Folkemuseum (1994) (fødd 9. oktober 1924 på Ål i Hallingdal, død 5. april 2015 i Oslo) var ein nestor innan folkedraktforskinga her til lands og utmerka seg også internasjonalt. I nesten førti år var ho konservator ved Norsk Folkemuseum, og i desse åra dreiv ho eit omfattande redningsarbeid for folkedraktene og tradisjonane rundt dei. Ho samla, teikna, fotograferte, filma og katalogiserte, men ho presenterte også materialet i talrike artiklar og bøker, foredrag og utstillingar. Få, om nokon, hadde breiare og djupare kunnskap om norske folkedrakter enn ho. Les mer …
 Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken. Les mer …
 Haglebustøtta er reist i området der trefningen sto. Navnene på sju falne Milorg-jegere er skrevet inn på minnesmerket. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1964) var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og norske og tyske politisoldater tilknyttet det tyske politiet. Trefningen fant sted ved Haglebuvatna i Eggedal. Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. Selv om Haglebuslaget i seg selv bare var en lokal trefning, mener man at den fikk en viktig konsekvens senere. Mens mange frykta at kampene kunne føre til en hardere innsats mot Milorg, ble trefningen i stedet et nederlag for nordmennene som var i tysk tjeneste. I krigens siste fase kan dette ha bidratt til at frontkjemperne i svært liten grad motsatte seg kapitulasjonen, og at man dermed unngikk at den tyske overgivelsen ble fulgt av kamper mellom Milorg og frontkjempere. Les mer …
 Logo til den håndskrevne avisen Spøg og alvor, som foreningen ga ut. De Unges Samfund var en forening i Drammen kommune, etablert i 1869 og oppløst i 1894. Offisielt var det Drammens yngre Handelsstand som stiftet De Unges Samfund i august 1869. Elias Kræmmer antyder derimot at Samfundet ble stiftet etter oppmuntring av byens fornemste mødre, «i det håp å skjerme sine håpefulle poder fra St. Olafs farer – for ikke å si fedre». (St. Olafs klub var en såkalt selskapsforening som ble startet på siste halvdel av 1700-tallet).
Foreningens formål var å tjene som et samlingspunkt for de tanker og ideer som rørte seg blant de yngre krefter i byen, for dermed å jobbe for en rikere utvikling ved gjensidig påvirkning. De skaffet seg et godt og rikholdig bibliotek. De opprettet sangforening, orkester, dramatisk forening og en diskusjonsforening. De arrangerte også årlig ett eller flere ball, i tillegg til andre selskapelige sammenkomster. Les mer … | 
.jpg)
