 F.A. Wessel-Berg, 1890. Fotograf ukjent. Nasjonalbiblioteket. Frederik August Wessel-Berg (fødd i Sem i Tønsberg 27. juni 1809, død på Kongsvinger 8. november 1895) var jurist og embetsmann. Namnet er mest kjent frå Wessel-Bergs reskriptsamling, ei fem bands utgåve av kongelege befalingar og føresegner frå einevaldstida 1660-1813.
Familie
Han var son av justitiarius Jens Christian Berg (1775–1852) og hans fyrste kone Hedevig Marie Elisabeth Wessel (1773–1816). På den tida Frederik August vart fødd, som den yngste av tre sysken, var faren birkeskrivar (sorenskrivar) i Søndre Jarlsberg. Familien åtte og budde på garden Gulli i Sem.
Wessel-Berg gifta seg i 1837 med Pauline Augusta Clausen (død 1872), dotter av tollbetjent i Christiania Lars Clausen og hustru Louise Thrane. Etter at fyrste kona døydde inngjekk Wessel-Berg nytt ekteskap i 1879 med Elisabeth Margrethe (Betzy) Nielsen (fødd 1836). Ho var dotter av Nils Berg Nielsen, eigar av Skansgarden på Vinger, og Ursulla Maria Gaarder Rynning.
Utdanning og embetskarriere
Wessel-Berg vart student frå katedralskulen i Christiania i 1827. Han tok juristeksamen (cand. jur.) ved universitetet i Christiania i 1835. Allereie i studietida vart han tilsett som kopist i Justisdepartementet (1835), avanserte til fullmektig og var departementstilsett til 1849. Da vart han utnemnd til fut i Orkdal og Gauldal. I 1857 vart han amtmann i Nordre Trondhjems amt. I 1866 fekk han embetet som sorenskrivar i Vinger og Odalen, som han etter søknad vart innvilga avskil frå i 1880.
Reskriptsamlinga og anna publikasjonsverksemd
I åra 1840–1845 gjennomførte Wessel-Berg eit storarbeid med utgjevinga av kongelege befalingar og føresegner («Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve») frå einevaldstida 1660–1813. Dette vart gjort ved sida av full stilling i departementet i tillegg til det han sjølv kallar «andre heterogene Sysler». Det resulterte da også i at han vart overarbeidd og fekk eit mentalt samanbrot, slik vi vel å tolke formuleringa hans i forordet til siste bandet: «en Nervesvækkelse og derpaa følgende heftig Nervefeber». I det same forordet uttrykkjer han takksemd til faren, den røynde juristen og ivrige pioner innan den nasjonsbyggande historieskrivinga, J. Chr. Berg: Farens «ualmindelige Hukommelse, samt grundige og klare Oversigt over Materien, i Forbindelse med hans rige Skat af Notater og Samlinger herhen hørende, har baade været mig til stor Lettelse ved mit Arbeide og derhos tjent til at give samme en større Fuldkommenhed». I 1847 gav han ut registerbandet til reskriptsamlinga. Han skriv der i forordet at registeret «for en stor Deel» er utarbeidd av kand.jur. Hjalmar Gjertz.
I ulike fora utgav Wessel-Berg ei rekkje historiske kjeldeutgjevingar, historiske utgreiingar og kommentarar til kultur- og samfunnsdebatt. Dessutan utgav han anonymt ei biografisk skisse av faren (1843).
Ordensutnemningar
F.A. Wessel-Berg vart utnemnd til riddar av den svenske Nordstjerneordenen i 1863 og likeins riddar av St. Olavs orden i 1866 «for fortjenstfuld Embedsvirksomhed».
Kjelder og litteratur
 Tukthuset med gårdsplassen. (ca 1910) , opprinnelig Tugt- og Manufacturhuset, senere Christiania Tugthus og Landsfængsel for kvinder, var et tukthus som ble reist i Storgata i Christiania 1737– 1740 med Gabriel Bätzman som arkitekt og åpnet i 1741 som en arbeids- og forbedringsanstalt. Den fikk raskt preg av å være en straffeanstalt, og ble brukt som et fengsel, først uoffisielt og etter hvert som vanligste soningssted for kvinner og som et alternativ til Akershus festnings slaveri for menn. Fra 1813 fungerte tukthuset utelukkende som fengsel. Det ble nedlagt i 1930-åra, og hovedbygningen ble revet i 1938.
Tukthuset lå i Storgata 33. Dette var utenfor den egentlige Christiania by, kjøpmannsdistriktet, men innenfor et område der Christiania hadde jurisdiksjon.
Hovedbygningen til tukthuset ble tegnet av Gabriel Bätzman, og var den største og mest prangende bygningen i barokkstil i Christiania. Den hadde to sidefløyer langs en gårdsplass. I disse var det svalganger, som bidro til et monumentalt preg. Opprinnelig hadde midtgavlen ut mot Storgata en svungen utforming av tysk/nederlandsk type, men denne ble imidlertid tatt ned allerede i 1745.
Karl Johan skal ha trodd at tukthuset var hans embetsbolig da ha besøkte Christiania i 1814, fordi han oppfattet det som byens flotteste bygning. Les mer …
Herman Wedel Major (født 23. februar 1814 i Oddernes ved Kristiansand, død 26. september 1854 i Atlanterhavet utenfor Cape Race, Newfoundland), var lege, utdannet som psykiater. Herman Wedel Major regnes som den norske psykiatriens «far», og stod blant annet bak den norske sinnssykelov av 1848 og til Norges første psykiatriske sykehus, Gaustad sykehus.
Herman Wedel Major var ferdig utdannet lege i 1842. Han var først forlovet med sin kusine Fanny, som imidlertid utviklet sinnssykdom med heftige raserianfall og stor ødeleggelsestrang. På grunn av de dårlig forholdene for sinnslidende i Norge, ble Fanny innlagt på sykehus i Slesvig. Forlovelsen med Fanny ble senere hevet da hun ikke ble frisk. Møtet med professor Peter Willers Jessen, og sykehusvirksomheten der gjorde at Major ønsket å spesialisere seg i psykiatri. Han fikk imidlertid ingen studiestøtte til dette i Norge, og reiste da for egen regning i årene 1843 til 1845 til utlandet, blant annet til anstalten i Slesvig, senere til Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Belgia for å studere forholdene for de sinnslidende der, fra 1844 med reisestipend fra Stortinget.
Major krevde menneskerettigheter også for de sinnssyke som det den gang praktisk talt ikke ble gjort noe for, og var den første fagutdannede sinnssykelege i Norge. Fra 1847 var Major lege ved Oslo Sindssygeindretning, hvor han ble utnevnt til bestyrer i 1851. I 1846 hadde han utført en stor undersøkelse av de psykisk lidende menneskers kår i Norge ( Indberetning om Sindssyge-Forholdene i Norge i 1846). Her viste han at forholdene var forferdelige i de «dollhus» og «dårekister» som var anlagt for forvaring og innesperring av psykisk lidende. Det gav grunnlaget for at han klarte å få innført en lov om «Sindsyges pleie og behandling» av 17.august 1848, slik at omsorgen nå ble en oppgave for helsevesenet, adskilt fra både fattigforsorgen og fengselsvesenet. Han mottok dessuten et årlig stipend for å fortsette sitt arbeid. Les mer …
 Egil Hylleraas. Foto: Ukjent, hentet fra Berset (red.) 1950: Studentene fra 1918 : et jubileumsskrift. Egil Andersen Hylleraas (født 15. mai 1898 i nåværende Engerdal kommune, død 28. oktober 1965) var fysiker. Han var professor i teoretisk fysikk ved Universitetet i Oslo fra 1937, internasjonalt anerkjent for sine arbeider, og den første som underviste systematisk i kvantefysikk i Norge. Egil Andersen Hylleraas var sønn av lærer og gårdbruker Ole Andersen (1848–1926) og lærer Inger Rømoen (1859–1935), og ble gift i 1926 med Magda Cathinka Christiansen (1900-1987).
Han tok etternavnet Hylleraas etter fødestedet i Engerdal kommune i 1924. Les mer … | 
.JPG)
