<onlyinclude>
Johan Henrik Rye som viser militære som trener på å skyte på blink i fart utfor bakke.
Foto: Fra Ranheim, Erling: "Norske skiløpere", 1952.
er ei spørjeliste sendt frå
Norsk etnologisk gransking i 1973 med tittel
120 Tradisjon om militærvesenet. Utsendar var
Rolf Rasch-Engh.
Introduksjon til spørjelista
Den norske hær går tilbake til en ordinans fra 13. januar 1628. Det var en nasjonal hær, og det førte til at soldatene og andre militærpersoner ble en del av bygdesamfunnet. (De satte sitt preg på det).
For kompani- og korpssjefene ble det i følge kgl. reskript av 1791 utlagt sjefsgarder der disse skulle bo, og annet befal var også fast innkvartet lokalt. Offiserene var oftest utenbygdsfolk og skilte seg ut fra det vanlige bygdefolket. Derfor kunne de komme i motsetning til bygda, men de kunne også bringe nye impulser. Det kunne også soldatene. Noen av dem kom til å tjenestegjøre utenfor bygdas grenser, og de kom hjem med ny sed og skikk. Mange av våre fremste bygdehåndverkere lærte sitt fag mens de var ute i militærtjeneste. Verneplikten og uniformen viste seg også å bli en sosialt utjevnende faktor i bygdelivet.
Militærvesenet var bygd opp på legdsystemet. Mannskap til hæren ble skrevet ut fra landdistriktene. I kyststrøkene ble det skrevet ut folk fra sjølegdene til sjøtjeneste. På den måten sikret orlogsflåten seg tilgang på erfarne sjøfolk og nasjonalt mannskap.
Fram til 1828 foregikk all opplæring av rekruttene på kirkebakken før og etter gudstjenesten. Senere tok man i bruk særskilte ekserserplasser; det kunne være en høvelig mo eller slette. Det ble liv på mønstringsplassen når ungguttene møtte fram for å eksersere.
Fra 1867 ble øvingene for hæren flyttet ut av bygda og konsentrert på mange av våre nåværende militære støttepunkter. For sjøforsvaret skjedde forandringen i innrulleringen etter lov om verneplikt og utskriving av 12. oktober 1857.
Sjå også
Eksterne lenker
Alette Engelhart.
Foto: Leif Ørnelund
(1958)
Alette Marie Engelhart f. Nicolaysen (født 7. mai 1896 i Kristiania, død 13. august 1984 samme sted) var som leder i Norges Husmorforbund 1946–1959 frontfigur for husmorsaken i etterkrigstida. I en tid der majoriteten av norske kvinner var hjemmeværende, kjempa hun blant annet for husmorvikarordninga, husmorutdanning og for anerkjennelse av viktigheten ved ulønna arbeid i hjemmet.
Slekt og familie
Hun var datter av kaptein Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943).
I 1920 ble hun gift med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1888–1961), som var sønn av amtmann og statsråd Thomas von Westen Engelhart og Elisabeth Mathie Sophie Nielsen.
Liv og virke
Hun tok examen artium på Frogner skole i 1915, og fulgte opp med lærerinneeksamen på Hartvig Nissens skole året etter. De neste fire åra jobba hun som lærer på Frogner skole. Som det var vanlig på den tida, slutta hun i jobben da hun gifta seg i 1920. Bernt Engelhart fikk stilling flere steder rundt om i landet de neste åra, og Alette Engelhart var da husmor med ansvar for hjem og barn. Etter hvert som barna ble større begynte hun å engasjere seg i husmorlag, blant annet i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll.
Under andre verdenskrig var det mange som fikk opp øynene for hvor krevende det kan være å være husmor. Mens regelen fortsatt var at det var ektemannen som tok inn pengene, måtte husmødrene stå i kø for å få tak i matvarer og annet, og de måtte strekke de knappe ressursene så godt det lot seg gjøre. For Engelharts del ble dette kombinert med motstandsarbeid. Gjennom etterretningsorganisasjonen XU var de involvert i flyktningtranport til Sverige. Hjemmet deres i krigsåra, Breidablikk like ved Eidsvoll kirke, ble brukt som mellomstasjon for flyktninger som kom med tog til Eidsvoll. Som distriktsveterinær hadde Bernt Engelhart kjøretillatelse og kunne få tak i bensin, slik at han kunne kjøre flyktningene innover mot grensa der de ble møtt av grenseloser.
Da krigen var over var det en sterk dugnadsånd i befolkninga, og Engelhart brukte denne for å bygge opp Norges Husmorforbund igjen. Allerede i 1948 hadde forbundet 30 000 medlemmer, like mange som ved krigsutbruddet. Da hun gikk av som leder i 1959 hadde forbundet hele 65 000 medlemmer. Da Else Germeten tok over ledervervet, fortsatte Engelhart som leder i det nordiske husmorforbundet. Hun var også aktiv i blant annet FN-sambandet der hun var leder 1948–1952, Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen og Landsforeningen for Mentalhygiene. Hun engasjerte seg også i arbeidet mot atomvåpen, blant annet som medlem av De 13.
I 1946 ble husmorvikarordninga lovfesta. Den hadde vært diskutert før krigen, og kunne endelig komme på plass. Engelhart ble da valgt inn som husmorrepresentant i Statens husmorvikarråd. Forbundet arbeida også for å få anerkjennelse for verdiskapninga husmødrene sto for, blant annet ved at det skulle telles med i brutto nasjonalprodukt. Andre viktige saker var husmorferie, barnehagebygging, arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og at tekniske forbedringer i hjemmene ble tilgjengelig for flest mulig. Fra 1960 til 1968 satt Engelhart i Rådet for heimkunnskap og husstell, og hun var 1966–1969 leder for et departementalt utvalg for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell.
Gnisningene mellom husmorsakens og kvinnesakens forkjempere var en betydelig utfordring. Her hjalp det at Engelhart hadde bakgrunn fra kvinnesaksarbeid. Selv om det var enkelte saker man ikke klarte å bli enige om, som samskatt mellom ektefeller og skilsmisselovgivning, bidro hun sterkt til at det ble et samarbeid med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og ordninger for enslige forsørgere. I perioden hun satt i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd bidro hun flere ganger til å forhindre splittelse når ideologiske motsetninger kom fram.
Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1955. Hun hadde også XUs diplom og Deltakermedaljen for sin innsats under krigen.
Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 75. plass. Leserne vurderte henne høyere, og sendte henne helt opp til 29. plass.
Litteratur og kilder
Advarsel: Standardsorteringen «Engelhart, Alette» tar over for den tidligere sorteringen «NEG 120». Les mer …
J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik i
Falbes gate 1 fra 1897, ark.
Ingvar Hjorth, fabrikken etablerte seg her året etter og var her fram til flytting til Ensjø. Gården er i dag erstattet med moderne boligblokker.
(1920)
ble grunnlagt i
Christiania av rådmann Jens Jacobsen i
1730-årene. I 1778 fikk bedriften kongelig privilegium til å produsere og selge tobakk, og ble med det Norges første tobakksfabrikk. Fabrikken produserte pipe- og rulletobakk, sigaretter, sigarer og snus. Bedriften fikk sitt navn i
1833 da fabrikk på
Vaterland ble overtatt av
Johann Ludwig Tiedemann, som i 1849 solgte til grosserer
Johan Henrik Andresen (1815-1874). Den var landets eldste og lengst overlevende tobakksfabrikk, og det største fabrikkanlegget på Ensjø var i virksomhet til 2008.
Les mer …
.jpg)
