Forside:Akershus

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Innlandet • Oslo • Vestfold og Telemark • Viken
TIDLIGERE FYLKE: Akershus • Buskerud • Østfold
DISTRIKT: Asker og Bærum • Follo • Romerike
KOMMUNE: Asker • Aurskog-Høland • Bærum • Eidsvoll • Enebakk • Frogn • Gjerdrum • Hurdal • Lillestrøm • Lunner • Lørenskog • Nannestad • Nes • Nesodden • Nittedal • Nordre Follo • Rælingen • Ullensaker • Vestby • Ås

Om Akershus
02 Akershus vapen.png
Akershus (fra norrønt akr, åker, og hús, borg eller kastell) var et fylkeØstlandet. Det ble den 1. januar 2020 en del av nye Viken fylke. Det omkranset det meste av Oslo, og grenset ellers mot Østfold, Buskerud, Oppland og Hedmark. Med i overkant av en halv million innbyggere var Akershus nest største fylke etter Oslo etter folketall. En rekke fylkeskommunale funksjoner var felles for Oslo og Akershus. Administrasjonssenteret for Akershus fylke lå i Oslo. Hele fylket inngikk i Stor-Oslo.

Fylket besto av tre regioner. I sør Follo, i nord Romerike, og i vest de to kommunene Asker og Bærum som en enklave mellom Oslo og Buskerud. Historisk sett har det vært få byer i Akershus. Enkelte ladesteder, som Hølen og Son har hatt bystatus, men man har ikke fått noen større byer som i nabofylkene. I senere år har fire kommuner gitt bystatus til tettsteder: Lillestrøm i Skedsmo (1997), Sandvika i Bærum (2003), Ski (2004) og Drøbak i Frogn (2006).   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Portrett av Dagmar Lahlum 1923-1999. Hun var norsk dobbeltagent under andre verdskrig. Foto ved ukjent/MI5 - UK National Archive declassified. Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Dagmar Lahlum (født 10. mars 1923 i Sørumsand, død 28. desember 1999 i Oslo) var en landssvikdømt norsk kvinne, som under andre verdenskrig arbeidet som dobbeltagent for den britiske etterretningen MI5.

Dagmar Lahlum var ei av flere motstandskvinner som aldri fortalte noen om innsatsen sin i motstandskampen under andre verdskrig. I tillegg til dette måtte Dagmar Lahlum leve resten av livet sitt med stempel som landssviker og tyskertøs, uten at ho noen gang gjorde forsøk på å rette opp dette inntrykket. Først i 2007 kom historien hennes fram da det ble skrevet to britiske biografier om Eddie Chapman der også Dagmar Lahlums rolle under krigen ble omtalt.

Bakgrunn

Dagmar Lahlum vokste opp i materielt enkle forhold som datter av en skomaker på Eidsvoll, og hadde en eldre søster samt to langt eldre halvbrødre. Hun skal ha flyttet hjemmefra og reist til Oslo allerede våren 1940, få uker før krigsutbruddet. I Oslo tok hun modellkurs, og livnærte seg med arbeidsoppdrag blant annet som syerske og hotellresepsjonist.

Agentvirksomhet

Det har vært antatt at Lahlum allerede var innrullert i motstandsbevegelsen da hun i april 1943 ble kontaktet av dobbeltagenten Eddie Chapman i mahognibaren på Hotel RitzSkillebekk. De to innledet raskt et intenst kjærlighetsforhold. Først senere ble det klart for dem at begge var i motstandskampen, den ene i norsk motstandsbevegelse og den andre som dobbeltagent for MI5. Paret bodde en tid i Kapellveien 15Grefsen. I huset var det også to menn fra tyske Abwehr som «passet på» dobbeltagenten Chapman. Tidligere var huset eid av det jødiske ekteparet Feldmann. Disse ble drept under en dramatisk flukt til Sverige, som er omtalt i boken Ekko fra Skriktjenn og filmatisert i filmen Over grensen.

Lahlum synes i 1943-44 å ha oppfattet seg som forlovet med Chapman, og britiske opplysninger kan tyde på at hun gjennomgikk en abort etter å ha blitt gravid med ham. Chapman forlot imidlertid Norge våren 1944, etter å ha lovet å komme tilbake til Lahlum etter krigen hvis han fortsatt var i live. Lahlum tok av uklare årsaker deretter jobb i den tyske brevsensuren i krigens siste måneder.

Straffen

Etter frigjøringen ble Lahlum 19. mai 1945 arrestert i Oslo av norsk politi. Hun satt senere 189 dager i varetekt på Bredtveit kvinnefengsel. Lahlum oppga i sin skriftlige politiforklaring 15. juni 1945 kontakten med Chapman, og hevdet at arbeidet i tysk tjeneste hadde skjedd etter hans forslag. Hun ble etter dette 19. juni 1945 kjørt til et møte med det britiske politiet på Akershus landsfengsel, men ble dagen etter returnert til Bredtvedt da man fra britisk side benektet kjennskap til både henne og saken.

Lahlum vedtok et tilsendt forelegg på 189 dagers ubetinget fengsel under landssvikoppgjøret i 1947. Hun var aldri medlem av Nasjonal Samling, og ble formelt straffet utelukkende for sitt arbeid i den tyske brevsensuren de siste krigsmånedene. Chapman ble oppfattet bare som tysk agent under sitt opphold i Norge, og Lahlum fikk etter dette et rykte som tyskertøs som ble hengende ved henne i mange år etter krigen.

Livet etter krigen

Lahlum levde med unntak av et kortvarig ekteskap tidlig på 1950-tallet senere alene hele livet, og forble barnløs. Hun var yrkesaktiv som kontordame helt til oppnådd pensjonsalder, men søkte aldri noen form for offentlig oppmerksomhet eller karriere. Av ukjente årsaker gjorde hun etter sin politiforklaring i 1945 aldri noe forsøk på å få frem sin krigshistorie, men unngikk tvert i mot alle tilløp til diskusjon om andre verdenskrig selv innenfor familien.

Så langt kjent omtalte hun heller aldri sine krigsopplevelser overfor familiemedlemmer eller venner. At Chapman hadde overlevd krigen, synes Lahlum først å ha blitt kjent med da han svært uventet kontaktet henne via telefon og brev nær 50 år senere. 53 år etter adskillelsen i 1944, synes de to å ha blitt gjenforent da Lahlum besøkte England i 1997. Chapman skal etter dette møtet ha planlagt å reise til Norge for å fremlegge historien om Lahlum, men ble syk og døde få måneder senere. Lahlum led på 1990-tallet av både Parkinsons sykdom og alkoholisme, og i sine siste leveår også av underernæring. Hun ble sist gang sett i live under en julemiddag med sin niese 25. desember 1999. Tre dager senere ble Dagmar Lahlum funnet død bak låste dører i sin leilighet, under noe uklare omstendigheter. Dødsdatoen hennes er noe usikker, men ble etter politietterforskning offisielt oppgitt som 28. desember 1999.

Historien rulles opp

Først i 2006 ble det gjennom arbeidet med to britiske biografier om Eddie Chapman kjent at Dagmar Lahlum jobbet for MI5 under krigen. Hennes historie har senere fått betydelig oppmerksomhet både i Norge og Storbritannia, blant annet gjennom to førstesideoppslag i Aftenposten skrevet av London-korrespondenten Hilde Harbo, og en utførlig omtale i boken "Kvinner i hemmelige tjenester" skrevet av historikeren Tore Pryser. Mye som følge av Lahlums eget strenge og livslange hemmelighold, forblir hennes historie imidlertid fortsatt gåtefull på flere viktige punkter.

Den norske historikeren Kristin Hatledal gjennomførte en omfattende kritisk drøfting av sakens så langt kjente fakta fra både norske og britiske kilder i sin masteroppgave ved Universitetet i Oslo våren 2009. Hva angår opplevelsene under krigen konkluderer Hatledal med at det finnes flere indisier, men ingen bevis, for at Lahlum var aktiv i norsk motstandsbevegelse før møtet med Chapman våren 1943, samt at Lahlum ble vervet til britiske etterretningsoppdrag av Chapman, men at det er usikkert hvorvidt MI5 formelt anerkjente henne som sin agent. Hva angår behandlingen av Lahlum etter krigen konkluderer Hatledal med at Lahlums arbeid i den tyske brevsensuren kunne gi grunnlag for straffeforfølgelse, gitt en forutsetning om at det ikke ble oppfattet som en kjent del av norsk motstandsarbeid eller britisk etterretning.

Den langvarige varetekten i 1945 gikk imidlertid ut over sitt rettslige grunnlag, og straffeutmålingen i 1947 var svært streng sammenlignet med lignende saker. Sammenlignet med andre etterretningskvinner i lignende situasjoner, skal den harde behandlingen av Lahlum ifølge Hatledal, i stor grad forstås ut fra Lahlums lave sosiale status og mangel på kontakter i Oslo. Også Lahlums rykte som tyskertøs kan ifølge Hatledal imidlertid ha spilt inn, selv om dette ikke er omtalt i forelegget.


Kilder og litteratur

  • Booth, Nicholas: Zigzag. The Incredible Wartime Exploits of Double Agent Eddie Chapman. ISBN 0-7499-5156-7
  • Harbo, Hilde: Han rakk aldri å renvaske Dagmar. Aftenposten, 22.01.2008, s. 16-17. Digital versjonNettbiblioteket
  • Hatledal, Kristin: Dagmar Lahlum i Store norske leksikon. snl.no. Besøkt 6. juli 2020.
  • Hatledal, Kristin: Krigsheltinne eller tyskarjente? : historia om Dagmar Lahlum - i lys av andre etterretningskvinner. K. Hatledal, Masteroppgave i historie fra Universitetet i Oslo, 2009. Permanent lenke: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-22324
  • Harbo, Hilde: «Tyskertøsen» agent for britene. Lojal til døden mot spionkjæresten. Aftenposten, 14.01.2007, forsiden, s. 14-15. Digital versjonNettbiblioteket
  • Lahlum på wikipedia
  • Macintyre, Ben: Agent Zigzag: The True Wartime Story of Eddie Chapman, Lover, Betrayer, Hero, Spy. ISBN 0-7475-8794-9
  • Macintyre, Ben: Agent Zigzag. Den utrolige historien om Eddie Chapman: Forræder, helt og spion (Harbo, Hilde: Etterord i norsk oversettelse av Macintyres bok). Schibsted 2008. ISBN 9788251624848. Digital versjonNettbiblioteket
  • Pryser, Tore: Kvinner i hemmelige tjenester : etterretning i Norden under den annen verdenskrig. Cappelen, 2007. ISBN 978-82-02-27462-7. Digital versjonNettbiblioteket
  • Senje, Sigurd: Ekko fra Skriktjenn : en dokumentarroman basert på "Feldmann-saken" 1942-47. Pax, 1987. ISBN 8253014015. Digital versjonNettbiblioteket   Les mer …

Fengselsbygningen rundt 1950, da Stav Pleiehjem holdt til her.
Foto: Akershusbasen.
Stav distriktsfengsels markante murbygning har helt siden 1863 vært et landemerke på Stavtoppen i Strømmen. Fengselet var bygd på prinsippet om ensom avsoning av de innsatte, og cellevinduene var plassert høyt oppe på veggen for at fangene ikke skulle kunne se ut. Opprinnelig var det utstyrt med 35 enkeltceller og seks fellesceller pluss en straffearrestcelle, rettslokale og leilighet til vaktmester. Maten til de innsatte var svært enkel og ble laget på kjøkkenet til vaktmesteren. Det hører med til historien at den nest siste dødsdømte fangen på 1800-tallet i Norge var plassert her før han ble henrettet. Fengselet ble nedlagt i 1904. Fra 1924 ble bygningen igjen tatt i bruk, da som Stav Pleiehjem. Pleiehjemmet ble nedlagt i 1975 etter rundt femti års drift. I 1979 ble eiendommen solgt og omgjort til hotell.
  Les mer …

Faksmile fra Indre Akershus Blad, 2. mars 1946. Statsadvokaten mente at Andersen «var et så slett menneske at samfunnet må skille seg av med henne».
Aud Maggi Andersen (født 22. november 1920 i Aurskog, død 2000) ble sensommeren 1944 formelt ansatt som betalt agent i Gestapos agentavdeling. Hun fikk dekknavnet Wenche Sørensen, var agent nummer 83, og hadde Josef Heinrich Seufert som føringsoffiser. Andersen, som anga flere norske motstandsfolk, var eneste kvinne som ble dømt til døden under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Dommen ble senere omgjort til tvangsarbeid på livstid, og etter at hun ble løslatt i 1951, levde hun et anonymt familieliv.   Les mer …

Portrett av Hulda Garborg
Foto: Gustav Borgen/Nasjonalbiblioteket
Karen Hulda Garborg (fødd 22. februar 1862Stange, død 5. november 1934 i Asker) var forfattar, folkeopplysar og samfunnsdebattant. Ho var ein av dei viktigaste frontfigurane innan norskdomsrørsla frå 1880-åra fram til sin død, i glanstida for den kulturelle venstrenasjonalismen. Ho gav ut mellom 40 og 50 bøker, av dette mest romanar og skodespel. Mange av dei provoserte og vekte sterk debatt, spesielt dei som dreia seg om emne relaterte til feminisme og kjønnsliv. Mest kjend er ho truleg for arbeidet sitt med bunader og folkeviseleik, og ikkje minst for å ha vore ei hovuddrivkraft i skipinga av Det Norske Teatret i Kristiania. På byrjinga av 1900-talet var ho ein av hovudpersonane i eit tett miljø av framståande «norskdomsstrategar» på Hvalstad i Asker, den såkalla Askerkretsen. Hulda Garborg har vore kalla ein nasjonal strateg og kulturentreprenør, kulturnasjonalistisk ideolog og institusjonsbyggar. Ho vart spesielt tonegjevande for det norske i klesdrakt, folkedans, matvanar og andre kulturelle ovringar. Ho tok avstand frå kvinnesaksrørsla i samtida, men kan like fullt reknast som ein feministisk pioner, ikkje minst kva gjeld likestilling mellom mann og kvinne på kjønnslivets område.   Les mer …

Christian Frederik Michelet rundt 1860.
Christian Frederik Michelet (født 7. desember 1792 i Fyresdal, død 13. mai 1874Asak ved Halden) var generalmajor og kommandant på Fredriksten festning. Han hadde en lengre militær karriere, deltok i krigen i 1814, og holdt nesten på å delta på Danmarks side under begge de slesvigske krigene. Han var over lengre tid bosatt på Blaker skanse, og var første ordfører i Aurskog herred i åra 1837-1839. Christian Fredrik Michelet ble født på Moland prestegard i Fyresdal, og var sønn av sokneprest Johan Wilhelm Michelet og Sophie Amalie Tuchsen. Onkelen var generalmajor Jørgen Michelet (1742-1818). Broren Simon Themstrup Michelet (1793-1879) ble stiftamtskriver i Trondhjems stift.   Les mer …

Eidsvoll folkehøgskole var Arnstein Arnebergs første sjølstendige byggeoppgave.
Foto: 1908-18 (Akershusbasen)
Eidsvoll folkehøgskole var i virksomhet fra 1908 til 1918. Den ble etablert på Vilberg i Eidsvoll kommune, vel halvannen kilometer fra Eidsvoll stasjon. Skolen ble i samtid og ettertid, og i de forskjelligste miljøer, vurdert som et meget vellykket tiltak. Det ble både et lokalt sosialt samlingspunkt og et kultursentrum for store deler av det sentrale Østlandet. Lærerstaben telte en rekke (seinere) landskjente personer. Skolebygningen, som var nybygd for formålet, var tegnet av Arnstein Arneberg. Bygningen huset fra 1922 Eidsvoll landsgymnas.Skolen kom i gang som følge av at Stortinget i 1907 bevilget støttebidrag til en ønsket «Østlandets videregående folkehøgskole», og mange kommuner viste sterk interesse for å bli vertskommune for denne nydannelsen. Den fremste pådriver for å få skolen etablert på Eidsvoll, var Jon Sørensen, som var bestyrer for Akershus amtsskole. Den ambulerende amtsskolen hadde hatt tilhold i Eidsvoll i de nest foregående to åra (1906-1908). Det lyktes å få myndighetene til å støtte Sørensens planer på Eidsvoll. Han ble da eier av og bestyrer for den nye folkehøgskolen. Hans kone, danskfødte Agnes Winding Sørensen, var husmor for internatet og underviste i husstell og annet.   Les mer …

Siggeruds gate på Gjøvik.

Anton Evensen Siggerud (født 1845 i Eidsvoll, død 30. oktober 1899 på Gjøvik) var stasjonsmester på jernbanens brygge på Gjøvik. I bydelen Bakken i Gjøvik ligger Siggeruds gate, en villagate som strekker seg over to kvartaler, sørover fra Hunnsvegen til Bassengvegen. Noen har kanskje spurt seg: «Hvem var denne Siggerud?»

Sommeren 2000 kom det inn til Opplandsarkivets avdeling i Gjøvik ei kasse med arkivsaker, usedvanlig skitten og støvete var den. Under restaureringsarbeider var den funnet på loftet i Haugomgården, Hunnsvegen 3. Da det meste av støvet var fjernet, viste det seg at kassa antagelig hadde stått på loftet i omtrent hundre år. Da vi på arkivet leste noen av papirene, viste det seg etterhvert at innholdet kunne fortelle noe om hvem Siggerud på gateskiltet var.   Les mer …

Trebebyggelse og trange smug er typisk for tettstedet Son ved Oslofjorden nord for Moss.
Son er et tettsted ved Oslofjorden i den sørlige delen av Vestby kommune i Follo. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. I hollendertiden, omkring 1550 til 1800/1850, var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Akershus
 
Andre artikler