Skedsmo kommune ved nordenden av Øyeren på Nedre Romerike i Akershus fylke ble oppretta i 1838. Kommunen grenset til Rælingen, Fet, Sørum, Gjerdrum, Nittedal, Lørenskog og Oslo. Befolkningsøkningen har ligget mellom 2 og 3 % de siste årene, og er blant den høyeste i landet. Skedsmo er ett av landets største vekstområder. Kommunen ble den 1. januar 2020 del av nye Lillestrøm kommune.
De eldste arkeologiske funnene som er gjort, er steinøkser og flintdolker, og de går tilbake til yngre steinalder. Den eldste bosetningen er ikke nøyaktig datert, men at det bodde mennesker her i bronsealderen, viser funn av gravhauger og redskaper fra denne perioden.
Fra 1837 til 1908 var Lørenskog en del av Skedsmo kommune. Også Lillestrøm ble skilt ut som egen kommune i 1908, men ble slått sammen med Skedsmo igjen i 1962, og har siden vært administrasjonssenteret i kommunen. Skedsmo rådhus lå imidlertid på Strømmen fram til 1990. Innenfor Skedsmo kommunes grenser vokste etter hvert disse tettstedene fram: Først Strømmen, senere Lillestrøm, Kjeller, Skjetten, Leirsund og Skedsmokorset. Omkring 1850 var det mer enn 400 beboere i Sagdalen i Strømmen, mens stedet som fra 1862 ble hetende Lillestrøm, hadde 50 innbyggere.
Flere boligfelt har i de siste tiårene blitt etablert på Skjetten, i Tæruddalen, i Sagdalen, på Kjeller, i Vardåsen, på Holt-Vestvollen og på Brånåsen. I tillegg bygges et stort antall nye boliger vesentlig i lavblokker i de etablerte tettstedene. Et spesielt boligområde på Gamle Skjetten er Breidablikk som ble påbegynt i 1950. Les mer …
 Hovedbygningen på Østre Vøyen. (1935) Wøyen guttehjem lå på gården Vøyen (Wøyen) i Bærum i årene 1918 til 1956. Det hadde sin opprinnelse i Guttehjemmet August Herman Francke i Kristiania, som hadde blitt etablert i Kirkeveien 23B i 1897. Hjemmet hadde plass til mellom 80 og 100 gutter, fra førskolealder og fram til konfirmasjonen i 15-årsalderen. I hver avdeling var det mellom 15 og 20 gutter, og hver avdeling hadde en «mor» og noen assistenter som ble kalt «tanter».
Barna kunne bli plassert dit av vergeråd eller fattigstyret og kunne ha sin bakgrunn i omsorgssvikt. Men det var hovedsakelig foreldrene selv som plasserte dem der fordi de hadde problemer de ikke klarte å håndtere.
I tillegg til guttene bodde det mange voksne med familier i egne hus på gården med forskjellige oppgaver og
roller. Les mer …
Husmannsvesenet var utbredt i Bærum og var på sitt høyeste i 1851 med 231 registerte husmenn og håndverkere, med i prinsippet tilsvarende antall plasser, 113 med og 118 uten jord, de siste hovedsakelig håndverkere.
Husmannsplassene var ofte i marginale områder, ikke med den beste jorden. De kunne være på fem til seks dekar med en liten stue med jordkjeller og en eller to uthus. Noen plasser, særlig de opp mot skogkanten kunne ha et større areal på 10-15 dekar eller mer. Særlig plassene under Bærums Verk hadde større areal og tilgang på mer skog. Les mer …
 Portrett av Philip Pedersen, 1930-tallet. Foto: Oslo Museum, Byhistorisk samling (født 11. mai 1889 i Kristiania, død 4. mai 1951 i Bærum) var lærer og seinere direktør på yrkesskole, og direktør ved Norsk Teknisk Museum. Han var Arbeiderparti-politiker og dypt religiøs. Han var sønn av handelsborger og salmaker Justus Pedersen (1860–1928) og Elisabeth Andersson (1862–); begge svenskfødte. I hjemmet ( Bjergstien 4c) lærte han om kristendommen, og «lyste [seinere] opp når han talte om mor og far og barndomshjemmet». Han begynte på Kristiania tekniske skole og etter å ha blitt ferdig her i 1912, ble han ansatt som lærer i maskinfag ved KTS i 1914. I 1915 gifta han seg med Elin f. Blom (1888–1971). Ekteparet bosatte seg på Lysaker og hadde to døtre. Les mer …
 Anders Haneborg på et maleri fra 1810, fotografi fra Haneborg-familiens stamtavle. (født 15. januar 1767, død 31. juli 1847) var gardbruker og stortingsmann. Han hadde i sin ungdom en militær karriere, og deltok i både tyttebærkrigen i 1788 og krigen mot Sverige 1814. Som gardbruker drev han slektsgarden Mellom-Haneborg i Aurskog, der han videreførte farens arbeid med å drive garden på dyktig vis. Haneborg satt på to storting, i 1818 og 1821, der han markerte seg mot gamle privilegier i flere saker. Les mer …
 Eidsvoll folkehøgskole, som ble tatt i bruk som internat for gymnaset etter at ny undervisningsbygning stod klar i 1926. lå på Vilberg i Eidsvoll. Skolen var i virksomhet fra 1922 til 1967. Den var et av i alt tolv landsgymnas i Norge, og det eneste på Østlandet før krigen. Fra første stund oppstod det strid rundt gymnaset. Det gjaldt spørsmålet om målform, som var et stridsemne helt fra etableringsfasen. I 1930-åra var det uro omkring noen gymnasiaster som demonstrerte tilslutning til Nasjonal Samling, og under okkupasjonen fikk skolen rykte for å være et «NS-gymnas», blant annet ved at rektor sluttet seg til Quislings parti. På 1950-tallet ble Eidsvoll landsgymnas kjent nærmest som en eliteskole, med mange seinere landskjente personligheter som elever.
Les mer …
 Hovedbygningen på Lillestrøm stasjon. (1900)  Lillestrøm stasjon under flommen 1910. NHJ-vogner på Hovedbanen fotografert fra Kongsvingerbanen. Foto: Peder Westbye. Lillestrøm stasjon ble anlagt på Hovedbanen i 1854. Den ble bygd nedenfor tunet på Lille Strøm gård i Rælingen, og fikk navnet Lille Strøm Station. Det var arkitektene Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887) og Wilhelm von Hanno (1826-1882) som tegnet stasjonsbygningen. Fra stasjonen ble det lagt et industrispor til tømmeropplagene på østsida av Nitelva, og sporet ble senere forlenget til Dampskipskanalen der det var opplagsplass for fløtetømmer og en trebrygge for dampbåten DS «Strømmen» som fraktet passasjerer og varer fra bygdene ved Øyeren. I 1862 ble stasjonen flyttet til østsida av Nitelva.
Jernbane til hovedstaden, Opplandene, Trondheim, Kongsvinger og Sverige, dampbåtrute til bygdene ved Øyeren fra 1865, rutebilsentral fra 1924, drosjebilstasjon fra 1925, nye veier og gater fram til stasjonen og stadig flere lastebiler som fraktet varer innen kommunen og til nabobygdene la grunnlag for et transportnettverk med utgangspunkt i stasjonen. Lillestrøm utviklet seg dermed til en stasjonsby og et trafikknutepunkt på Romerike.
1. oktober 1903 ble det lagt dobbeltspor mellom Lillestrøm og Kristiania, og i 1927 ble denne delen av banen elektrifisert. Kongsvingerbanen ble elektrisk i 1951 og strekningen Lillestrøm-Hamar i 1953. I 1934 sto ny stasjonsbygning ferdig, og denne ble benyttet til en større ombygging av stasjonsanlegget sto ferdig og ble tatt i bruk 5. november 1997. Les mer …
| 
.jpg)
