 Anlegget idag. Siloene brukes til lagring av ferdig sement, med ulik kvalitet. Samlet kapasitet på 100 000 tonn. De minste siloene, her i forkant med Norcem-merket er fra 1938, de største bak er 70 meter høye og er fra 1970-åra. De er i fortsatt bruk. Foto: Kjetil Lenes (2005) Christiania Portland Cementfabrik ble etablert i 1892 i Slemmestad i Røyken i nåværende Asker kommune for å utnytte lokale kalkforekomster, men måtte fra 1899 hente kalkstein fra eget steinbrudd på Langøya utenfor Holmestrand. Bedriften var i mange år landets eneste produsent av sement og ble flere ganger ombygget med nye og mer moderne sementovner.
Sementproduksjonen nådde toppen i 1973 da det ble produsert 1 082 677 tonn. I alt ble det produsert nesten 29 millioner tonn sement på fabrikken. Sementovnene ble stengt i 1987 mens sementmøllene var i drift til 1989. Les mer …
 Oversiktskart Isløypa på Nærsnes. For hvert av de seks inntegnede kartutsnittene er det et eget avsnitt nedenfor som beskriver de synlige restene av gamle anlegg/steder med isdrift i områdene som kartutsnittene dekker. Om du går turen, finner du informasjonstavler med QR-lenke til artikler i Lokalhistoriewiki ved ni av anleggene (dammer og isstabler). Isløypa på Nærsnes gir en oversikt over hvor du finner mer enn 30 av de gamle, fremdeles synlige, anleggene og stedene fra isdriften på Nærsnes i nåværende Asker kommune. Nærsnes er i en unik situasjon ved at mange av de gamle anleggene fra 100 års isdrift fremdeles er godt synlige og tilgjengelige. Historien er også godt dokumentert i offentlige dokumenter, gamle aviser, gjennom mange gamle fotografier og i AS søndre Nærsnes’ arkiver.
Innen korte avstander kan du på Nærsnes fremdeles se de fleste av dammene og tjernene der isen ble skåret. Det er fremdeles veier, og rester av veiene, der isen ble transportert. Grunnmurer etter flere isstabler er synlige, og de tilrettelagte flatene der det sto ishus og isstabler, ligger fremdeles i terrenget. Det er rester der noen av bryggene og lasteplassene lå, og det er rester av de viktige landfestene for skipene. Mye av dette befinner seg på eller i nærhet av kyststien som går gjennom Nærsnes. Les mer …
 Lillestrøm ca. 1910-1920. Foto: Akershusbasen. Lillestrøm er en by og administrasjonssenter i Lillestrøm kommune på Romerike.
Stedet vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen.
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet 1. september 1854 mellom Christiania og Eidsvoll, ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het Måsan etter all torvmosen som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene Glomma, Leira og Nitelva som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i 1861, sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.
Lillestrøm var en del av Skedsmo kommune fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet Lillestrøm bygningskommune. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble Lillestrøm kommune slått sammen med Skedsmo igjen. 13. juni 1998 fikk Lillestrøm bystatus. Les mer …
 Bildet viser 1878-grensestein nr. 31, som står på en fjellknaus nedenfor Baglerfaret 10. Bokstaven "A" for Aker kan ses, i tillegg til kronen og nummeret. 81 nummererte grensesteiner ble satt opp mellom Kristiania kommune og Aker herred i forbindelse med utvidelsen av Kristiania i 1878, den siste store grenserevisjonen før sammenslåingen med Aker i 1948. Stein nr. 1 sto ved Kongshavn i øst, og nr. 81 sto ved Frognerkilen i vest. Steinene er merket med «A» for Aker på den ene siden, og «K» for Kristiania på den andre. I tillegg er det en krone på begge sider. Steinens nummer er også å finne på begge sider.
De fleste av steinene er laget av grorudgranitt, sannsynligvis framstilt ved steinverkene i Groruddalen. Noen av steinene med tidlige nummer, og som er plassert i bratt og nokså utilgjengelig terreng, er imidlertid av andre bergarter og har en noe annen utforming enn de med høyere numre. De kan derfor være laget av stein funnet lokalt. Den grafiske utformingen, med krone, bokstav og tall, er imidlertid tilnærmet den samme på alle steinene. På enkelte av steinene er det også plassert et rundt høydemerke av metall. Les mer …
Skedsmokvinner i lokalhistorien er en del av lokalhistoriewikiens delprosjekt Kvinner i lokalhistoria. I innledningen til delprosjektet heter det: «I lokalhistoria, som i historieskriving og -forsking ellers, er kvinner ofte underrepresentert. Dette skyldes til dels at det kan være vanskeligere å finne kvinner å omtale i eldre tiders politiske og økonomiske historie, der kvinner gjerne enten spiller biroller eller omtales kollektivt. Men det skyldes også at historie som andre akademiske fag har vært mannsdominert, og har oversett viktigheten av kvinner og av «kvinnelige sysler». Dette samsvarer med forholdene i Skedsmo. Les mer …
 Hovedbygningen på Huseby gård, drengestua til venstre. på Skedsmokorset i Lillestrøm kommune er en del av Akershusmuseet. Det ble etablert i 1937 etter forslag fra den framsynte ordføreren Jonathan Larsen. Bygdemuseet er bygget rundt den gamle gården Huseby, som var Skedsmos prestegård frem til 1883. Museet består av seks bygninger: hovedbygningen, stabburet, drengestua, og grisehuset, som er originale deler av gården. Smia og sagmesterboligen har blitt flyttet til museet. Ved arkeologiske regristreringer på gården i 2010 ble det funnet flere rester etter stolper til langhus. Ved radiologiske undersøkelser viste det seg at den eldste datering går tilbake til 150 år f.Kr. Det ble også registrert funn fra vikingtiden. Således kan man med rimelig sikkerhet fastslå at det har vært bosetninger på stedet i over 2000 år. Les mer …
 Den gamle prestegarden i Rendalen, der Samuel Mandall bodde. Foto: Fra Øvre Rendalen: gårdenes og slektenes historie. (født 2. juni 1748, død 4. juni 1843), i Rendalen også kjent som «Gammel-Samuel», var sokneprest i Rendalen i åra 1787-1827. Han var en svært populær prest i bygda, fordi han var omgjengelig, dyktig og opptatt av bygdas interesser: Han sørget for restaurering og nybygg på prestegarden, og var opptatt av fattig- og skolevesen, men var også opptatt av å styrke «sedeligheta» i bygda. Han er skildret skjønnlitterært av Jacob Breda Bull i de to romanene Hr. Samuel og Hr. Samuels rike, der han er hovedperson. Herr Samuel var født på Søgarn Låke i Nannestad, og var sønn av sekondløytnant Jens Samuelsen Mandall (1729-1806) og Anna Munch Grüner. Både moren og faren hans var prestebarn: Morfaren var sokneprest i Romedal Peter Christian Jenssen Grüner, mens farfaren var sokneprest i Nannestad Samuel Mandall. Onkelen hans Fredrik Grüner Mandall (1727-1802) ble dessuten sokneprest i Sørum. Familien flyttet til garden Brattvoll i Romedal i 1752. I 1764 flyttet de så videre til Granberg i samme bygd. Les mer …
Hemli er ein matrikkelgard (gnr. 168) på austsida i Eidsvoll i den bygda som i mellomalderen gjekk under namnet Durål. Hemli ligg på om lag 200 meter over havet, og delet går i vest mot Milli og i nord mot Oppgarden (Okkarn) Hol. I sør går delet mot Tynsåk, Sunnold (Sandholt) og Røkholt. I aust har garden skog mot ålmenninga. I dag er det tre Hemli-gardar.
Garden er nemnt fyrste gong i biskop Eysteins jordebok i 1394 i skriftforma "Hæmlini". To forngilde øyresbol låg då til Tynsåk kyrkje, og det må berre ha vori ein liten del ut av skylda. Holmsen meiner at Hemli i høgmellomalderen kan ha vori på mellom 20 og 30 øyresbol. Frå 1600-talet og framover var skylda på 1 skippund og 5 lispund.  Kart over Hemli som syner dei mange teignamna her.
Hemli er eit vin-namn, der siste leddet tyder grasmark eller eng, og namnet kan vera frå dei fyrste århundra etter kristi fødsel. Namnet kan frå fyrst av ha vori namn på ei eng slik det òg kan vera med grannegarden Milli. Fyrste leddet er truleg skyldt ordet humul (m.) i tydinga stein. Det høver godt med læget åt garden som delvis ligg på berg. Hemli ser ut til å ha vori einbølt fram til garden vart delt i to lutar kring 1640. Den eine luten vart delt i to bruk i 1757. Desse to bruka kalla einannan truleg Arstun – eigentleg "are stua", og seinare vart den eine delen kalla Karlstun (bruksnummer 7) etter ein brukar ved namn Karl Larsson i tida 1789–1816. Les mer …
| 
.jpg)
