| Om Bergen kommune
|
| Bergen er en by og en kommune i Vestland fylke (før 1. januar 2020 i Hordaland) og er Norges nest største by med omtrent 280 000 innbyggere (2018). Bergen regnes ofte som Vestlandets landsdelshovedstad, og fylkesadministrasjonen i Hordaland holdt til i byen. Bergen er etter fylkesreformen i 2019/2020 sete for Vestland fylkeskommune, men Fylkesmannen i Vestland har hovedkontor i Leikanger. Byen ligger ved kysten og er omgitt av de syv fjell, som er Fløyen, Ulriken, Løvstakken, Damsgårdsfjellet, Lyderhorn, Rundemanen, og Askøyfjellet. Sistnevnte er erstatte av Sandviksfjellet i 7-fjellsturen. I byvåpenet fremstår de syv fjell stilistisk som byens fundament. Gullfjellet (987 moh.) i Arna bydel er det høyeste fjellet i kommunen. Det gamle navnet på Bergen var Bjørgvin, som betyr ‘engen mellom fjellene’.
Bergen (Bjørgvin) ble grunnlagt av Olav Kyrre i 1070, og overtok for Trondheim (Nidaros) som hovedstad for Norgesveldet. I samme år ble det oppretta bispesete på Selje, som i 1163 ble flytta til Bergen. Det har siden hett Bjørgvin bispedømme. Opphavlig lå domkirka i byen på Holmen, men denne ble revet på 1500-tallet, og man tok istedet i bruk ei kirke fra 1150-tallet. Denne er fremdeles byens domkirke.
Kongsgården på Holmen (Bergenhus) var opphavlig i tre, men på midten av 1200-tallet ble disse erstatta av steinhaller, blant annet Håkonshallen, som ble tatt i bruk i 1261. To av våre mektigste konger, Håkon Håkonsson og Magnus Håkonsson Lagabøte, styrte landet fra Bergen. Byen hadde hovedstadsfunksjon fram til 1299, da denne ble flytta til Oslo. Byen forble dog Nordens største by til utpå 1500-tallet: Jón Viðar Sigurðsson regner med at det kan ha vært ca 7 000 innbyggere i Bergen, ca 3 000 i Nidaros, ca 2 000 Oslo og ca 1 500 i Tønsberg rundt år 1300.
Bergen hadde i høymiddelalderen en stor handel med fiskevarer nordfra, og blant annet korn, klede og vin fra utenlandske handelsbyer. Etter hvert som hanseatene etablerte seg i byen (fra omtrent 1350), fortrengte de innfødte handelsmenn på de viktigste utenlandske markedene, de var for eksempel nesten enerådende i Englandsfarta fra rundt 1310. Derimot opprettholdt byens egne sjøfarere Islandsfarta fram til 1413. Senmiddelalderen ble i det hele tatt ei nedgangstid for byen både økonomisk og politisk. Dette skulle ta seg opp igjen i nyere tid. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
 Wenche Stenersen fra Oslo, her fra tiden i Theta-gruppen, var eneste kvinne i gruppen og overtok som kodeansvarlig i februar 1942. Foto: Bilde fra Kristian Ottosen: Theta Theta : et blad fra motstandskampens historie, 1940-1945 Theta-gruppen var en motstandsgruppe i Bergen som bestod av ungdommer mellom 19-22 år under andre verdenskrig og var operativ fra desember 1941 til juni 1942. Gruppens kjernevirksomhet var maritim etterretning formidlet ved radiokontakt med den britiske etterretningen. Dette omfattet all tysk skipsfart langs kysten, både militær og sivil. Hovedkvarteret ble etablert i et lite rom i Enhjørningsgården på Bryggen i Bergen. En av gruppens store bragder var å fange opp at «Tirpitz» var i norske farvann, noe som førte til senking av skipet i november 1944.
Gruppen ble navngitt av den britiske etterretningstjenesten som ga navn til telegrafsenderne rundt omkring i Europa fra det greske alfabetet, hvor «Theta» den åttende bokstaven. Les mer …
 Gulbrand Lunde Foto: Riksarkivet Gulbrand Oscar Johan Lunde (født 14. september 1901 i Fana ved Bergen, død 25. oktober 1942 Våge i nåværende Rauma kommune)[1] var kjemiker og politiker for Nasjonal Samling. Gulbrand Lunde var direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger fra 1929 og kulturminister, først som en av de kommissariske statsråder fra 1940, og deretter i Vidkun Quislings andre regjering etter Statsakten på Akershus 1. februar 1942.
Han omkom sammen med sin kone samme høst, da bilen de satt i havnet i fjorden på fergeleiet i Våge i det daværende Veøy kommune over til Eidsbygda i det daværende Eid kommune i Romsdal.
Bakgrunn
Lunde var født og oppvokst i Bergen i et nasjonalt orientert hjem. Hans far var arkitekt Sigurd Lunde (1874–1936) og moren var sangerinnen Inga Grue (1870–1948). Faren var en kjent arkitekt, og var med på å prege Vestlandet med sin kombinasjon av modernistisk-, klassisk- og jugend-inspirerte stil, blant annet i Ålesund etter bybrannen i 1904.[1]
Etter examen artium fra Bergen katedralskole som 17 årlig, med tidenes beste resultat i 1919,[2] arbeidet han en periode som læregutt og industriarbeider ved Laksevåg Maskin- og Jernskipsbyggeri. Han skal her ha opplevd et kultursjokk i møte med de revolusjonære politiske miljøene som preget samtiden.[2] Han studerte deretter fra 1920 først kjemi ved Eidgenössische Technische Hochschule Zürich, og tok derettter en doktorgrad ved universitetet i Freiburg i 1925. Han begynte deretter som assistent ved Mineralogisk institutt ved universitetet i Oslo (UIO) og var i årene 1927 til 1929 var Lunde universitetsstipendiat i organisk kjemi ved UiO.[1]
Lunde giftet seg 6. mars 1929 med Marie Honoria Halling Wulfsberg (26. august 1907 –25. oktober 1942).[1] Han takket nei til to professorater,[3] han ble tilbudt et professorat i kjemi i Minneapolis i forbindelse med en foredragsturne han gjennomførte i 1928, og et professorat ved Mineralogisk institutt som han sannsynligvis ville ha gått, men han trakk søknaden[2] og flyttet i stedet til Stavanger og ble direktør for det nyopprettede Hermetikkindustriens laboratorium i byen. Dette var et etter den tids standard et avansert industrielt forskningslaboratorium.[1][4]
NS-politiker før krigen
I den politiske urolige tiden, særlig også i Stavanger, ble Lunde fanget opp av Vidkun Quislings politiske bevegelse, og sluttet seg til Nasjonal Samling ved stiftelsen i 1933 og ble fra 1935 partiets rikspropagandaleder. Han deltok aktivt som leder av partilaget i Stavanger, og redigerte, sammen med sin kone dagsavisen Vestlandets Avis og tok en rekke andre verv. I kommunevalget i 1934, hvor de oppnådde det beste valgresultat for NS noen sinne, med 12,1 % av stemmene, og fikk nest flest personlige stemmer av NS-kandidatene. Lunde gikk inn i bystyret i Stavanger og satt der fram til 1937, og var et svært aktiv bystyremedlem. Men etter valgnederlaget ved stortingsvalget, og splittelsen av Nasjonal Samling samme år, ble Lunde mer politisk passiv.[1]
Lunde hadde ikke tidligere vist så stor politisk interesse, men en forklaring på at han gikk inn i NS kan være hans relasjon til de senere NS-folkene Johan Bernhard Hjort og Valdemar Scheel Hansteen. Hjort mente at samfunnet må styres av fagpersoner, og dette var et synspunkt Lunde så på med stor interesse.[2]
Virke under krigen
Lunde ble 9. april 1940 utnevnt til sosialminister i Quislings kuppregjering, men takket nei. Fra 25. september1940 var han kommissarisk statsråd for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, og kulturminister for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet i Quislings regjering fra 1942 fram til sin død høsten samme år.
Som kommissarisk statsråd for Kulturdepartementet oppnevnt av reichskommissar Terboven, forsøkte Lunde å skaffe seg kontroll over åndslivet i Norge. Gjennom taler og foredrag trakk Lunde kulturhistoriske linjer fra vikingtiden frem til sin samtid for å underbygge sine meninger om den nasjonale utviklingen.
Lunde stod på den kristne og norsk-nasjonale fløy i NS, i motsetning til den pangermanske fløy, frontet av særlig Jonas Lie, Sverre Riisnæs og miljøene rundt Germanske SS Norge og tidsskriftene Germaneren og Ragnarok med redakøren Hans Solgaard Jacobsen. Lundes agitasjon var alltid kraftfull nasjonal, gjerne med henvisninger til Snorre og landnåmsromantikk, trofast mot læresetningen om det nasjonale forfall kan snus til en lysende fremtid om vi bare følger forfedrenes spor og forkaster all jødisk marxisme og angelsaksisk kapitalisme.[1] I forhold til tyskerne stod Lunde på en norsk-nasjonal linje, idet han avviste alt pangermansk samrøre med tyske interesser. Historiker Øystein Sørensen betegner Lunde som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS.[2] Lunde tilhørte den nasjonale fløyen i partiet som arbeidet for et selvstendig Norge etter fredsavtale med tyskerne, i motsetning til et tysk overherredømme som den pangermanistiske fløyen ønsket.
Som statsråd hadde han ansvar for alt i tilknytning til kulturlivet, noe som ble et satsningsområde under okkupasjonen, og den statlige propaganda virket parallelt med partiets egen. Direktorater for presse, film, teater osv. ble opprettet underlagt Lundes departement, det ble opprett et Kulturting og den ukentlige Filmavisen ble startet. Lunde var som statsråd særlig opptatt av norskdomstiltak – målstrev, folkedans, stedsnavnsforskning og lignende. I 1941 sto Lunde bak en ny rettskrivningordning da han ønsket å sette et nasjonalsosialistisk preg på rettskrivningen. Målet med rettskrivningen av 1941 var å få slutt på «knotet» fra 1938 («det kohtske knot»).[5]
Nettopp Lundes ekstreme nasjonalisme og hans brennende ønske om en tilbakeføring av selvstendighet fra tyskerne kan ha bidratt til hans plutselige død. Sammen med at han i 1942 angivelig skulle ha hjulpet den jødiske musikeren Ernst Glaser med å flykte til Sverige, skal dette ha fått tyskerne til å tvile på hans lojalitet. Det er i ettertid hevdet at han planla en flukt til England på den tiden han døde, og slike antityske holdninger være en forklaring på dette.[2]
Dødsfallet
Den 25. oktober 1942 var ekteparet Lunde på vei fra Ålesund til Åndalsnes med bil. Med i bilen satt også NS-fylkesmann/NS-fylkesfører Christian Astrup. På ferjeleiet Våge nær Vågstranda ble de stoppa av en tysk vakt. Bilen sto med forhjulene på ferjelemmen og bakhjulene på kaia, og brått bevegde ferja seg. Bilen gikk i sjøen, og ekteparet Lunde klarte ikke å komme seg ut. De drukna på fem meters dyp. Ulykka ble etterforska av både norsk og tysk politi, og man kom til at det var en feil på den vridbare propellen som førte til at ferja kom i bevegelse.
Det ble ikke publisert noen forklaring på ulykka i media, noe som førte til at det oppsto mange rykter og konspirasjonsteorier. Både selvmord og attentat ble omtalt, og noen mente at det kunne ha vært et attentat utført av tyskerne for å kvitte seg med en brysom minister. Denne teorien ble styrket av at også Astrup var med i bilen, som Lunde sto han også for en mer selvstendig linje overfor tyskerne. Men at Astrup kom seg unna, medførte også spekulasjoner.
Etter dødsfallet ble det satt opp en bauta ved ferjeleiet. Denne ble sprengt ved frigjøringa, men fundamentene skal være synlige.
Ekteparet Lunde ble gravlagt ved Hopperstad kirke. En stortilt minnegudstjeneste, som også ble omtalt som en statsbegravelse, ble gjennomført i Trefoldighetskirken i Oslo 1. november samme år.
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 Gulbrand Lunde på Norsk biografisk leksikon
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 2,5 Gulbrand Lunde: Vitenskapsmannen som ble NS-minister, Silje Nygaard, Vox Publica, 4. juli 2016
- ↑ Fremragende og fanatisk, Morgenbladet, 25. oktober 2012
- ↑ Hermetikkindustriens laboratorium, Fotonettverk Rogaland
- ↑ Tjelle, Arne: Rettskrivinga av 1941. Bakgrunn, politisk spel og ideologisk analyse, side 26, Nordica Bergensia nr. 2 1994, ISBN 82-90500-17-3, Digital versjon på Nettbiblioteket
Litteratur
- Arntsen, Jan Magne og Thor Geir Harestad: Triumf og tragedie. Historien om NS-minister Gulbrand Lunde, Commentum Forlag 2012, Sandnes, ISBN 9788282330749
- Dahl, Hans Fredrik: Gulbrand Lunde i Norsk biografisk leksikon.
- Fløgstad, Kjartan: Grense Jakobselv, Gyldendal 2009, Oslo, ISBN 9788205396074
- Sørensen, Øystein: Hitler eller Quisling. Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940 – 1945, J.W. Cappelens Forlag 1989, Oslo, ISBN 9788202119928
- Minnebok fra NS-ledelsen: Marie og Gulbrand Lunde : Liv i kamp for Norge, Rikspropagandaledelsen, Blix Forlag Oslo, 1942. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Gulbrand Lunde i Historisk befolkningsregister. Les mer …
 Ole Myklestad (1841-1918) frå Tysnes kommune i Sunnhordland. Ole Torbjørnsen Myklestad (fødd 19. januar 1841 i Tysnes, død 1918 i Fana) var agronom og gardbrukar, men er best kjent som mannen som utrydda smaleskabben i Noreg og på Island.
Myklestad vart fødd på garden Myklestad i Uggdal i Tysnes kommune. Han var yngste son på garden. Av det som finst att av dokument etter han, tyder alt på at han må ha vore både driftig og føretaksam. Han vart elev ved jordbruksskulen i Kvinnherad, der han fekk tittelen ”Landbrugsseminarist”. Det finst mange attestar frå forskjellig hald etter han, og alle stader er det berre vellæta. Han vert omtala som ”et flittigt og agtværdig Menneske” med stor lærehug. Etter kvart vart han agronom, og garden han kjøpte i Fana, vart snart drive fram til eit mønsterbruk. Og slik kunne han ha enda sine dagar, som ein flittig og dyktig bonde om det ikkje hadde vore for smaleskabben som herja land og strand rundt. Les mer …
 Julie Mohr (1856-1923 Foto: Ukjent fotograf/Nasjonalbiblioteket (født Harbitz 24. april 1856 i Bergen, død 24. desember 1923) var datter av malermester Nils Andreas Harbitz og Elisabeth Christine Harbitz. I folketellingen fra 1865 finner vi familien bosatt i rode 13, nr. 31. Julie var eldst av tre døtre. Både hun og søsteren Nicoline ble senere aktive i Bergens kvinnesaksforening. I 1901 ble Julie valgt inn i kommunestyret i Bergen. 14. oktober 1874 giftet hun seg med den 20 år eldre handelsgartneren Emil Julius Mohr ( 1835- 1886), og de fikk to barn. Året etter at sønnen var født, døde ektemannen bare 50 år gammel, og Julie ble alene med to små barn. Hun tok over gartneriet etter sin mann og drev det videre. Ved folketellingen i 1891 er hun registrert som gartner med eget handelsgartneri, og i 1900 er hun registrert som «Eier av Handelsgartneri». Ligningsprotokollene viser at inntekten på 1880- og 1890-tallet ikke var veldig høy, mens hun i 1900 hadde større inntekt samtidig som hun hadde opparbeidet seg en viss formue. Les mer …
 Redaktør og boktrykker Johan Bernhard Andersens gravminne på Steinkjer gravlund ved Furuskogen. Foto: Arvid Skogseth (født 15. januar 1834 i Bergen, død 11. juni 1878 i Steinkjer) var boktrykker. Han var sønn av skomakermester Johan Andersen (født 1810) og hustru Sophie Katrine Helene Køppe (født 1811) som giftet seg i Bergen i 1832, der Johan Bernhard ble døpt den 23. februar 1834. I 1861 etablerte han Indhereds-Posten, Steinkjers første avis, som kom med sitt første nummer 3. januar 1862 og som han redigerte med god og forstandig hånd til sin død. Den partipolitiske problemstillingen nådde ikke Indhereds-Posten før henimot 1870-åra. Et illustrerende eksempel: I 1866 skulle det velges en del nye representanter til kommunestyret. Indhereds-Postens innsats begrenset seg da til et par meget korte innlegg. Men om det var årsaken til at bare 15 menn avga stemme, vet man selvsagt ikke for sikkert. Avisa hadde under hele den perioden Johan B. Andersen redigerte den, en lettere konservativ ånd, uten å være partipolitisk bundet til noen front. Men konservatismen skulle bli sterkere etter at han selv «gikk fra borde» 11. juni 1878. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Bergen kommune
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
