Forside:Bergen kommune

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Forside:Bergen landdistrikt»)
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Møre og Romsdal • Rogaland • Vestland
TIDLIGERE FYLKE: Hordaland (Distrikt: Sunnhordland • Midthordland • Nordhordland • Hardanger) • Sogn og Fjordane
KOMMUNE: Alver • Askøy • Austevoll • Austrheim • Bergen • Bjørnafjorden • Bømlo • Eidfjord • Etne • Fedje • Fitjar • Kvam • Kvinnherad • Masfjorden •Modalen • Osterøy • Samnanger • Stord • Sveio • Tysnes • Ullensvang • Ulvik • Vaksdal • Voss • Øygarden

Om Bergen kommune
1201 Bergen komm.png
Bergen er en by og en kommune i Vestland fylke (før 1. januar 2020 i Hordaland) og er Norges nest største by med omtrent 280 000 innbyggere (2018). Bergen regnes ofte som Vestlandets landsdelshovedstad, og fylkesadministrasjonen i Hordaland holdt til i byen. Bergen er etter fylkesreformen i 2019/2020 sete for Vestland fylkeskommune, men Fylkesmannen i Vestland har hovedkontor i Leikanger. Byen ligger ved kysten og er omgitt av de syv fjell, som er Fløyen, Ulriken, Løvstakken, Damsgårdsfjellet, Lyderhorn, Rundemanen, og Askøyfjellet. Sistnevnte er erstatte av Sandviksfjellet i 7-fjellsturen. I byvåpenet fremstår de syv fjell stilistisk som byens fundament. Gullfjellet (987 moh.) i Arna bydel er det høyeste fjellet i kommunen. Det gamle navnet på Bergen var Bjørgvin, som betyr ‘engen mellom fjellene’.

Bergen (Bjørgvin) ble grunnlagt av Olav Kyrre i 1070, og overtok for Trondheim (Nidaros) som hovedstad for Norgesveldet. I samme år ble det oppretta bispesete på Selje, som i 1163 ble flytta til Bergen. Det har siden hett Bjørgvin bispedømme. Opphavlig lå domkirka i byen på Holmen, men denne ble revet på 1500-tallet, og man tok istedet i bruk ei kirke fra 1150-tallet. Denne er fremdeles byens domkirke.

Kongsgården på Holmen (Bergenhus) var opphavlig i tre, men på midten av 1200-tallet ble disse erstatta av steinhaller, blant annet Håkonshallen, som ble tatt i bruk i 1261. To av våre mektigste konger, Håkon Håkonsson og Magnus Håkonsson Lagabøte, styrte landet fra Bergen. Byen hadde hovedstadsfunksjon fram til 1299, da denne ble flytta til Oslo. Byen forble dog Nordens største by til utpå 1500-tallet: Jón Viðar Sigurðsson regner med at det kan ha vært ca 7 000 innbyggere i Bergen, ca 3 000 i Nidaros, ca 2 000 Oslo og ca 1 500 i Tønsberg rundt år 1300.

Bergen hadde i høymiddelalderen en stor handel med fiskevarer nordfra, og blant annet korn, klede og vin fra utenlandske handelsbyer. Etter hvert som hanseatene etablerte seg i byen (fra omtrent 1350), fortrengte de innfødte handelsmenn på de viktigste utenlandske markedene, de var for eksempel nesten enerådende i Englandsfarta fra rundt 1310. Derimot opprettholdt byens egne sjøfarere Islandsfarta fram til 1413. Senmiddelalderen ble i det hele tatt ei nedgangstid for byen både økonomisk og politisk. Dette skulle ta seg opp igjen i nyere tid.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Silhuett av Birgithe Kühle, muligens utført i Assens.
Birgithe Kühle (født Solberg i København 16. januar 1762, død i Sønderby 27. mars 1832) virket som journalist, forfatter og skuespiller, og regnes som den første kvinnelige redaktøren i Norge.I 1794 etablerte Birgithe etter engelsk mønster tidsskriftet Provinzial-Lecture, som hun også var redaktør for, en posisjon hun verken hadde arvet eller giftet seg til. Bladet kom ut ukentlig med til sammen 52 nummer, og Kühle skrev både selv og oversatte artikler fra engelske, franske og svenske publikasjoner. I forordet til første nummer skrev hun at bladet skulle "[...] Oplyse, gavne og moere Medborgere af begge Kiøn med nyttige og behagelige Afhandlinger, som hverken støder deres Smag eller forderver deres Hierter». At en kvinne stakk seg fram som redaktør, gikk ikke upåaktet hen. Til tross for at bladet inkluderte opplysende artikler om naturvitenskap, teknologi, historie, kunst, litteratur og annet, ble det plassert i triviallitteratur-boksen. En innsender til Lærde efterretninger kalte det et "Opkaag af gamle Romaner og Elskovsbreve".   Les mer …

Etterkommere etter Nils Olsen Kronhaug og Henrik Stene la 8. mai 2017 ned krans ved minnesmerket over handelsflåten 1914–1918 på Bygdøy.
Foto: Chris Nyborg
(2017)
Nils Olsen Kronhaug (født 19. juli 1870 i Fana, død 16. februar 1941 i Bergen) var sjømann gjennom hele sitt yrkesliv, og var i over tredve år maskinist på dampskip i utenriksfart. Han var en av tre overlevende da D/S «Gurre» ble senka 1. mars 1917, med tap av nitten menneskeliv. Norsk Maritimt Museum åpna den 8. mai 2017 utstillinga «Torpedert - krigsseilere under første verdenskrig», der de har tatt utgangspunkt i torpederinga av «Gurre». I forbindelse med utstillinga har Kristian Krohg-Sørensen tegna en tegneserie, Torpedert - dampskipet Gurres siste ferd, der historien fortelles gjennom den seksten år gamle messegutten Bernhard Kristoffer Bjørviks øyne, med Nils Kronhaug som en av de andre hovedpersonene. I forbindelse med åpninga av utstillinga la etterkommere av Kronhaug og Stene ned krans ved minnesmerket over handelsflåten 1914–1918 på Bygdøy.   Les mer …

Walter Scott Dahl
Foto: Ukjent. Oslo Museum
Walter Scott Dahl (fødd 21. februar 1839 i Melhus, død 4. september 1906 i Bergen) var advokat, sorenskrivar, stortingsmann og statsråd for Venstre. Han var aktor i riksrettssaka mot ministeriet Selmer 1883-1884.Han var son av daverande residerande kapellan i Melhus Nils Nilssøn Dahl (1806-1854) og hustru Christopha Kirstine Rønneberg. Faren var bondeson, og vart seinare sokneprest og stortingsmann. Mora kom frå ein kjøpmannsfamilie i Ålesund. Walter hadde tre yngre sysken som levde opp: Nicoline (1841-1898) gift Harbitz, forfattar, Konrad (1843-1931), prest og forfattar og Ulrikke (1846-1923). Walter Scott Dahl var gift med Beret Rebekka Stokkeland, dotter av gardbrukar C.R.Stokkeland og Marie Scherffenberg i Vestnes. Dei to fekk ikkje born sjølve, men hadde ei pleiedotter.   Les mer …

Gulbrand Lunde
Foto: Riksarkivet
Lunde på talerstolen under tildelingen av kulturprisen for 1942 til Herman Harris Aall i Universitetets aula 26. september 1942.
(1942)

Gulbrand Oscar Johan Lunde (født 14. september 1901 i Fana ved Bergen, død 25. oktober 1942 Våge i nåværende Rauma kommune)[1] var kjemiker og politiker for Nasjonal Samling. Gulbrand Lunde var direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger fra 1929 og kulturminister, først som en av de kommissariske statsråder fra 1940, og deretter i Vidkun Quislings andre regjering etter Statsakten på Akershus 1. februar 1942.

Han omkom sammen med sin kone samme høst, da bilen de satt i havnet i fjorden på fergeleiet i Våge i det daværende Veøy kommune over til Eidsbygda i det daværende Eid kommune i Romsdal.

Bakgrunn

Lunde var født og oppvokst i Bergen i et nasjonalt orientert hjem. Hans far var arkitekt Sigurd Lunde (1874–1936) og moren var sangerinnen Inga Grue (1870–1948). Faren var en kjent arkitekt, og var med på å prege Vestlandet med sin kombinasjon av modernistisk-, klassisk- og jugend-inspirerte stil, blant annet i Ålesund etter bybrannen i 1904.[1]

Etter examen artium fra Bergen katedralskole som 17 årlig, med tidenes beste resultat i 1919,[2] arbei­det han en periode som lære­gutt og indu­stri­ar­bei­der ved Lak­se­våg Maskin- og Jern­skips­byg­geri. Han skal her ha opp­levd et kul­tur­sjokk i møte med de revo­lu­sjo­nære poli­tiske mil­jø­ene som pre­get sam­ti­den.[2] Han studerte deretter fra 1920 først kjemi ved Eidgenössische Technische Hochschule Zürich, og tok derettter en doktorgrad ved universitetet i Freiburg i 1925. Han begynte deretter som assistent ved Mineralogisk institutt ved universitetet i Oslo (UIO) og var i årene 1927 til 1929 var Lunde universitetsstipendiat i organisk kjemi ved UiO.[1]

Lunde giftet seg 6. mars 1929 med Marie Honoria Halling Wulfsberg (26. august 190725. oktober 1942).[1] Han takket nei til to professorater,[3] han ble tilbudt et pro­fes­so­rat i kjemi i Min­nea­po­lis i forbindelse med en foredragsturne han gjennomførte i 1928, og et professorat ved Mineralogisk institutt som han sannsynligvis ville ha gått, men han trakk søknaden[2] og flyttet i stedet til Stavanger og ble direktør for det nyopprettede Hermetikkindustriens laboratorium i byen. Dette var et etter den tids standard et avansert industrielt forskningslaboratorium.[1][4]

NS-politiker før krigen

I den politiske urolige tiden, særlig også i Stavanger, ble Lunde fanget opp av Vidkun Quislings politiske bevegelse, og sluttet seg til Nasjonal Samling ved stiftelsen i 1933 og ble fra 1935 partiets rikspropagandaleder. Han deltok aktivt som leder av partilaget i Stavanger, og redigerte, sammen med sin kone dagsavisen Vest­lan­dets Avis og tok en rekke andre verv. I kommunevalget i 1934, hvor de oppnådde det beste valgresultat for NS noen sinne, med 12,1 % av stemmene, og fikk nest flest personlige stemmer av NS-kandidatene. Lunde gikk inn i bystyret i Stavanger og satt der fram til 1937, og var et svært aktiv bystyremedlem. Men etter valgnederlaget ved stortingsvalget, og splittelsen av Nasjonal Samling samme år, ble Lunde mer politisk passiv.[1]

Lunde hadde ikke tidligere vist så stor politisk interesse, men en forklaring på at han gikk inn i NS kan være hans rela­sjon til de senere NS-folkene Johan Bern­hard Hjort og Val­de­mar Scheel Han­steen. Hjort mente at sam­fun­net må sty­res av fag­per­soner, og dette var et syns­punkt Lunde så på med stor interesse.[2]

Virke under krigen

Josef Terboven ankommer Trefoldighetskirken i Oslo og blir tatt i mot av Vidkun Quisling i anledning av minnemarking for Gulbrand Lunde 1. november 1942. Soldater fra Førergarden holder vakt.
Foto: Riksarkivet
Fru Marie Lunde, sammen med Nasjonalgalleriets direktør Søren Onsager og minister Axel Stang. Gulbrand Lunde i bakgrunnen.
(1941-1942)

Lunde ble 9. april 1940 utnevnt til sosialminister i Quislings kuppregjering, men takket nei. Fra 25. september1940 var han kommissarisk statsråd for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, og kulturminister for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet i Quislings regjering fra 1942 fram til sin død høsten samme år.

Som kommissarisk statsråd for Kulturdepartementet oppnevnt av reichskommissar Terboven, forsøkte Lunde å skaffe seg kontroll over åndslivet i Norge. Gjennom taler og foredrag trakk Lunde kulturhistoriske linjer fra vikingtiden frem til sin samtid for å underbygge sine meninger om den nasjonale utviklingen.

Lunde stod på den kristne og norsk-nasjonale fløy i NS, i motsetning til den pangermanske fløy, frontet av særlig Jonas Lie, Sverre Riisnæs og miljøene rundt Germanske SS Norge og tidsskriftene Germaneren og Ragnarok med redakøren Hans Solgaard Jacobsen. Lundes agitasjon var alltid kraftfull nasjonal, gjerne med henvisninger til Snorre og landnåmsromantikk, trofast mot læresetningen om det nasjonale forfall kan snus til en lysende fremtid om vi bare følger forfedrenes spor og forkaster all jødisk marxisme og angelsaksisk kapitalisme.[1] I forhold til tyskerne stod Lunde på en norsk-nasjonal linje, idet han avviste alt pangermansk samrøre med tyske interesser. His­to­ri­ker Øystein Søren­sen beteg­ner Lunde som den fremste nasjo­na­lis­tiske ideo­lo­gen i NS.[2] Lunde til­hørte den nasjo­nale fløyen i par­tiet som arbei­det for et selv­sten­dig Norge etter freds­av­tale med tys­kerne, i mot­set­ning til et tysk over­herre­dømme som den pan­ger­ma­nis­tiske fløyen øns­ket.

Som statsråd hadde han ansvar for alt i tilknytning til kulturlivet, noe som ble et satsningsområde under okkupasjonen, og den statlige propaganda virket parallelt med partiets egen. Direktorater for presse, film, teater osv. ble opprettet underlagt Lundes departement, det ble opprett et Kulturting og den ukentlige Filmavisen ble startet. Lunde var som statsråd særlig opptatt av norskdomstiltak – målstrev, folkedans, stedsnavnsforskning og lignende. I 1941 sto Lunde bak en ny rettskrivningordning da han ønsket å sette et nasjonalsosialistisk preg på rettskrivningen. Målet med rettskrivningen av 1941 var å få slutt på «knotet» fra 1938 («det kohtske knot»).[5]

Nett­opp Lun­des eks­treme nasjo­na­lisme og hans bren­nende ønske om en til­bake­fø­ring av selv­sten­dig­het fra tys­kerne kan ha bidratt til hans plut­se­lige død. Sam­men med at han i 1942 angi­ve­lig skulle ha hjulpet den jødiske musi­ke­ren Ernst Gla­ser med å flykte til Sve­rige, skal dette ha fått tys­kerne til å tvile på hans loja­li­tet. Det er i ettertid hevdet at han planla en flukt til England på den tiden han døde, og slike anti­tyske hold­nin­ger være en for­kla­ring på dette.[2]

Dødsfallet

Den 25. oktober 1942 var ekteparet Lunde på vei fra Ålesund til Åndalsnes med bil. Med i bilen satt også NS-fylkesmann/NS-fylkesfører Christian Astrup. På ferjeleiet Våge nær Vågstranda ble de stoppa av en tysk vakt. Bilen sto med forhjulene på ferjelemmen og bakhjulene på kaia, og brått bevegde ferja seg. Bilen gikk i sjøen, og ekteparet Lunde klarte ikke å komme seg ut. De drukna på fem meters dyp. Ulykka ble etterforska av både norsk og tysk politi, og man kom til at det var en feil på den vridbare propellen som førte til at ferja kom i bevegelse.

Det ble ikke publisert noen forklaring på ulykka i media, noe som førte til at det oppsto mange rykter og konspirasjonsteorier. Både selvmord og attentat ble omtalt, og noen mente at det kunne ha vært et attentat utført av tyskerne for å kvitte seg med en brysom minister. Denne teorien ble styrket av at også Astrup var med i bilen, som Lunde sto han også for en mer selvstendig linje overfor tyskerne. Men at Astrup kom seg unna, medførte også spekulasjoner.

Etter dødsfallet ble det satt opp en bauta ved ferjeleiet. Denne ble sprengt ved frigjøringa, men fundamentene skal være synlige.

Ekteparet Lunde ble gravlagt ved Hopperstad kirke. En stortilt minnegudstjeneste, som også ble omtalt som en statsbegravelse, ble gjennomført i Trefoldighetskirken i Oslo 1. november samme år.

Referanser

  1. 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 Gulbrand LundeNorsk biografisk leksikon
  2. 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 2,5 Gulbrand Lunde: Vitenskapsmannen som ble NS-minister, Silje Nygaard, Vox Publica, 4. juli 2016
  3. Fremragende og fanatisk, Morgenbladet, 25. oktober 2012
  4. Hermetikkindustriens laboratorium, Fotonettverk Rogaland
  5. Tjelle, Arne: Rettskrivinga av 1941. Bakgrunn, politisk spel og ideologisk analyse, side 26, Nordica Bergensia nr. 2 1994, ISBN 82-90500-17-3, Digital versjonNettbiblioteket

Litteratur

  • Arnt­sen, Jan Magne og Thor Geir Hare­stad: Tri­umf og tra­ge­die. His­to­rien om NS-minister Gul­brand Lunde, Com­men­tum For­lag 2012, Sandnes, ISBN 9788282330749
  • Dahl, Hans Fredrik: Gulbrand Lunde i Norsk biografisk leksikon.
  • Fløg­stad, Kjar­tan: Grense Jakobs­elv, Gyl­den­dal 2009, Oslo, ISBN 9788205396074
  • Søren­sen, Øystein: Hit­ler eller Quis­ling. Ideo­lo­giske bryt­nin­ger i Nasjo­nal Sam­ling 1940 – 1945, J.W. Cap­pe­lens For­lag 1989, Oslo, ISBN 9788202119928
  • Minnebok fra NS-ledelsen: Marie og Gulbrand Lunde : Liv i kamp for Norge, Rikspropagandaledelsen, Blix Forlag Oslo, 1942. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Gulbrand Lunde i Historisk befolkningsregister.   Les mer …

Niels Tygesen Knag kjøpte Kaupanger hovedgård i 1710. Bygningene som står i dag er av nyere dato, men deler av hans bibliotek er bevart på setegården.
Foto: Francis Bull

Niels Tygesen Knagenhielm (født 11. mai 1661Vågsneset, død 1737 i Bergen), opprinnelig Niels Tygesen Knag, var viselagmann i Stavanger og Bergen, og lagmann i Bergen fra 1695 til 1737.Niels Knag var viselagmann i Stavanger fra 1688 med bestalling datert 17. mars 1688,og i Bergen 1692–1695 før han fikk bestalling som lagmann 2. februar 1695. Han innehadde embetet til han døde i 1737. Han fungerte flere ganger som stiftamtmann i Bergen stiftamt.

Knag ble adlet i 1721 under navnet Knagenhielm «som rete innfødde norske adelige». Han fikk rang som justisråd i 1733.

I 1701 fikk han permisjon til å reise til Danmark mot å sørge for at embetet ble forsvarlig betjent.

Knag ble 14 år gammel sendt til søsteren i Kristiania og hennes mann, sorenskriver Søren Bartum iGausdal. Han ble så dyktig at han i 1680, bare 19 år gammel, kunne bestyre sorenskriverembetet i Gausdal i en overgangsperiode før Bartums etterfølger tiltrådte embetet. I 1685 ble sorenskriver i Finnmark, og i 1688 ble han også fogd i Finnmark. I 1693 ble han stiftsskriver i Finnmark og samme år pålagt å være fullmektig for amtmann Hans Lillienskiold. Lillienskiold fikk 11. november 1693 tillatelse til å bo i Bergen mot å holde fullmektig i Finnmark og besøke sitt amt hvert tredje år. Knag fungerte i alle embetene samtidig inntil han ble lagmann i Bergen.   Les mer …

Bergen Brannkorps Begravelseskasse eller Bergens faste Brandkorps' dødelade ble stiftet i januar 1896. Formålet var, ifølge Begravelseskassens lover, «ved dødsfald at sikre dens medlemmers afdødes familje et bidrag saa stort som ladens love bestemmer.» Enhver fast ansatt «brandfunktionær» kunne bli medlem, samt deres koner, såfremt de ikke var over 45 år. I tillegg kunne også deres ektefødte barn under 18 år være medlemmer. Medlemskontingenten var for alle gifte medlemmer med barn under 18 år på 70 øre, men for alle de som ikke hadde bidragsberettigede barn var kontingenten på 50 øre. Kontingenten ble trukket av medlemmenes lønninger av Overbrannmesteren. Laden ble etter hvert en del av Bergens Brandkorps Forening, stiftet rundt 1919.

Arkivet etter begravelseskassen oppbevares ved Bergen Byarkiv, BBA A-3917. Arkivet inneholder for det meste opplysninger om regnskap i tiden ca 1896—1952. I tillegg inneholder det selve «Dødeladen», som er den fysiske kassen materialet var oppbevart i.   Les mer …
 
Se også


 
Kategorier for Bergen kommune
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
 
Andre artikler