 Annonse for Svanhild Rosnæss' forretning i Hamar. Foto: 1940. (født 18. september 1895 i Hamar, død 7. mai 1975) var lærer, forretningsdrivende, NS-politiker og opplæringsleder i Kvinnelig Arbeidstjeneste. Svanhild Rosnæss ble i mellomtida dessuten arrestert 24. mai 1945 og plassert i Oslo kretsfengsel. Etter 144 dager ble hun løslatt. Først i april 1947 ble hun dømt for landssvik ved forelegg. Eneste tiltalepunkt var medlemskap i Nasjonal Samling, stillingen i Arbeidstjenesten var ikke straffbar. Straffen for landssvik lød dermed på en bot på 1500 kroner og ti års stemmerettstap, og hun slapp å betale bota ettersom varetektsfengslingen ble ansett som avsoning. Les mer …
 Sofie og Johan Nyborg på tunet på Nyborg. Foto: Ukjent Sofie Olsdatter Nyborg (født 3. februar 1885 i Romedal, død 1969 samme sted) var husmanns- og småbrukerkone i Romedal. Hun tok navn etter plassen Nyborg under Harstad, der hun og familien bodde i mer enn et halvt århundre.
Hun var datter av husmann Ole Kristofersen (1863–1951) og Matea Olsdatter (f. 1852).
Fram til Johan under krigen, med hjelp fra ungene, klarte å kjøpe ut plassen hadde han pliktarbeid på Harstad som en del av leia. Med åtte unger og fattige kår betydde det at Sofie måtte arbeide hardt hjemme. I tillegg til å ta mye ansvar for å dyrke jorda, vevde hun åkler og sydde duker. Hun var også kjent i bygda som spesielt flink til å bake sukkerbrød – noe som er litt av en kunst i vedfyrt komfyr, for det er avhengig av helt jevn temperatur, og det var ikke noe glass å kikke gjennom for å se om den var klar. Det var noe hun nok sjelden spiste sjøl, men hun leverte til gårdene når det skulle være feiring. Les mer …
 Frantz Nielsen Ribers håndskrift i et brev til biskop Erik Bredal av Nidaros. Skrevet mellom 1625 og 1646, ettersom Riber omtaler seg som sokneprest i Øyer (pastoris ecclesia Öens in Norvegia). (født omkr. 1585 i Ribe i Danmark, død 1646 i Øyer) var en danskfødt prest som kom til Norge omkring 1608 og hadde flere embeter her i landet.
Han ble i april 1608 kapellan i Romedal, og hadde dette embetet til 1612. Den geistlige eden ble avlagt til biskop Niels Clausen Senning den 16. april 1608, og Frantz signerte Franciscus Nicolaj Ripensis.[1] Han ble så sokneprest i Asker, hvor han var til 1617. Det året oppsto en skandale omkring Frantz Riber. Det kom anklager om at han skulle ha krenka ei jomfru, og den 17. april 1616 ble han pålagt av Oslo domkapitel å forsvare seg. Det endte med at han trakk seg fra sokneprestembetet i Asker.[2]
Fra 1617 til 1625 var han rektor ved Tønsberg lærde skole, et embete han fikk tildelt av biskop Niels Glostrup av Oslo etter å ha levd en stund «privatus» som Glostrup uttrykker det.[3] Nøyaktig hvor han var i perioden fra han gikk av i Asker til han ble tilsatt i Tønsberg er ukjent. Ved biskopens første visitas fikk han kritikk for måten han gjorde jobben på, men det ser ut til at det så gikk bedre. En ser av bevarte brev at han skrev god latin, og han var også interessert i kultur. I tida han var i Tønsberg skal han blant annet ha satt opp flere skuespill for elevene.
Frantz Riber fikk den 3. mai 1624 kongelig oppreisning, og året etter ble han sokneprest i Øyer. Der ble han til sin død i 1646. I 1643 kom han igjen i trøbbel. Biskop Erik Bredal av Nidaros skulle reise gjennom bygda, og Riber nekta å ta ham imot på prestegården. Biskopen skrev en klage, som ble forfatta «under åpen himmel». Ribers svar er bevart (se utsnitt øverst). Utvekslinga inneholdt nokså kraftige uttrykk, men var ikke uten humor. Riber siterte apostelen Paulus, som flere steder sier at en tilsynsmann skal være gjestfri og gavmild. Men han hevder at «hvis Paulus selv var tilstede i egen person, og bodde ved en offentlig vei, tvang han meg naturligvis aldri til dette at jeg skulle stå for alle, sitte for alle og skaffe alle det nødvendige til livets opphold og det fordi jeg bor ved en kongevei» [4]. Det er ikke noe som tyder på at dette var en protest mot Bredal som biskop eller person; det var nok heller retta mot det at sokneprester og andre ble pålagt å underholde folk av høyere rang som kom forbi, noe som kunne bli temmelig kostbart. Avskrifter av to de brevene sirkulerte i både Trondheim og København, og man anser at det er originalen av Ribers brev som befinner seg i Det kongelige bibliotek i København. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 6. september 1927: Utsnitt av nekrolog over Johan Filseth. (født 25. september 1862 i Romedal, død 5. september 1927 i Danmark) var lærerutdannet, men arbeidet lengst som pressemann. Filseth var grunnlegger og mangeårig redaktør for avisen Gudbrandsdølen på Lillehammer. Johan Filseths veg på Lillehammer er oppkalt etter han. Som Gudbrandsdølens redaktør var Filseth blant annet en solid støtte for Anders Sandvig da han rundt 1900 så smått begynte innsamlingen av gamle hus og gjenstander fra Gudbrandsdalen. Filseth kritiserte at kommunen og brennevinssamlaget nektet å ta bidra til Sandvigs museumsplaner: «Et vanskeligere folkeferd enn det som nå er til huse i Lillehammer kommunestyre, er det visst vanskelig å oppdrive». Les mer …
 Bilde av medlemmene i Ivar Lykkes regjering 1926. Wefring er nr. to fra venstre (sittende). Foto: Borgen. (født 11. oktober 1867, død 28. september 1938) var lege, embetsmann og politiker ( FV), født i Øvre Eiker i Buskerud som sønn av prost Mads Iver Wefring (1819–1894) og husmor Hilda Caroline Theodora Grimelund (1839–1918). Han var gift med Johanne Christine ("Kitty"), født Meyer (1874-1930). Blant barna var legen Mads Ivar Wefring (1896-1963), ingeniøren Peter Meyer Wefring (1899–1962), maleren Gunnar Wefring (1900-1981) og legen Hilda Wefring (1906-1990).Wefring ble cand.med. i 1892. Hans første post som lege var ved Trondhjem sykehus i 1893. Deretter var han kommunelege i Løten 1893–1907, og direktør ved Sanderud sykehus 1907–1917. Fra 1919 til 1927 var han overlege for Statens sinnssykevesen. Wefring var sjef for Medisinaldirektoratet 1927–1930, og direktør for Rikshospitalet 1930–37. Han var president i Den norske lægeforening 1914—16. Les mer … | 
