Finnmarkskontoret hadde sitt hovedkontor i en leir som tyskerne hadde satt opp like ved Harstad stadion. (Tegning: Edv. Grevstad.)
Finnmarkskontoret hadde noen av sine kontorer i «Brakkeleiren på Sama». En leir som tyskerne hadde satt opp for sine formål.
Finnmarkskontoret i Harstad var et statlig organ under Forsynings- og gjenreisningsdepartementet som ble opprettet i 1945 med formål å administrere gjenreisningsarbeidet etter krigsherjingene i Nord-Troms og Finnmark. Kontoret hadde på det meste bortimot 200 ansatt ved hovedkontoret i Harstad og 600 ved distrikts- og byggekontorene. Diderich H. Lund var kontorets første direktør fram til i 1947 da Bue Fjermeros overtok ledelsen etter først å ha vært sjef for kontorets juridiske avdeling. Det hadde sitt hovedkontor i den største tyskerbrakka ved Harstad Stadion (eller «Idrettsplassen» som den het den gang). men også lokaler i den såkalte Brakkeleiren på Sama (der Tine har sin fabrikk). Dette var en stor bedrift som satte sitt preg på byen i de årene virksomheten varte.
Opprinnelig var det planlagt å bygge 2000 boliger i Nord-Troms og Finnmark, men det ble bygd nærmere 15.000 provisoriske hus. Det ble satt store krav til at kontoret skulle levere mye på kort tid, og det var ikke alt som gikk like greit, slik at kontoret for mange ble et eksempel på statlig byråkrati og manglende evne til å løse problemene effektivt og økonomisk forsvarlig. Ledelsen for kontoret var ikke enig i denne kritikken. Da kontoret ble nedlagt, overtok Kommunal- og arbeidsdepartementet og Husbanken videreføringen av kontorets funksjoner.
Fra 1946 ble leiren administrert av et avviklingskontor i Sosialdepartementet. Det bodde evakuerte personer i leiren helt til den ble avviklet i 1951. Les mer …
Hansine og Paul Eriksen, Kilhus hadde røkteransvaret for foreningens avlsokser i 20 år. De siste årene røktet Hansine (bildet) oksen alene til hun var 77 år. Det hadde hun ikke problemer med, og det går ennå frasagn i bygda om hennes spesielle lag med storoksen. Her er hun fotografert på statsutstillingen på Åsegarden i 1922 Foto: Bendiks Simonsen Kilhus og Tofta Kvegavlsforening ble det stiftet 26. april 1900 på Tofta. Formålet var å virke for en forbedring av distriktets kvegbestand. I praksis betydde dette at man gikk sammen om å holde en felles avlsokse for bygda. Foreningen hadde i utgangspunktet 17 medlemmer som i 1924 var økt til 28. Alle bøndene i bygda kunne bli medlemmer og var da forpliktet til å benytte foreningens stamokse til å bedekke sine kyr. Denne bestemmelsen ble så strengt håndhevet at medlemmer som gikk til andre okser med sine kyr, likevel var forpliktet til å betale springpenger (bedekningsavgift) til foreningen. I 1912 hadde foreningens medlemmer 100 kyr som melket. Les mer …
Finn Eriksens statue av general Fleischer i Generalhagen i Harstad. Fleischer-statuen i Harstad viser generalmajor Carl Gustav Fleischer i helfigur. Den ble til etter initiativ fra gymnasiesamfunnet i Tromsø i årene rett etter frigjøringen i 1945. De fikk med seg gymnasiesamfunnene i Svolvær, Narvik og Harstad. Når det gjaldt plasseringen av statuen, var dette ikke avgjort på forhånd, og det ble en drakamp om hvor den skulle plasseres.
I januar 1948 hadde man fått inn kr 22.500. Pengene kom fra Mosjøen, Tromsø, Svolvær og Harstad. Fra Narvik kom det ingen ting – til tross for at det var fremmet forslag om at monumentet skulle plasseres der – og narvikgymnasiastene sendte heller ikke noen representant til et møte i Harstad 6. januar 1948 for å drøfte hvor monumentet skulle reises. De fikk da følgelig ikke stemmerett. Det ble et langdrygt møte fordi det var sterk uenighet om plasseringen: Narvik, Harstad, Lapphaugen eller Soløy i Lavangen. Tromsø-gymnasiastene anbefalte at minnesmerket ble reist på Lapphaugen. Vedtaket ble til slutt at hovedmonumentet skulle reises i Harstad og at det samtidig skulle reises en stein med minnetavle i Narvik og på Lapphaugen. Les mer …
Asbjørn Eidnes. Lokalhistorisk «høvding» i Harstad. (1983) Asbjørn Eidnes (født 16. juli 1921, død 18. juni 2009 i Harstad) var lektor, folkehøgskolerektor, forfatter og lokal- og kulturhistoriker. Eidnes var i en årrekke en drivende kraft i Harstads kulturliv og gjorde seg også kulturelt bemerket i hele landsdelen.
Eidnes vokste opp i et kultur- og lærermiljø ved Trondarnes Folkehøgskole, der faren Hans Eidnes var rektor. Asbjørn Eidnes ble utdannet ved Musikkonservatoriet i 1950 og tok filologisk embetseksamen i 1951. Etter et par år som vikarlærer ved Trondarnes Folkehøgskole, var han lærer ved Skiringssal folkehøyskole i Sandefjord og lektor ved Tromsø Lærerskole, før han i 1955 ble fast tilsatt som lærer ved Trondarnes Folkehøgskole. I 1959 avløste han sin far som rektor ved den samme skolen.
Asbjørn Eidnes' interessefelt rommet sang, musikk, bildekunst, filateli og idrett. Han har vist stor interesse for Harstads lokalhistorie, og har vært formann i Harstad Historielag i en årrekke. Eidnes var redaktør for historielagets årlige publikasjon Årbok for Harstad og for bladet Håløygminne. Han skrev et utall artikler for begge publikasjonene. Les mer …
Russemonumentet på Trondenes er et minnesmerke over tilfangetatte sovjetiske soldater som tyskerne satte til å bygge sine forsvarsverk. På Trondenes var det mange av dem, og oppgaven var først og fremst å bygge det store forsvarsanlegget på Trondeneshalvøya - Adolfkanonbatteriet. Fangene levde under umenneskelige forhold i en leir med dårlige brakker, lite mat og hardt arbeid. Dette var bokstavelig talt et dødsslit, og det er stipulert at ca. 800 av dem døde under disse forholdene. Noen sultet i hjel, andre frøs til døde eller omkom av sykdommer. Noen ble også skutt for bagatellmessige disiplinære forseelser.I alt var det ca. 100 000 sovjetiske soldater som var fanger i Norge da krigen sluttet i 1945. 13 000 døde under fangenskapet. I Harstad var det fangeleirer på Kilhus, Kanebogen, Harstadbotn, Seljestad, Sama og Trondenes. På Trondenes finnes det ennå rester av brakkeleirene som tyskerne fikk bygd for seg og sine, selve fangeleiren ble brent like etter frigjøringen. Les mer …
|