Røros Museums- og historielag (1930-1956: Røros museumsforening) ble stifta 23. juni 1930. Laget har til formål «å ta vare på alt som kan tjene og belyse Røros-distriktets kulturhistorie fra gammel tid og fram til våre dager». Fra starten arbeidet laget for å bygge et museum på Røros, og i 1955 fikk samlinga permanente lokaler. Fram til 1991 var laget eier og driver av Rørosmuseet. Da ble Stiftelsen Rørosmuseet oppretta og overtok drifta av museet. Laget ble da en støtteforening til Rørosmuseet, men var fortsatt eier av ca. 30 eiendommer. I forbindelse med at Rørosmuseet gikk inn i MiST, ble lagets eiendommer overdratt til Stiftelsen Rørosmuseet. Røros Museums- og historielag er representert i museumsstiftelsens styre, og skal støtte opp om stiftelsens formål gjennom praktisk og teoretisk arbeid.
Pr. 2019 er det 304 enkeltmedlemskap, 225 familiemedlemskap og 3 æresmedlemmer. Laget hadde en stor medlemsøkning i 2017, noe som skyldtes at Olavsgruvas Venner ble nedlagt og at aktiva og medlemmer ble overført til Røros Museums- og historielag.
Siden 1985 har laget vært medlem av Landslaget for lokalhistorie.
Hovedaktiviteter
Laget arrangerer historiske vandringer i sommerhalvåret. Medlemmene stiller også som vaktmannskap i de åpne husa i Sleggveien. Laget har dessuten teknisk og økonomisk ansvar for den årlige Falkberget-forestillinga ved Christianus Sextus.
Ledere
- 1930-1946: Henrik Grønn
- 1946-1967: Anders Kvikne
- 1967: Axel Aasen (overtok da Anders Kvikne døde)
- 1968-1971: Ingvald Tønseth
- 1971-1972: Ingrid Natrud
- 1972-1989: Knut Rendal Strøm
- 1989-1991: Tor Indset
- 1991-1992: Astri Angermund
- 1992-1994: Lina Homme
- 1994-1996: Paul Arne Galåen
- 1996-2009: Roar Dille
- 2009-2017: Ståle Lund
- 2017-: Arne Indseth
Æresmedlemmer etter 1980
- 1980: Olava Langen Aas (1906-1990)
- 1985: Ingeborg Kvikne (1899-1992)
- 1985: Lidulf Ødegård (1902-1999)
- 1991: Sverre Ødegaard (1947-2002)
- 2018: Astrid Nyhus
- 2018: Aage Aas
- 2019: Tor Indset
Bokutgivelser
Kilder
- Opplysninger fra museumslaget (Landslaget for lokalhistories lagsundersøkelse 2019).
Eksterne lenker
 Røros kirke sett fra området ved Hyttklokka. Foto: Chris Nyborg (2014) står i sentrum av Røros og er sognekirke for Røros sogn. Kirken ble reist i årene 1780 til 1784, og erstatta da Røros gamle kirke fra 1650. Med 1600 sitteplasser er den en av landets største kirker. Den kalles ofte Bergstadens Ziir, det vil si bergstadens pryd, og med sitt særegne eksteriør har den blitt et lett gjenkjennelig symbol for Røros. Med Røros Kobberverks store overskudd var det ikke noe problem å få reist en større kirke. Kobberverkets logo, kobbersymbolet og korslagte hammere, står over urskivene på tårnet. Denne logoen har senere også blitt Røros' kommunevåpen. Prisen for kirken var 23 000 riksdaler, en betydelig sum som tilsvarte omkring 450 årslønner for en gruvearbeider. Allikevel utgjorde det bare mellom en tredjedel og en fjerdedel av Kobberverkets årlige overskudd, så det gjorde ikke noe svært dramatisk innhogg i kassen. Les mer …
 Richard Floer. Ukjent kunstnar. (fødd i Kvikne i nåverande Rennebu og Tynset kommunar 11. april 1767, død på Røros 28. august 1822) var bergverksfunksjonær, offiser og eidsvollsmann. Lite og ingenting er kjent om Floers aktivitet og standpunkt på Eidsvoll 1814. Han var vald som representant for det frivillige Rørosiske bergjegerkorps.
Foreldra var overstiger Henning Floer og Helveg Marie Brandt. Faren var tilsett ved koparverket i Kvikne da Richard var fødd, og flytta seinare til Røros. Familien hadde vore tilknytta bergverksverksemda i generasjonar. Les mer …
Rørossamisk, òg kjent som herjedalssamisk eller sørlig jämtlandssamisk, er den sørligaste av dei tre overlevande hovuddialektane av sørsamisk — og den sørligaste av alle dei nolevande samiske dialektane. I Noreg blir rørossamisk tradisjonelt snakka i området frå Nord-Østerdalen og Trollheimen i sør til Tydalsområdet i nordaust, og i Sverige blir han snakka så langt sør som i Idre og Särna. Blant dei mest kjennspake trekka kan nemnast bevart m i endingar der nordligare dialektar har svekking til b, så vel som mykje overgang frå -oe til -a i endingar. Andre viktige trekk er gjennomgripande palatalisering av s til sj føre fremre vokal ( goåssjie (gåessie)); hyppig overgang a > sj føre n ( Nörjisjn (Nöörjesne), sjeæterisjnie (seaterisnie)) og t ( Sjtaala (Staaloe), sjisjtie (sistie)); så vel som ein del apokope av korte vokalar. Les mer …
 Kart over Gauldalsskredet fra boka "Lerfaldet i Guldalen i 1345" av Helland, Amund og utgitt av Cammermeyer 1895. Gauldalsskredet var en skred- og flomkatastrofe i Gauldalen i september 1345. Kildematerialet fra perioden er tynt, men islandske annaler forteller om skredet og flommen som fulgte. Den eldste av kildene, i Lagmannsannalene, ble skrevet tre år etter katastrofen av presten Einar Havlidesson. To andre kilder er noe yngre, men gir troverdig informasjon.
Kildene forteller at skredet gikk ved Kvasshylla omkring tre km nord for Støren. Massene gled ut i Gaula, som ble demmet opp til en insjø fjorten km oppover i dalen, helt til Bones. 25 gårder ble helt ødelagt av flommen. Da demningen brast var den tretti til førti meter høy, og vannmassene oversvømte dalen helt ned til Melhus. Totalt i raset og de to flommene skal over femti gårder og sju kirker ha blitt ødelagt, og 500 mennesker omkom. Skålholtannalene forteller: «Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem». Les mer …
 Smelthytta på Røros. Foto: Chris Nyborg (2014) Rørosmuseet er et museum i Røros med ansvar for å bevare og utvikle de kulturhistoriske verdiene i området. Spesielt viktig er byen Røros som er et verdensarvsted, den sørsamiske kulturhistorien, bergverkshistorien og bygningsvern.
Samlingen har blitt bygget opp siden 1930, da Røros Museumsforening ble stiftet. Sommeren det året ble det holdt en stor utstilling i Aasen-gården. Først 25 år senere fikk samlingen permanente lokaler i steinhuset ved Doktortjønna. Den ble så i 1988 flyttet til et nytt museumsbygg i Smelthytta. I tillegg til gjenstandssamlingene eier museet et trettitalls bygninger, samt at det forvalter 57 bygninger og omkring 50 tekniske anlegg som er i statens eie.
Museets besøkssteder er Smelthytta, Olavsgruva, Doktortjønna og Sleggveien.
Les mer … | 
