 Paulus Johannes Tranaas. Foto: Anton Røske. Fra boka Nidaros Avholdslag 50 år: 1894 24/2 1944. Paulus Johannes Tranaas (født 14. desember 1856, død 9. juli 1934) ble underfogd i Trondheim fra 1900. Da hadde han gjennomført Trondhjems underbefalsskole med påfølgende tid som sersjant på Steinkjer og politibetjent i Trondheim.
Tranaas ble organisert avholdsmann i 1885, medlem av Stadsbygd Avholdslag. I Trondheim fortsatte han i totalavholdslaget og ble snart styremedlem og formann, ja også i fylkeslaget vant han stor tillit, han satt i styret i åtte år og ledet fylkeslaget i to år. Da han gikk inn i Nidaros Avholdslag i 1894 ble han medlem av det første styret, og seinere formann i sju år.Vi har ingen opptegnelser for når Tranaas kom til Trondheim, men i det han hadde gjennomført Trondhjems underbefalsskole i 1877 må han nok ha vært her så tidlig som i 1875. I den mellomliggende perioden fram til 1881 har vi heller ingen opptegnelser fra, men da; i 1881 ble han ansatt som sersjant ved Indhereds linjebataljon på Steinkjersannan, hvor han tjenestegjorde i ni år. I 1886 fikk han en stilling som politibetjent i Trondheim og nå byttet han ikke beite før i år 1900 da han ble underfogd i Trondheim kommune, en stilling han beholdt til han gikk av for aldersgrensen i 1926. Les mer …
Paul Sigurd Benum født 8. oktober 1873 på Benan nedre i det som da var Beitstad herred og som fra 1964 ble sammenslått med Kvam, Stod, Egge, Sparbu og Steinkjer til Steinkjer kommune. Død 2. desember 1964 i Verdal kommune. Da han ikke hadde odelsrett, måtte han ut i verden, og dro til Sparbu via Steinkjer, Oslo og Harran hvor han i flere år arbeidet ved jernbanen. Men jordveien dro ham flere år seinere til Verdal hvor han bygget seg gard på Minsås.
20 år gammel startet han på underoffiserskolen i Trondheim, som varte til 1895, og i 1902 tok han telegrafistutdannelse i Oslo. Mens han gikk underoffisersskolen tok han også del i redningsarbeidet etter Verdalsraset i 1893.
Fra 1899 hadde Paul ulike stillinger ved jernbaneanleggene, på og langs Hell-Sunnanbanen og enda seinere fra Sunnan stasjon langs Nordlandsbanen. Det var under anleggsarbeid i Skogn at han kom til å bo sammen med Kristoffer Oppdahl. I 1904 finner vi ham som førstebetjent på Verdal stasjon, og omkring unionsoppløsninga i 1905 var han grensevakt i Verdal. Fra Verdal førte jernbanekarrièren ham til Steinkjer stasjon der han starta som telegrafist og seinere ble kontorist. Dette var i jernbanens «svennstid», og da Nordlandsbanen ble videreført fra Sunnan i 1926 ble han avdelingsingeniør Bachs assistent med bosted Harran i Grong kommune. I 1927 kom familien til Sparbu der stasjonsmesterstillingen var blitt ledig. Her fikk han en slags start på sin store yrkesdrøm, som var å bli bonde: Ei ombygd jernbanevogn tjente da som fjøs ikke langt unna Sparbu stasjon. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 5. mars 1970, utsnitt av nekrolog over Toralf Sandø. (født 6. april 1899 i Flatanger, død 4. mars 1970) var skuespiller, instruktør og regissør med en allsidig karriere innen både teater og film. Han regisserte blant annet filmene Den forsvundne pølsemaker (1941) og Englandsfarere (1946). Toralf Sandø var sønn av murmester Peder Eliseus Sandø (1879–1965) og Konstance Therese Vold (1874–1936). Han giftet seg i 1927 med Elsa Emilie Berger (1902-1964), deretter i 1966, som enkemann, med Karin Neslein (f. 1925). Les mer …
 Alf Gangstad bestyrte Stod Samvirkelag fra 1964 til 1984, og fra 2003 til fusjonen med Coop Steinkjer var i havn 1. januar 2006. Han har og vært disponent for Samvirkelaget Vestfold og Samvirkelaget Namsos Foto: Fotosupport, Steinkjer Alf Gangstad (født 2. november 1936 i Beitstad, død 8. desember 2011) var en samvirkelagsbestyrer som starta sin karriere i kooperasjonen som betjent i Stod Samvirkelag i 1960. Han ble gift med Greta f. Hatling høsten 1959, noe som i sin tur har resultert i Tor Morten, Inger Lise, Hilde og Tone.
Gangstad hadde over 45 år i kooperasjonens tjeneste både i Vestfold og Nord-Trøndelag, og er blitt behørig hyllet for dette. Også store deler av fritiden er blitt viet samvirkebevegelsen, som ble som en livsstil for mannen som også har bidratt med flere skriftlige beretninger fra egne og andres opplevelser av hva NKL har vært og hva det kan bli. Les mer …
 17. maisteinen på Snåsa. Foto: Arnt-Erik Selliaas 17. maisteinen på Snåsa er et minnesmerke over Grunnlovsvedtaket den 17. mai 1814, som står på Lyshusberget i Snåsa i Nord-Trøndelag. Den unge studenten og prestesønnen Ole Rynning fra Snåsa var til stede ved avdukingen av Krohgstøtten i Christiania 17. mai 1833, og han lot seg begeistre av Wergeland og av stemningen ellers. Noen måneder seinere var han tilbake på Snåsa. Og han hadde fått en idé.
Ole Rynning var født i Ringsaker på Hedmark 1809 og kom til Snåsa sammen med familien i 1825. Faren, Jens Rynning, var utnevnt til sogneprest på Snåsa, og han var en ekte opplysningsprest. Han var en potetprest i egentlig forstand, for han læret snåsningene å dyrke poteter. Men han var også en lojal tilhenger av Karl Johan, som hadde blitt konge i 1818. Da kongen døde i mars 1844, skrev Rynning i kirkeboka: «Karl Johan er død» − som om han var en del av menigheten. Sønnen Ole hadde en helt annen oppfatning. Les mer … | 
