Forside:Samisk historie og kultur

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 30. sep. 2022 kl. 11:15 av Cnyborg (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER
samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani • jødisk
sørsamisk • umesamisk • pitesamisk • lulesamisk • nordsamisk • austsamisk
språk • byggeskikk • rein • mat • religion/livssyn

Om Samisk historie og kultur
Det samiske flagget

Samer (nordsamisk: sámit, sápmelaččat; lulesamisk: sáme, sábmelattja; pitesamisk sáme (og eldre sámeh); sørsamisk: saemieh; tidl. norske betegnelser lapper eller finner) er ei folkegruppe med status som urfolk. Grupper, som består av en rekke undergrupper, har sitt historiske tilhold i det nordlige Skandinavia og det nordvestlige Russland. Det er anslått at det finnes mellom 50 000 og 80 000 samer. Den største samiske befolkninga finnes i Norge, med rundt 40 000 mennesker. Samisk samarbeid over landegrensene har blitt stadig sterkere gjennom 1900-tallet og i vårt århundre. Den 6. februar er siden 1992 Samefolkets dag, og denne feires som nasjonaldag. «Sámi soga lávlla», skrevet av Isak Saba og trykt i Anders Larsens avis Sagai Muittalægje i 1906 har siden 1986 vært den samiske nasjonalsangen. Samme år ble det samiske flagget innført. Hovedfargene er blått og rødt, som er de mest brukte fargene i samedraktene. Ringen i flagget symboliserer samhold, kontinuitet og et syklisk syn på tilværelsen.   Les mer ...

 
Smakebiter
Husmannsplassen Kjelvik slik den er bevart som museum og samisk kulturminne.
Foto: Olve Utne (2009)
Kjelvik var en husmannsplass under Sørfjordmo i Sørfold kommune. Plassen eies av Sørfold Lokalhistorielag, og er et viktig samisk kulturminne. Den drives som en del av Nordlandsmuseet. Plassen ble rydda på 1700-tallet, i et område som lenge hadde vært brukt til reinbeite av lulesamer som vandra mellom Sverige og Norge. Husmannsfolket på plassen var etterkommere av reindriftssamer, som hadde beslutta å bli bofaste. Plassen var i drift som småbruk helt til den siste eieren døde i 1967.   Les mer …

Boris Gleb. I forgrunnen ser vi bl.a. fleire stabbur. Den nyare, totårna kyrkja frå 1874 er attast til høgre i bildet.

Boris Gleb (nynorsk/bokmål; russisk Борисоглебский) eller Skoltfossen (finsk Kolttaköngäs) er ein tradisjonell skoltesamisk sommarbustad og ortodoks kyrkjestad på vestbredda av Pasvikelva som elles utgjer riksgrensa.

Området, som opprinnelig er skoltesamisk, vart lagt under Russland i 1533, dette vart stadfesta gjennom Grensekonvensjonen av 1826 og i 1920 kom det under Finland som konsekvens av Tartutraktaten. I 1944 vart det 3,6 km² store området lagt under Sovjetunionen/Russland, der det hører til Petsjengskij rajon (Пе́ченгский райо́н) av Murmanskaja oblast.   Les mer …

Riehpe.
Riebe (genitiv rehpiha) er pitesamisk for rev (raudrev). Andre samiske former av ordet inkluderer sørsamisk riepie, lulesamisk riebij og nordsamisk rieban. Den pitesamiske nominativsforma riebe finst i dei tre stadnamna Riebevágge (Tollådalen), Riebejåhkå (Tollåga) og Riebetjåhkkå i Beiarn kommune i Salten.   Les mer …

Beiarn Finnekapell var en annekskirke i Gildeskål prestegjeld fra 1724 til 1858. Da ble Beiarn prestegjeld utskilt fra Gildeskål og fikk egen sokneprest. Finnekapellet ble oppført på anbefaling av Thomas von Westen etter en av hans reiser i Nord-Norge. Kapellet fikk ikke egen prest, men kateketer og misjonærer ble plassert i Beiarn. Etter rivingen av kapellet etter at Beiarn kirke ble oppført i 1873 ble inventaret, inkludert altertavle, prekestol, døpefont, kirkesølv, lysekroner og flere tavler, flyttet opp på loftet i den nye kirken.   Les mer …

Skoltesamar mjølkar ein rein, trulig i 1890-åra.
Ein mjølkerein (bokmål òg melkerein) eller mjølkarrein er ein rein som blir halden tam og mjølka på sommaren — gjerne frå sist i juni til først i september. I intensiv reindrift utgjer mjølkereinane ein vesentlig del av reinflokken, som da kan bestå av alt frå nokre få dyr og opp mot 70–80 reinar. Mjølkereindrift har vore vanlig i store delar av dei samiske områda, men opp mot nyare tid har mange familiar gått over til meir ekstensiv kjøttreindrift eller vorte fastbuande. Etter andre verdskrigen har mjølkereindrifta stort sett forsvunne.   Les mer …

Salmebok på det gamle samiske standardspråket som hovudsaklig er basert på umesamisk.
Foto: Olve Utne
Umesamisk er eit samisk språk som tradisjonelt blir snakka av umesamane. I Noreg har det blitt snakka umesamisk kring Rana og Hemnes kommunar, og i Sverige er umesamisk det tradisjonelle språket blant skogssamane frå sørlige Arjeplog og det meste av Arvidsjaur og Malå kommunar såvel som i Lycksele lappmark sør- og vestover til Umeälven. I eldre tider ser det ut til å ha blitt snakka umesamisk i Åsele lappmark òg — heilt mot grensa mot Jämtland. Språklig sett danar umesamisk ein overgang mellom pitesamisk og sørsamisk. Oftast blir umesamisk rekna til sørsamisk i vidaste forstand, men språket har òg mykje til felles med pitesamisk. Det gamle samiske standardskriftspråket frå 1700-talet og tidlig 1800-tal har i hovudsak utgangspunkt i umesamisk. Det umesamiske språket er kritisk truga i dag, men det blir arbeidd aktivt med revitalisering frå barnehagenivå og oppover. Den moderne umesamiske rettskrivinga vart godkjent av Sametinget i Sverige den 26. februar 2014 og vart med det godkjent som skriftspråk.   Les mer …
 
Kategorier for Samisk historie og kultur


 
Andre artikler
 
Siste endringer for Samisk historie og kultur

Flere endringer ...