Det tidligere hovedbiblioteket på Hammersborg. Foto: Ida Tolgensbakk/Liv Bjørnhaug Johansen (2010) Deichman er det kommunale folkebiblioteket i Oslo kommune. Det har sin hovedavdeling i Bjørvika, og flere lokalbibliotek andre steder i byen. Biblioteket er det største folkebiblioteket i landet, og har i tillegg til de vanlige oppgaver et kommunalt bibliotek har også en nasjonale oppgaver. Pr. 2009 var samlinga på 1,4 millioner bind bøker, omkring 3000 løpende periodika samt betydelige mengder gjenstander på andre media. Biblioteket har sitt opphav og navn fra en testamentarisk gave gitt til byen av kanselliråd Carl Deichman, som døde i 1780. Av de 6069 bind gaven omfattet er bare 200 gått tapt. Utlånsbiblioteket ble åpna den 12. januar 1785.
Biblioteket var det første offentlige bibliotek i Oslo, og ble oppretta før det fantes noe universitet. Det var enkelte leiebibliotek, som krevde betaling for lån. Samlinga var allikevel knapt noe for allmuen, for det var stort sett lærde verk på fremmedspråk. En rekke personer styrket samlingen ved å donere bøker. Spesielt viktig var en testamentarisk gave på 1300 bind fra Johan Fredrik Bartholin (død 1784). Den første bibliotekaren var Jacob Rosted, som var lærer ved Christiania Kathedralskole og senere ble rektor der. Skolen gikk inn med en ytelse på 50 riksdaler årlig for dette. Les mer …
Da dette bildet ble tatt en gang mellom 1915 og 1920, eide Zølga Tscherning Ruseløkkveien 6B, gården ytterst til høyre på bildet. Zølga Augusta Catinka Tscherning (født 30. august 1857 i Christiania, død 30. juni 1929 ved København) drev handel og var gårdeier i Oslo.
Hun var datter av losformann Theodor Olsen (f. 1831) og Oline Karine Olsen. I folketellinga 1865 finner vi henne sammen med foreldrene og to yngre brødre i Revierstredet i Kvadraturen i Oslo. Det sto i tellinga fra 1900 at hun var gårdeier, og i Arbeiderbladet fra 1924 får vi en nærmere forklaring på dette. Den 19. september 1924 kom det nemlig et innlegg på trykk i spalten «Fra brevbunken». Det er signert «N.», og forteller av Zølga Tscherning var en gårdeier som håndheva «neveretten» i Ruseløkkveien 6B - adressa vi fant henne på i 1900 og 1910. Hun eide altså denne gården. I det anonyme innlegget hevdes det at hun i en årrekke har sjikanert «en frue og hennes sønn» som er leieboere der. Det kommer en rekke eksempler på overtramp og trusler fra hennes side. Les mer …
Den eldste protokollen fra Oslo lagdømme stammer fra Peder Jørgensens tid. Her tittelbladet fra 1608–1609. Foto: Hans Eyvind Næss
Peder Jørgensen (død 1622) var lagmann i Oslo fra 1599 til 1619.
Han fikk bestallingsbrev som lagmann 30. august 1600, men han er nevnt som lagmann allerede året før. Han avla sin embetsed til stattholder Axel Gyldenstjerne. Peder Jørgensen må ha fungert for Tjøstolf Bårdsen Rosensverd som ennå 17. august 1600 kalles lagmann. Men han må ha frivillig eller under tvang ha forlatt embetet i forbindelse at han ikke hadde gjort opp mannsboten han var forlikt om med ettermålsmennene etter et drap han hadde begått flere år tidligere.
Da kongen ble underrettet at Jørgensen hadde utført lagmannsbestillingen «nu paa et ganske Aars tid» uten inntekt ble stattholderen befalt etter søknad fra Jørgensen at han skulle få 100 daler for det forgangne år slik som forrige lagmann hadde hatt; men ikke for lengre tid. Les mer …
Faksimile fra Aftenposten 5. mars 1970, utsnitt av nekrolog over Toralf Sandø.
Toralf Andreas Vold Sandø (født 6. april 1899 i Flatanger, død 4. mars 1970) var skuespiller, instruktør og regissør med en allsidig karriere innen både teater og film. Han regisserte blant annet filmene Den forsvundne pølsemaker (1941) og Englandsfarere (1946). Toralf Sandø var sønn av murmester Peder Eliseus Sandø (1879–1965) og Konstance Therese Vold (1874–1936). Han giftet seg i 1927 med Elsa Emilie Berger (1902-1964), deretter i 1966, som enkemann, med Karin Neslein (f. 1925). Les mer …
|