 Pipervika med Akershus i bakgrunnen. Hvis du stod omtrent ved våre dagers Oslo rådhus en varm sommerdag på 1700-tallet, og trakk pusten dypt inn, ville du med en gang kjent lukten av avfall. Stranden nedenfor Pipervika, som området het, var på den tiden en av Christianias søppelplasser. Avfallet var fra byens mange toaletter, fra håndverkernes verksteder og industrien i byen, døde rotter og andre dyr – og annet som folk kastet.
Møkkhaugene ble lagt på tomter tildelt av byens magistrat. Haugene var, forståelig nok, ikke populære blant Pipervikens beboere. Disse klaget gjentatte ganger på 1780-tallet. I en skrivelse fra 1788 går det også frem at magistraten hadde forståelse for problemet:
| Det er unektelig en stor Uleilighed at være omringet med Gjødselhobe, saaledes som Possentsmager Møller haver andraget at de henlægges omkring hans Hus i Ruseløkken, og den er saa meget ubeleiligere som Gjødselen er ikke efter Kreaturer alene, men efter den almindelige Indredning i Indvaanernes Huse tillige blandet med Menneskeskarn, hvis Forraadnelse i de varme Sommerdage medfører en hæslig, ildestinkende, ja i stille Veir endog farlig Uddunstning og Luft.[1]
|
|
| Les mer …
Alf Ottar Gladtvet ( 1890- 1962) var filmfotograf, regissør og kinomaskinist. Han var også kinodirektør for Folkekinematografen som fantes i andre etasje i Brugata 1 i Oslo. I sitt virke som filmfotograf lagde Gladtvet i tillegg til en rekke kortfilmer både dokumentarer, spillefilmer, reklamefilmer, nyhetsfilmer og animasjonsfilmer. I ettertid er Gladtvet er mest kjent for dokumentarfilmene sine, men han var også en viktig skikkelse i spillefilmens første tid i Norge. Les mer …
 Nasjonalgalleriets bygning i Universitetsgata 13 i Oslo i 2012. Nasjonalgalleriet i Oslo var opprinnelig en sammenslutning av de tre institusjonene Nationalmuseet, Skulpturmuseet og Kopperstikk- og Håndtegningssamlingen. Museet ble stiftet 1837 under navnet Nationalmuseet og åpnet for publikum i 1842 i et par rom på Slottet, som ennå ikke var ferdig. Seinere ble samlingene flyttet til forskjellige lokaler i byen.
I 1871 bevilget Christiania Sparebank midler til opprettelse av et Skulpturmuseum og det ble plassert i midtbygningen til museet i Universitetsgata 13, da denne delen av huset ble innviet i 1882. I 2. etasje flyttet Nationalmuseet inn, og Kopperstikk- og Håndtegningssamlingen, opprettet 1877, ble installert i 3. etasje.
Bygningen er oppført etter arkitekt Heinrich Ernst Schirmer tegninger i tre perioder. Midtbygningen var fullført 1881, sørfløyen i 1907 og nordfløyen i 1924. De to siste påbygningene ble gjennomført av arkitekt Adolf Schirmer, sønn av Heinrich Ernst Schirmer, som også hadde deltatt i byggingen av den opprinnelige delen. I nordfløyen ble en stor foredragssal plassert. Påbygget med disse fløyene ble i 1926 tildelt Houens diplom for god arkitektur.
I 1903 ble disse tre selvstendige institusjonene slått sammen og museet fikk navnet Statens kunstmuseum fram til 1919 da det endelige navnet ble Nasjonalgalleriet.
Den lengstsittende leder for galleriet er kunsthistorikeren Jens Thiis (1870-1942), som var direktør fra 1908 til 1941. En annen langtsittende direktør var Sigurd Willoch (1903-1991), som satt i stillingen mellom 1946 og 1973.
1. juli 2005 gikk Nasjonalgalleriet inn i det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design sammen med Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst. Nasjonalgalleriet ble stengt som museum i januar 2019, og samlingene ble samlet i den nye bygningen for Nasjonalmuseet ved Vestbanen, som åpnet i 2022. Den gamle museumsbygningens skjebne er ikke avgjort (pr. 2023). Les mer …
Bondehandelsgården Brugata 3a ble bygget på slutten av 1700-tallet. Bygningene i indre gård er opprinnelige. De er bygget i bindingsverk i to etasjer, og har svalganger. Den nyeste delen av dagens bebyggelse er bakbygningene i indre gård. Disse er verkstedsbygninger i mur fra 1923, og er planlagt revet. Dagens frontbygg ble bygd i 1862, og sidefløyer i mur ble lagt til i 1871. Les mer …
 Egertorget i 1907, mot Slottet. Fru Byes Hotel lå i bygningen til høyre. Foto: Anders Beer Wilse er en plass i Oslo sentrum, der Karl Johans gate og Øvre slottsgate krysser hverandre. Det er ingen planlagt plass, men et restareal som ble til overs etter at Slotsveien (senere Karl Johans gate) i 1846 ble regulert med forlengelse gjennom uryddig bebyggelse der byens voller lå før ca. 1720. Før Karl Johans gate ble forbundet med Østre gade, endte de to gateløpene på hver sin side av området hvor plassen ligger. Den har navn etter kjøpmann Ole Eger (1777–1841), som eide en gård mellom Akersgaten og «Krøllen». Søndre del av Krøllen ble kalt «Stabellkroken» (etter Stabells gård, som lå i traseen for Karl Johans gate). Dette gatearealet ble til Egertorget. Ole Egers enke Margaretha (1777–1867) overtok gården, som senere tilhørte nevøene, bryggerieierne Herman og Thorvald Eger som i 1856 hadde etablert Egers Bryggeri. Familien oppførte en ny tre-etasjes gård på tomten, Karl Johans gate 20. Den ble om- og påbygget i 1890-årene av Louis Samson, og W.B. Samsons konditori (etablert 1894) har fremdeles utsalg her.
Plassen er blant annet kjent for Freias lysreklame, som har stått der siden 1909. Reklamen har blitt endret noen ganger, men står fortsatt på samme sted. Den freda Horngården er byens første høyhus, opprinnelig planlagt med tolv etasjer og en toppetasje, men redusert av bygningsrådet til åtte. Den ble reist i 1930, med Lars Backer som arkitekt. Han døde mens byggearbeidet pågikk, og det ble fullført av arkitekt Frithjof Stoud Platou. Les mer … | 
