Simensbråtenlinjen var et 1,3 kilometer langt sidespor til Ekebergbanen som åpnet 30. september 1931 og gikk tvers over Ekebergsletta til Simensbråten, en samlet reisestrekning på 5,3 km fra Jernbanetorget i Oslo, 146,7 meter over havet.
De første par hundre meter fra Jomfrubråten var dobbeltsporet, resten av linjen var enkeltsporet. På endeholdeplassen Simensbråten var det vendesløyfe. Fra Jomfrubråten til endeholdeplassen var det en høydeforskjell på mer enn 30 meter, og banen hadde relativt skarp stigning i det første strekket opp fra Jomfrubråten til selve Ekebergsletta.
Allerede i 1918 sendte Ekebergbanen inn en søknad om konsesjon for en kabelbane tilsvarende Fløibanen i Bergen fra Konows gate i Gamlebyen opp Ekebergskråningen, rundt 200 meter, og denne fikk støtte av herredstyret i Aker. Sporveiskomiteen for Kristiania og Aker var imidlertid negativ, og ville heller ha en forstadsbane, og trodde ikke at en kabelbane ville kunne dekke behovet for gods- og persontrafikk for den planlagte bebyggelsen i området. Formannsskapet i Kristiania kommune vedtok ikke mindre enn at det skulle bygges både en forstadsbane og en kabelbane.
En felles komite med representanter fra de to involverte kommunene og fra Ekebergbanen kom fram til i en felles innstilling at det i så fall burde bli bygget en forstadsbane først, og deretter eventuelt en kabelbane. På dette grunnlaget gikk kommunene inn i forhandlinger med Ekebergbanen, som imidlertid var skeptisk, både fordi de ikke trodde den ville bli lønnsom, og hadde heller ikke midler til utbyggingen å investere. I en felles avtale mellom de tre parter fra 1922, ble en enige om at de to kommunene hvor disse garanterte for eventuelle underskudd både i bygging og drift. Les mer …
 Jens Theodor Jensen Foto: ukjent Jens Theodor Jensen (født 12. september 1861 i Kråkstad, død 1904) Jens var født i Kråkstad, på Midtsemplass Nordre, og i likhet med sin far og bror var han
slakter. Et eldgammelt yrke som han deler med veldig mange andre i Jensen slekten. Tøffe hardhauser alle som en.
Som ung mann flytter han til Kristiania der han får tittelen Slagterborger, noe som gir rettigheter og privilegier. Den 25 år gamle slakterborgeren gifter seg i Garnisonsmenigheden i 1886, med den 22 årige Julie Valborg f.Dahl. Året etter nedkommer hun med Aagot og litt senere tre barn til på rekke og rad. Jens lykkes til de grader med forretningsdriften at han etterhvert får råd til å flytte virksomheten til småbruket Utsikten på Nordstrand. Navnet er fortjent, bedre utsikt er det vanskelig å få her man skuer utover Bundeforden. Han kjøper stedet i 1892 for 10. 000 kroner, 27 mål, og bygger nytt flott hus, i sveitserstil, som han kaller Birkelunden. Han selger en stor del av eiendommen med det opprinnelige huset på Utsikten. Men beholder selv den største delen, Birkelund, med det nye våningshuset og flere driftsbygninger. Birkelund står der den dag i dag. (Utsynsveien 7) Herfra drev han slakteri, salteri og pølsemakervirksomhet i stor stil. Utsalg hadde han i Brogaden 10 i Kristiania. På Nordstrand ble fire barn til født og de måtte alle tidlig krøkes. Jens var svært streng og barna måtte tidlig i jobb. Sønnen Josef husker de stivfrosne beksømstøvlene han måtte ta på seg tidlig om morgenen. Tøffe tak for små barn.
Jens kjøpte og solgte dyr i stor stil, var ofte i Sverige og kjøpte hester, okser og kuer som pent måtte vandre på sine ben til Nordstrand-slakteriet, noe som vel har tatt sin tid. Han kjøpte også dyr på østlandet og Handelsfjøset i Kristiania. Det kunne være dyre-auksjoner ute eller hjemme på Birkelund, med lensmann og auksjonarius. Og kjøpskål var viktig. Når dyrene skulle drives frem var det ofte ikke nok bare med hjelp fra barna, da ble hestene bundet til hverandre i halen i en lang rekke. Et gammelt triks. En gang var det så mye dyr at han måtte få hjelp av politiet til å få dyrene opp på Nordstrand. Men en dag rammer tragedien, kona hans dør i barsel 1897, med sitt åttende barn. Les mer …
 Oppstilling i leiren ved frigjøringen 7. mai 1945, med heising av det norske flagget. Litt av kjøkkenbygningen i venstre bildekant, av badstua og revierbygningen, samt arresten. Foto: fra Griniboka, bind II, side 599 var en tysk brakkeleir beregnet på 250 fanger som arbeidet på det planlagte tank- og drivstoffanlegget ved Ljanskollen i Oslo. Leiren lå på sletta mot Fiskevollbukta, og ingenting av den er bevart. Leiren var en underleir av Grini fangeleir og ble etablert da anleggsområdet lå såpass langt fra Grini. På denne måten kunne en slippe den daglige lange transporten.
Leiren ble åpnet 26. oktober 1944, etter at arbeidet med denne hadde startet i april.På det meste var det 350 fanger i arbeid på anlegget, herunder de utenlandske fangene. Til sammen var mellom 500 og 600 norske politiske fanger var innom i løpet av de månedene den eksisterte.
Les mer …
Familen Abrahamson var en virkelig – og med rette – kjent famile på Simensbråten (i nåværende Oslo kommune) og i mange andre sammenhenger. Enok Abrahamsen levde fra 1877 til 1935. På denne tiden var en ikke på fornavn med folk på samme måte som i våre dager. En kalte ikke den litt høytidelige mann, Enok Abrahamson for Enok, men ved fullt navn og tok av seg hatten og spurte hvorledes det sto til med herr Abrahamson, når en møtte han.
Enok Abrahamson bygget sitt hus på Simensbråten i 1909, da området lå i Aker herred. Fra første stund var han aktiv i Simensbråten Vel som var stiftet i 1907. Det var mange og store uløste oppgaver på stedet, og med sin dyktighet og erfaring er det forstålig at han gjorde en verdifull innsats. Han var formann i Vellet fra 1911 til 1913 og fra 1924 til 1929, i andre perioder som sekretær. Han var med i Aker Herredsstyre og i Akers Jordbruksutvalg under første verdenskrig. I en periode var han forsorgsverge for området.
I 1914 foreslo han at Nordre Skøyen hovedgård skulle bli «kulturhus», som kunne bli benyttet av for eksempel foreninger. 39 år senere ble dette vedtatt av formannskapet.
Simensbråten Vel søkte i 1948 om å få oppkalt en vei etter Abrahamson. Skuffelsen var stor i familien da det ble Enoks vei, og ikke Enok Abrahamsons vei. Begrunnelsen skulle være at det ble for langt navn med både for- og etternavn. Les mer …
| 
