 Fra Etterstad kolonihage, juni 1958. Etterstad kolonihager er en kolonihage som ligger på Vålerenga[1] i bydel Gamle Oslo i Etterstadgata 18 C. I 2021 er det til sammen 88 parseller, hver på 150 m². Flere beboere bor permanent i hyttene gjennom sommeren, men det er ikke tillatt å bo i kolonihagen vinterstid. Kolonihagen er velorganisert, med smale hageflekker og husrekker bestående av hytter med ulik karakter.
Kolonihagen ble grunnlagt i 1908, den gang med 89 parsler. Samme år ble Etterstad Kolonihagens Forening stiftet. Første initiativ overfor myndighetene ble tatt så tidlig som i 1897, av det som den gang het Havedyrkningens Venner. Les mer …
 Brakkeleiren fotografert i forbindelse med befaring i 1956. (1956) Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya var den største interneringsleiren for kvinner som ble mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under den tyske okkupasjonen av Norge.
Leiren ble opprettet på Hovedøya i den fraflyttede brakkeleiren etter tyske soldater 1. oktober 1945 og lagt ned i april 1946. Rundt halvparten av de internerte oppga Oslo som sin hjemadresse. De øvrige var enten tilreisende eller blitt overført fra andre, lokale leire etterhvert som de ble lagt ned. Mange ble også internerte fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov. Les mer …
 Ruiner fra middelalderens Oslo kan besøkes blant annet i Middelalderparken. Foto: Stig Rune Pedersen lå i det som nå er Bydel Gamle Oslo. Byens grunnleggelse settes gjerne til år 1000, og det ser ut til at det er en gang mellom begynnelsen og midten på 1000-tallet at stedet tok form som en by, og at noen av de bygningene som senere skulle gjøre den til landets hovedstad kom på plass. Dette sammenfaller med overgangen fra vikingtid til middelalder, som man gjerne setter til midten av 1000-tallet. Byen vokste og fikk en rekke praktbygninger som kirker og klostre. Ved reformasjonen kom det store endringer. Kirker gikk ut av bruk, og klostre ble nedlagt, og revet eller ombygd. Denne middelalderbyen gikk gjennom mange endringer, og møtte sitt endelikt ved bybrannen i 1624. Les mer …
 Tanta til Beate mata duene på Harald Hårdrådes plass. «Tanta til Beate» er en sang med melodi og tekst, skrevet av Lillebjørn Nilsen i 1982. Den omhandler en eldre dame fra Gamlebyen som mater duene på Harald Hårdrådes plass og mimrer om Robert Normann og Django Reinhardts musikk.
Mest kjent er String Swing-innspillingen med Nilsen, Hot Club de Norvège med Ivar Brodahl på fiolin og Jon Larsen på sologitar fra albumet Original Nilsen (Studio B BLP 4006). Det vant Spellemannprisen 1982. Melodien ble senere gjenutgitt på Hot Club de Norvèges album The Best of Hot Club (1991) og Nilsens egen 40 spor: Nilsens 40 beste (1995). Les mer …
 Jacob Conings maleri av Oslo Hospital fra 1699. ( Ekebergveien 1 i Gamlebyen i Oslo) er en stiftelse som ble grunnlagt i Oslo i 1538 for å pleie fattige og syke. Hospitalet var en fortsettelse av Laurentiushospitalet, som var tilknyttet Fransiskanerklosteret og dermed ble nedlagt ved reformasjonen. I 1567 brant klosterbygningene, og nye bygninger sto ferdige i 1581. Som man ser av Conings maleri fra 1699, inkluderte dette ikke en kirke. I 1734– 1737 kom den fredete Gråsteinsbygningen, tegnet av Gabriel Bätzman, og en ny kirke. I 1736 ble hospitalet i et kongelig reskript pålagt å ta imot sinnssyke, og i 1776 ble det bestemt at det skulle bygges et «Dollhus for Afsindige fra Agershuus Stift». Dollhuset ble det første sinnssykeanstalten i Norge.
En ny brann i 1794 ødela både kirken og sykehusbygningen. Den nye kirken, Gamlebyen kirke, sto klar i 1796, mens sykehusbygningen ikke ble gjenreist. I stedet holdt man seg til de nye Dollhuset inntil 1825, da det kom en sykehusfløy i to etasjer oppført i utmurt bindingsverk mellom kirken og Dollhuset. Denne ble tegnet av Michael Smith Arentz (1794–1853), utseendet ble endret etter en ombygging i 1843. Les mer …
Vålerenga, tidligere skrevet Vålerengen, er et strøk i Oslo, i Bydel Gamle Oslo. Navnet er fra Volin som er av norrøn avstamning, fra Válin. Siste leddet er -vin (eng), mens første leddet kanskje kommer av váll («avbrent mark»).
Strøket grenser til Kampen i nord, til Etterstad i øst og til Gamlebyen i sør. Mellom Vålerenga og Gamlebyen ligger Galgeberg, som har navnet fordi det var rettersted der tidligere.Området ble hovedsakelig bebygget i siste halvdel av 1800-tallet. Mange av de som bosatte seg på Vålerenga var håndverkere, vognmenn, dreiv med småindustri eller levde av dyrehold, og de kom hovedsakelig fra hele Østlandsområdet. Vålerenga var en del av Aker kommune til strøket ble innlemmet i Oslo under byutvidelsen i 1878.
Utbyggingen var hovedsakelig på jordveien til Vålerengen hovedgård som da var eid av overrettssaksfører Carl Christian Salomonsen (1825-1910) og som sto bak reguleringen, utparselleringen og deler av utbyggingen. Særlig i årene umiddelbart før byutvidelsen i 1878 med tilhørende murtvang, var byggehastigheten også i dette området svært omfattende.
På dette tidspunktet hadde det allerede vært forstadsbebyggelse i området i to tiår, og de første tomtene ble skilt ut i 1855. Denne bebyggelsen var ikke begrenset av murtvangen og bebyggelsen er hovedsakelig tett bebygget med små laftede trehus med panel og med fasader ut mot fortauet i en eller to etasjer. Eksempler på slik bebyggelse, oppført på 1850-tallet er Vålerenggata 10, 12 og 14. Den tette trehusbebyggelsen fra disse 20 årene var en grunn til at strøket ble lagt inn under byen og murtvangen for å redusere brannfaren. Les mer …
| 
