 Gunnar Rostad i 1915. Foto: Marguirite Rostad (født 27. oktober 1874 i Øvrebø, død 19. mars 1947 i Oslo) var ein felemakar frå Øvrebø i Vennesla, som gjennom mange år hadde verkstad i Oslo. Han var son av Anders Gundersen Horne og Tomine Elisabeth Andreasdotter. Den 6. desember 1874 blei han døypt i Øvrebø kyrkje. Navneforma som er skriven ned i kyrkjeboka er Gunder Marthinius, men han nytta seinare forma Gunnar.
Han lærte kunsten å bygge feler av mellom anna faren og bestefaren, og han gjekk i lære hos flere dyktige spelemenn og felemakarar, mellom anna og Leif Sandsdalen [1]. Røstad blir av mange rekna som den beste felemakaren på 1900-talet.
Røstad dro heimanfra som sekstenåring, og tok arbeid i Kristiansand - på mekanisk verkstad, på hotell og på asyl. Han gjekk underoffiserskulen i Kristiansand frå 1895, og blei politikonstabel. Felearbeid måtte gjerast på fritida [2]. Til slutt hamna han i Kristiania. I folketellinga 1900 finst han på adressa Wilses gate 8 med yrket politikonstabel. Han var då ugift. I Kristiania tok han arbeid mellom anna som vaktmeister på Norsk Folkemuseum og i Hagens sportsforretning i Kirkegata - der han blei sett til å lage utstyr til Roald Amundsen og til kongefamilien [3].
Verkstaden i Oslo
I 1907 opna han verkstad i Lille Grændsegate 4 i Kristiania. Verkstaden blei flytt fleire gonger, mellom anna til Eilert Sundts gate 27, Stortingsgata, Vålerenga, Rosenkrantz' gate, Nordahl Bruns gate 22 og sist til Brugata 6.
I folketellinga 1910 finn vi han i Korsgata 26 saman med kona Hilda Marie Røstad (1877-1950), født i Stokke, og fire born, alle født i Kristiania. Under yrke står det «Violinmaker arbeide for egen regning, arbeider alene».
Sjølv om han likte best å arbeide aleine, var fleire andre felemakarar i lære hos han i kortare periodar, som K.Ø. Rudi, Torleiv Frøysaa, Ole G. Skogly, Erik Kleven og Kjell Flatin. Mange kjente spelemenn har hatt feler laga av Røstad. Ein kan nemne Henrik Gjellesvik, Alfred Maurstad, Lorentz Hop, Arne Bjørndal, Klaus Sande, Jon Rosenlid, Haldor Meland, Truls Ørpen, Sjur Helgeland, Eilev Smedal, Gunleik Smedal og Torkjell Haugerud. Les mer …
 Magasinets fasade i 2004. Foto: Ragnar Olsen
I 1918 åpna J. Olsens magasin i butikklokalet i første etasje i Brugata 1 i Oslo, med inngang fra Storgata. Fram til 1918 hadde lokalet husa et restaurantlokale med tilhørende kjøkken. Butikken ble starta av Julie Olsen (f. Hansen 1887) og grosserer Henry Emil Olsen (f. 1886). Ekteparet hadde fra 1913 til 1918 drevet butikk i Frognerveien 4. J. Olsens magasin ble drevet av to generasjoner Olsen, i totalt 87 år fra 1. januar 1918 til nedleggelsen i 2005.Navnet J. Olsens magasin kommer av at bedriften ble starta med Julie Olsens handelsbrev. Julie Olsen kom fra Nittedal, hvor foreldrene hennes drev en liten bedrift som produserte sponesker. Julie Olsen selv sto på Stortorget og solgte artiklene som ble produsert ved eskefabrikken. Barnebarnet Ragnar Olsen forteller at hun senere fortalte hvor mye hun hadde frosset på fingrene da hun sto på torget med eskene. Etterhvert hadde familien spart sammen nok til å åpne en butikk i Basarhallene på det som i dag er kjent som Youngstorget, som lå der folketeaterbygningen ble bygget i 1935. Les mer …
 I forbindelse med rivinga i 1933 tok Norsk Folkemuseum bilder av både Brugata 15 og 13. På bildet kan vi se to hus i to og en halv etasje, hvor i alle fall toppetasjen er i bindingsverk.  Brugata 13 med skobutikk i første etasje og kafé i andre etasje. Foto: Narve Skarpmoen  Detaljer fra gårdsinteriøret i Brugata 13, datert til 1931. Adressen Brugata 13 i Oslo eksisterer ikke lenger. Nr 13 var en selvstendig adresse fram til dagens funkisgård med adresse Brugata 15 ble bygd i 1933. Funkisgården er så stor at den dekker tomta til nr 13 i tillegg til nr. 15.
På 1700- og 1800-tallet var dette Storgata 50.
Beskrivelse av tomten rundt midten av 1700-tallet
I branntaksten fra 1766 står det at eieren av denne tomten var Hans Simensen Bonhkov.[4] Det er dessverre lite informasjon å hente fra denne branntaksten, men det presiseres at tomtens verdi var 1090 riksdaler og at det fantes tre bygninger her; en hovedbygning, en sidebygning og en bakbygning, alle laget av lafteverk.
Beskrivelse av tomten rundt 1800
 Slik så Brugata 13 ut i 1920. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet bodde garvermester Holm Holmsen her.  Brugata 13 avbildet i 1933. I branntaksten fra 1797 kan man lese at tomten ble taksert til 900 riksdaler. Hovedbygningen var to etasjer høy, og bygget av lafteverk med steintak. Bygningen hadde en bjelkekjeller og et loft hvor korn ble oppbevart. Det var tre rom i huset, samt et kjøkken. Det fantes også en bakbygning i gården, bygd av lafteverk og med steintak. Denne bygningen var to etasjer høy, og hadde fire oppbevaringsboder.[5] I branntaksten fra 1802 beskrives bygningene på samme måte, men det opplyses i tillegg om at bakbygningen har fått to skur for oppbevaring av ved samt et fjøs. Tomten fikk også en betraktelig høyere verdi i 1802, 1800 riksdaler.[6]
Beboere i 1801
I folketellingen fra 1801 presiseres det at det er ett hushold på tomten.[7] Her bodde den 42 år gamle garvermesteren Holm Holmsen sammen med sin familie. Familien bestod av hans 51 år gamle kone Elisabeth Holmsen, deres elleve år gamle datter Johanne Holmsen samt deres onkel- og tantebarn, fem år gamle Sophie Hønse og 26 år gamle Anne Blom. I tillegg til dette hadde familien en tjenestepike (38 år gamle Maren Knudsdatter), en garverdreng (19 år gamle Ole Johnsen) og to garversvender (24 år gamle Peder holm og 32 år gamle Ole Løvstad).
1875
I følge folketellingen for 1875 holdt kjøpmann Carl Martin Møller og garver C. Holter, begge fra Drammen til i gården. Les mer …
 Foto: Ikke oppgitt hos Mendelsohn Det har ikke alltid bodd spesielt mange jøder i Brugata, men det har til tider vært mange nok til at de har dannet et miljø og satt sitt preg på gata. De fleste jødene i Oslo bodde opprinnelig nederst på Grünerløkka og for eksempel i gatene helt i nærheten av synagogen i Calmeyergate og synagogen i Bergstien. I perioder har det likevel vært et betydelig innslag av jødiske beboere og også jødisk forretningsdrift i Brugata. Brugata har vært ei innflyttergate, og kunne både være et første stoppested og et varig bosted for de jødiske innvandrerne. Les mer … | 
.png)
