 Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932. (født 26. januar 1867 på Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f 1829 i G[a]usdal). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid». Tellingen viser at det var trange kår hun kom til, Netta hadde fire egne barn og mottok fattigunderstøttelse. Neste gang Gjøviks befolkning igjen ble tellet, fem år senere, bor familien trolig fremdeles på samme sted, i gård nummer 1 i «Qvartal 112», «Ved Stranden». Denne gangen har Louises fornavn blitt byttet om, i tillegg til at hun igjen har fått patronymet Olsen. Denne gangen sies det som tidligere nevnt at faren er ukjent, men at han forsørger henne. Sett i lyset av innførselen i kirkeboken kan dette forstås som at hun forsørges av Giebelhausen. Les mer …
 Utsikt fra Linderudsletta 15a. er et strøk i bydel Bjerke, nordøst i Oslo. Området grenser i nord til Lillomarka, i vest til Linderud, i sør til Alna, i øst til Bredtvet og Kalbakken. Området ligger på en del av det som var gården Linderud, krongods fra middelalderen. Strøket har navn etter gården Veitvet, en gård som omkring 1700 ble bortbygsla til Linderud.Det som i manns minne er husket som Veitvet gård er Veitvetplassen, nord for krysset Sletteløkka/Rødtvetveien. Dette var opprinnelig en husmannsplass under Veitvet, senere Linderud gård. To på folkemunne kjente personer som bodde her i begynnelsen av 1900-tallet var Emma Veitvet (Olsen) og Ole Veitvet (Hafsten). Ved siden av å drive jordbruk på Veitvet var de gårdsarbeidere på Linderud. Da Ole Hafsten og kona Kaia drev Veitvet, var det 5-6 melkekyr, et par griser og høner på Veitvet og cirka 10-15 dekar dyrkbar jord. I 1933 bygslet familien Schanche Veitvetplassen av Linderud og begynte gartneri her. Etter krigen kjøpte Schanche eiendommen av familien Mathiesen på Linderud. Veitvetplassen står oppført på Byantikvarens liste som bevaringsverdig. Les mer …
 «Oksefontenen» 2003. Foto: Siri Tidemann-Andersen er en del av strøket Torshov i Oslo som ble oppført for Kristiania kommune rundt 1920. Kommunen kjøpte i 1916 en del av gården Torshov. Mange mente at arbeidere skulle bo i hagebyer inspirert av engelske forbilder. Erfaringene fra Ullevål hageby viste at disse boligene ble for dyre for arbeiderklassen. Kommunen satset isteden på leiegårder i åpne beplantede kvartaler. De første gårdene hadde 2 ½ etasje med mansardtak og vindusarker. Senere måtte utnyttelsen av tomtearealet økes: gårdene ble høyere, de ble bygget i lukkede kvartaler rundt store grønne gårdsrom ment for lek og sosialt samvær. Torshovbyen ble oppført for Kristiania kommune 1917-1925. Med 1762 leiligheter og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte Torshov som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad. Leilighetene på Torshov skulle nå bli normgivende for boligstandarden. Les mer …
 Foto: Ida Tolgensbakk (2009) er et strøk i Oslo, som også blant annet har gitt navn til Bydel Sagene. I dag er Sagene et boligstrøk med en del sørvisarbeidsplasser nordøst i de sentrale byområdene. Navnet kommer av sagbrukene som lå på begge sider av Akerselva fra 1500-tallet. Før reformasjonen tilhørte dette området Nonneseter kloster, og det ble etter hvert bebygd av folk tilhørende sagbruksindustrien, seinere av folk som ble forvist fra Grønland og Pipervika da Christian IV grunnla sitt Christiania. Virkelig bymessig ble det ikke på Sagene før storindustrien kom hit i 1840-årene. Bedrifter som Hjula veveri og Myrens verksted var blant landets største, men i dag er nesten all denne industrien er nå nedlagt.
Les mer …
 En av de gjenstående fabrikkbygningene på «Myra». Årstallet 1961 indikerer trulig byggeåret. (2009) (lokalt kalt Myras verksted eller bare Myra) lå på Sagene i Oslo, i Sandakerveien 24 c. Verkstedet blei starta av to brødre, Jens og Andreas Jensen, fra Kongsberg. I 1848 etablerte de Øvre Foss Mechaniske Værksted på Grünerløkka. Bedriften blei flytta til Myraløkka på Sagene og var i drift der fra 1854 til 1988, da all virksomheten blei lagt til Lier. Fra 1863, da svogeren Knud Dahl gikk inn i firmaet, het verkstedet en periode J. & A. Jensen og Dahl, Myrens Verksted.
I 1883, da verkstedet het J. & A. Jensen og Dahl, ble bedriften tildelt HM Kongens gullmedalje for sine treforedlingsmaskiner, møller og motorer på Den norske Industri- og Kunstutdstilling på Tullinløkka i Christiania.
Verkstedet på Sagene var «fabrikkenes fabrikk». Det leverte produksjonsutstyr til andre industribedrifter. Bedriften var gjennom hele sin historie spesialist på sagbruks- og høvlerimaskiner, senere også slipemaskiner til treforedlingsindustrien. De bygde blant andre Kongssagene Brug og Embretsfos Fabrikker på Modum og Hoffsaga på Gjøvik. Turbiner var et annet viktig produkt. Les mer … | 
