 Oskar Braaten på Kolbotn stasjon i 1933. Foto: Akershusmuseet (født i Kristiania i 1881, død i Trysil i 1939) var forfatter av romaner, noveller og skuespill.
Oskar Braaten ble født i Sandakerveien 12 på Sagene i Kristiania. Moren, Berte Marie, var alene med ham og søsteren Hanna Matilde. Faren, Hans Oskar Haakensen, emigrerte til Amerika før Oskar ble født. Oskar gikk på Sagene skole, i et område og i en tid med mange fabrikketableringer, og ble som forfatter kjent for svært realistiske skildringer av miljøet han vokste opp i.
I 1910, 29 år gammel, ga Braaten ut sin første novellesamling, Kring fabrikken. Rett etter - i 1911 - kom skuespillet Ungen. Sammen med Den store barnedåpen fra 1925 er disse Braatens to mest kjente verk.
Gjennom virkelighetsbeskrivelsene i bøkene drev han samfunnskritikk - mange av bøkene forteller svært dystre historier om fattigdom på Oslos østkant. Diktningen hans var for en del på vikadialekt, og kan betegnes som en form for «heimstaddiktning». Nesten all handlingen foregår i et lite område langs Akerselva. Les mer …
 Kart over Kristiania 1887. I Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886. ble tidligere kalt Torshaug, noe som også er lokal uttale. Det er både navnet på en gård, et sogn og et strøk i Oslo. Torshov ligger i Bydel Sagene, nord for Grünerløkka og Lilleborg. Torshov ligger også øst for Akerselva og strøket Sagene. Det strekker seg østover mot Torshovdalen og Torshovbekken og mot nord til Sandaker. Den vestlige delen av Torshov består av et industriområde langs Akerselva og hører på mange måter sammen med industriutbygginga på Sagene. Den østlige delen av Torshov er en forstadsbebyggelse med løkker og småhus som ble innlemmet i byen i 1878. Bystyret kjøpte omfattende områder på Torshov i 1916 og vedtok byggingen av Torshovbyen 29. juni 1917. Bygginga tok åtte år og kostet 34 millioner kroner og resultatet ble det største komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som ble bygd i byen. Den gav plass til 1762 leiligheter med husrom for omlag 7000 mennesker. Les mer …
Innvandring til Oslo på 1970-tallet er en kompleks historie. Oslo har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle « den nye innvandringen» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på 1970-tallet. Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Les mer …
 Spinneriet i 1920 Foto: Ukjent ved Christiania ble etablert av Knud Graah i 1846. Fabrikken beskjeftiget da mellom 70 og 80 arbeidere. I 1872 ble driften utvidet med et veveri. Bedriften vokste stadig, og hadde i 1918 400 arbeidere ansatt. I 1919 ble firmaet delt i to - ett veveri og ett spinneri. Veveriet tok da navnet A/S Knud Graah & Co, mens spinneriet ble hetende A/S Vøien Bomuldsspinnerie. Bomullsspinneriet ble imidlertid lagt ned bare noen få år senere, i 1923. Veveriet gikk godt noen år til, og gjennomgikk i denne perioden omfattende modernisering. I 1946 gikk Knud Graah & Co i TEFAS (Tekstilforedling A/S) sammen med Hjula og Nydalen. Produksjonen opphørte samme år som TEFAS gikk konkurs, i 1955. Les mer …
 «Oksefontenen» 2003. Foto: Siri Tidemann-Andersen er en del av strøket Torshov i Oslo som ble oppført for Kristiania kommune rundt 1920. Kommunen kjøpte i 1916 en del av gården Torshov. Mange mente at arbeidere skulle bo i hagebyer inspirert av engelske forbilder. Erfaringene fra Ullevål hageby viste at disse boligene ble for dyre for arbeiderklassen. Kommunen satset isteden på leiegårder i åpne beplantede kvartaler. De første gårdene hadde 2 ½ etasje med mansardtak og vindusarker. Senere måtte utnyttelsen av tomtearealet økes: gårdene ble høyere, de ble bygget i lukkede kvartaler rundt store grønne gårdsrom ment for lek og sosialt samvær. Torshovbyen ble oppført for Kristiania kommune 1917-1925. Med 1762 leiligheter og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte Torshov som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad. Leilighetene på Torshov skulle nå bli normgivende for boligstandarden. Les mer … | 
