 Kart over Kristiania 1887. I Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886. ble tidligere kalt Torshaug, noe som også er lokal uttale. Det er både navnet på en gård, et sogn og et strøk i Oslo. Torshov ligger i Bydel Sagene, nord for Grünerløkka og Lilleborg. Torshov ligger også øst for Akerselva og strøket Sagene. Det strekker seg østover mot Torshovdalen og Torshovbekken og mot nord til Sandaker. Den vestlige delen av Torshov består av et industriområde langs Akerselva og hører på mange måter sammen med industriutbygginga på Sagene. Den østlige delen av Torshov er en forstadsbebyggelse med løkker og småhus som ble innlemmet i byen i 1878. Bystyret kjøpte omfattende områder på Torshov i 1916 og vedtok byggingen av Torshovbyen 29. juni 1917. Bygginga tok åtte år og kostet 34 millioner kroner og resultatet ble det største komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som ble bygd i byen. Den gav plass til 1762 leiligheter med husrom for omlag 7000 mennesker. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 26. april 1961: Utsnitt av nekrolog over Anna Sethne. Anna Cathrine Sethne (født 25. desember 1872 i Drammen, død 26. april 1961 i Oslo) var overlærer på Sagene skole i Oslo fra 1919 til 1938, og regnes for å være en av de viktigste drivkreftene i utviklingen av den moderne skole. Anna Sethne tok lærerinneeksamen i 1891. Hun begynte sin lærerkarriere i hjembyen ved Bragernes folkeskole, før hun i 1897 begynte ved folkeskolen i hovedstaden. Her var hun resten av yrkeskarrieren, mellom 1919 og 1938 som overlærer ved Sagene skole. Før det var hun med på opprettelsen av Lakkegata skole i 1900.
Sethne hadde tidlig kontakt med Helga Eng og fikk gjennom hennes arbeid og virke viktige impulser og kjennskap til de pedagogiske ideene hvor barns virkelighetsoppfatning og erfaringer ble satt i sentrum. Sethne mente elevene lærte best når de jobbet selv med stoff som interesserte dem, og at dette ville frigjøre barnets skapende krefter. Hun var tilhenger av den såkalte arbeidsskolen med en aktivitetspedagogikk der elevene skulle ta større del i læringsprosessen, såkalt reformpedagogikk. Et viktig element i denne var at den ansvarlige læreren for en klasse skulle følge denne gjennom alle de syv folkeskoleårene som klasseforstander, og kunne disponere en stor del av timeplanene, noe som muliggjorde ekskursjoner og lignende der hvor læreren fant faglig hensiktsmessig. Sethne ble en skarp kritiker av den tørre kunnskapsformidlingen fra kateteret. På 1930-tallet samarbeidet hun tett med barnepsykologen Åse Gruda Skard. Hun samarbeidet også med bibliotekar ved Deichmanske bibliotek, Rikka Deinboll, om utviklingen av skolebibliotekttjenesten.
Sethne var samtidig aktiv i organisasjonslivet, blant annet som medstifter av Norges Lærindeforbund i 1912 og som formann fra 1919-38. Hun redigerte også tidsskriftet Vår skole fra 1911 til 1941, og var medlem av en rekke skolekommisjoner. Les mer …
Innvandring til Oslo på 1970-tallet er en kompleks historie. Oslo har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle « den nye innvandringen» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på 1970-tallet. Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Les mer …
 En av de gjenstående fabrikkbygningene på «Myra». Årstallet 1961 indikerer trulig byggeåret. (2009) (lokalt kalt Myras verksted eller bare Myra) lå på Sagene i Oslo, i Sandakerveien 24 c. Verkstedet blei starta av to brødre, Jens og Andreas Jensen, fra Kongsberg. I 1848 etablerte de Øvre Foss Mechaniske Værksted på Grünerløkka. Bedriften blei flytta til Myraløkka på Sagene og var i drift der fra 1854 til 1988, da all virksomheten blei lagt til Lier. Fra 1863, da svogeren Knud Dahl gikk inn i firmaet, het verkstedet en periode J. & A. Jensen og Dahl, Myrens Verksted.
I 1883, da verkstedet het J. & A. Jensen og Dahl, ble bedriften tildelt HM Kongens gullmedalje for sine treforedlingsmaskiner, møller og motorer på Den norske Industri- og Kunstutdstilling på Tullinløkka i Christiania.
Verkstedet på Sagene var «fabrikkenes fabrikk». Det leverte produksjonsutstyr til andre industribedrifter. Bedriften var gjennom hele sin historie spesialist på sagbruks- og høvlerimaskiner, senere også slipemaskiner til treforedlingsindustrien. De bygde blant andre Kongssagene Brug og Embretsfos Fabrikker på Modum og Hoffsaga på Gjøvik. Turbiner var et annet viktig produkt. Les mer … | 
