 Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932. (født 26. januar 1867 på Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f 1829 i G[a]usdal). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid». Tellingen viser at det var trange kår hun kom til, Netta hadde fire egne barn og mottok fattigunderstøttelse. Neste gang Gjøviks befolkning igjen ble tellet, fem år senere, bor familien trolig fremdeles på samme sted, i gård nummer 1 i «Qvartal 112», «Ved Stranden». Denne gangen har Louises fornavn blitt byttet om, i tillegg til at hun igjen har fått patronymet Olsen. Denne gangen sies det som tidligere nevnt at faren er ukjent, men at han forsørger henne. Sett i lyset av innførselen i kirkeboken kan dette forstås som at hun forsørges av Giebelhausen. Les mer …
 Arbeiderboliger på Sandaker ca 1910-1920. Kilde: Sagene menighet. Bolignøden i Oslo er gammel som byen selv, heter det. Men utover på 1900-tallet ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses.
Fram mot midten av 1900-tallet var Oslo først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet. I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på Grunerløkka var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere. Les mer …
 Kart over Kristiania 1887. I Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886. ble tidligere kalt Torshaug, noe som også er lokal uttale. Det er både navnet på en gård, et sogn og et strøk i Oslo. Torshov ligger i Bydel Sagene, nord for Grünerløkka og Lilleborg. Torshov ligger også øst for Akerselva og strøket Sagene. Det strekker seg østover mot Torshovdalen og Torshovbekken og mot nord til Sandaker. Den vestlige delen av Torshov består av et industriområde langs Akerselva og hører på mange måter sammen med industriutbygginga på Sagene. Den østlige delen av Torshov er en forstadsbebyggelse med løkker og småhus som ble innlemmet i byen i 1878. Bystyret kjøpte omfattende områder på Torshov i 1916 og vedtok byggingen av Torshovbyen 29. juni 1917. Bygginga tok åtte år og kostet 34 millioner kroner og resultatet ble det største komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som ble bygd i byen. Den gav plass til 1762 leiligheter med husrom for omlag 7000 mennesker. Les mer …
Årvoll er et boligstrøk i Oslo mellom Lofthus/Disen og Tonsenhagen. Det har navn etter gården Årvoll og tilhører bydelen Bjerke. Navnet kommer av norrønt Orrhanevollr (orrhanevollene).
Årvoll besto av enkelte villaer i landlige omgivelser frem til 1950 da utbyggingen tok til. I dag er Årvoll preget av både blokk- og villabebyggelse, med en stor andel flermannsboliger nærmere Lillomarka. Etter krigen var det et skrikende behov for leiligheter. Det hadde gått fem år uten boligbygging. Denne bolignøden rammet i første rekke ungdom som hadde stiftet familie i krigsårene, eller som ønsket å gjøre det i nær fremtid. I årene etter krigen kom også «flukten fra landsbygda»: tusenvis av ungdommer flyttet inn til byene i håp om arbeid og utdannelse. Oppgaven med å skaffe leiligheter til alle var vanskelig, både fordi det ikke fantes materialer og fordi hele samfunnet var preget av krigsårene. Les mer …
 Nydalens Compagnie omkring 1878. Arbeiderne har stilt seg opp foran veveriet. Nydalens Compagnie ble opprettet på initiativ av Adam Severin Hiorth og Oluf Nicolai Roll i 1845 som et bomullsspinneri under navnet Nydalens Bomuldsspinderi. Firmaet var i drift fra 1847. Det første interessentskapet besto ellers av fogd Ole Gjerdrum og grosserer Hans Gulbranson.
Garnet ble snart etterspurt, og i 1856 ble bedriften utvidet med et nytt spinneri. I 1858 ble Peter Petersen (1821–1896) først disponent og fra 1867 direktør som han var fram til sin død. I 1864 ble driften utvidet nok en gang, denne gang med et veveri, arkitekt Peter Høier Holtermann. Firmaet ble aksjeselskap fra 1867 under navnet Nydalens Compagnie. Driften ble ytterligere utvidet, og i tillegg til spinneriet og veveriet omfattet bedriften renseri, farveri, blekeri og trykkeri. Parallelt med denne prosessen økte også antall ansatte, og i 1909 var Nydalens Compagnie Norges nest største arbeidsplass, med over 1000 ansatte. Les mer …
 Foto: Ida Tolgensbakk (2009) er et strøk i Oslo, som også blant annet har gitt navn til Bydel Sagene. I dag er Sagene et boligstrøk med en del sørvisarbeidsplasser nordøst i de sentrale byområdene. Navnet kommer av sagbrukene som lå på begge sider av Akerselva fra 1500-tallet. Før reformasjonen tilhørte dette området Nonneseter kloster, og det ble etter hvert bebygd av folk tilhørende sagbruksindustrien, seinere av folk som ble forvist fra Grønland og Pipervika da Christian IV grunnla sitt Christiania. Virkelig bymessig ble det ikke på Sagene før storindustrien kom hit i 1840-årene. Bedrifter som Hjula veveri og Myrens verksted var blant landets største, men i dag er nesten all denne industrien er nå nedlagt.
Les mer … | 
