 Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932. (født 26. januar 1867 på Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f 1829 i G[a]usdal). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid». Tellingen viser at det var trange kår hun kom til, Netta hadde fire egne barn og mottok fattigunderstøttelse. Neste gang Gjøviks befolkning igjen ble tellet, fem år senere, bor familien trolig fremdeles på samme sted, i gård nummer 1 i «Qvartal 112», «Ved Stranden». Denne gangen har Louises fornavn blitt byttet om, i tillegg til at hun igjen har fått patronymet Olsen. Denne gangen sies det som tidligere nevnt at faren er ukjent, men at han forsørger henne. Sett i lyset av innførselen i kirkeboken kan dette forstås som at hun forsørges av Giebelhausen. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 26. april 1961: Utsnitt av nekrolog over Anna Sethne. Anna Cathrine Sethne (født 25. desember 1872 i Drammen, død 26. april 1961 i Oslo) var overlærer på Sagene skole i Oslo fra 1919 til 1938, og regnes for å være en av de viktigste drivkreftene i utviklingen av den moderne skole. Anna Sethne tok lærerinneeksamen i 1891. Hun begynte sin lærerkarriere i hjembyen ved Bragernes folkeskole, før hun i 1897 begynte ved folkeskolen i hovedstaden. Her var hun resten av yrkeskarrieren, mellom 1919 og 1938 som overlærer ved Sagene skole. Før det var hun med på opprettelsen av Lakkegata skole i 1900.
Sethne hadde tidlig kontakt med Helga Eng og fikk gjennom hennes arbeid og virke viktige impulser og kjennskap til de pedagogiske ideene hvor barns virkelighetsoppfatning og erfaringer ble satt i sentrum. Sethne mente elevene lærte best når de jobbet selv med stoff som interesserte dem, og at dette ville frigjøre barnets skapende krefter. Hun var tilhenger av den såkalte arbeidsskolen med en aktivitetspedagogikk der elevene skulle ta større del i læringsprosessen, såkalt reformpedagogikk. Et viktig element i denne var at den ansvarlige læreren for en klasse skulle følge denne gjennom alle de syv folkeskoleårene som klasseforstander, og kunne disponere en stor del av timeplanene, noe som muliggjorde ekskursjoner og lignende der hvor læreren fant faglig hensiktsmessig. Sethne ble en skarp kritiker av den tørre kunnskapsformidlingen fra kateteret. På 1930-tallet samarbeidet hun tett med barnepsykologen Åse Gruda Skard. Hun samarbeidet også med bibliotekar ved Deichmanske bibliotek, Rikka Deinboll, om utviklingen av skolebibliotekttjenesten.
Sethne var samtidig aktiv i organisasjonslivet, blant annet som medstifter av Norges Lærindeforbund i 1912 og som formann fra 1919-38. Hun redigerte også tidsskriftet Vår skole fra 1911 til 1941, og var medlem av en rekke skolekommisjoner. Les mer …
Innvandring til Oslo på 1970-tallet er en kompleks historie. Oslo har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle « den nye innvandringen» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på 1970-tallet. Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Les mer …
Årvoll er et boligstrøk i Oslo mellom Lofthus/Disen og Tonsenhagen. Det har navn etter gården Årvoll og tilhører bydelen Bjerke. Navnet kommer av norrønt Orrhanevollr (orrhanevollene).
Årvoll besto av enkelte villaer i landlige omgivelser frem til 1950 da utbyggingen tok til. I dag er Årvoll preget av både blokk- og villabebyggelse, med en stor andel flermannsboliger nærmere Lillomarka. Etter krigen var det et skrikende behov for leiligheter. Det hadde gått fem år uten boligbygging. Denne bolignøden rammet i første rekke ungdom som hadde stiftet familie i krigsårene, eller som ønsket å gjøre det i nær fremtid. I årene etter krigen kom også «flukten fra landsbygda»: tusenvis av ungdommer flyttet inn til byene i håp om arbeid og utdannelse. Oppgaven med å skaffe leiligheter til alle var vanskelig, både fordi det ikke fantes materialer og fordi hele samfunnet var preget av krigsårene. Les mer …
 Nydalens Compagnie omkring 1878. Arbeiderne har stilt seg opp foran veveriet. Nydalens Compagnie ble opprettet på initiativ av Adam Severin Hiorth og Oluf Nicolai Roll i 1845 som et bomullsspinneri under navnet Nydalens Bomuldsspinderi. Firmaet var i drift fra 1847. Det første interessentskapet besto ellers av fogd Ole Gjerdrum og grosserer Hans Gulbranson.
Garnet ble snart etterspurt, og i 1856 ble bedriften utvidet med et nytt spinneri. I 1858 ble Peter Petersen (1821–1896) først disponent og fra 1867 direktør som han var fram til sin død. I 1864 ble driften utvidet nok en gang, denne gang med et veveri, arkitekt Peter Høier Holtermann. Firmaet ble aksjeselskap fra 1867 under navnet Nydalens Compagnie. Driften ble ytterligere utvidet, og i tillegg til spinneriet og veveriet omfattet bedriften renseri, farveri, blekeri og trykkeri. Parallelt med denne prosessen økte også antall ansatte, og i 1909 var Nydalens Compagnie Norges nest største arbeidsplass, med over 1000 ansatte. Les mer … | 
