Bogstad er en herregård i bydel Vestre Aker i Oslo. Den har adresse Sørkedalsveien 826, og ligger ved Bogstadvannet, som den har gitt navn til.
Gården tilhørte i middelalderen klosteret på Hovedøya, gikk over til kronen etter reformasjonen.
Utover på 1600-tallet trengte kongen penger til alle sine kriger og solgte unna krongods. Under krigene på 1600-tallet hadde Morten Lauritzen (Ugle) gitt kongen store lån, og da lånene ikke ble betalt tilbake fikk han i 1649 skjøte på Bogstad, lasteplassen Vækerø og andre gårder i Aker og Sørkedalen. Han var sorenskriver i Aker, senere slottsfogd og fra 1648 rådmann i Christiania, og gjennom ham kom eiendommen på familien Leuchs hender fra slutten av 1600-tallet gjennom svigersønnen, rådmann Peder Nielsen Leuch (rundt 1636–1693).
I 1772 gikk Bogstad over til den senere statsminister Peder Anker (1749 – 1824). Hans datter Karen var gift med grev Herman Wedel Jarlsberg. Deres sønn, baron Herman Wedel Jarlsberg (1818-88) overtok etter morens død, deretter hans sønn, Herman Wedel Jarlsberg (1851–1914), hvis datter Nini (1880- 1945) var gift med Westye Parr Egeberg (1877-1959). Disse var Bogstads siste private eiere.
I 1855 var det en større ombygging og restaurering av anlegget, arkitekt for dette arbeidet var Peter Høier Holtermann (1820–1865). Av disse arbeidene finnes idag hagetrappen, stabburets eksteriør i sveitserstil, mursteinsfjøset, hovedporten til gårdsplassen og fiskehuset.
Eiendommen Bogstad ble overdratt til Oslo kommune i 1955, unntatt 130 mål park og annet terreng rundt hovedanlegget. Dette, og Bogstads hovedbygning med innbo, ble gitt av arvingene til Bogstad Stiftelse, som forvaltes av Norsk Folkemuseum.
Den seremonielle ovedragelsen av eiendommen til Oslo kommune og gårdsbygningene med parken til Bogstad Stiftelse ved Norsk Folkemuseum fant sted 1. juni 1955 på Bogstad.
Arvingene til Bogstad (Nini og Westye Parr Egebergs tre døtre, Lucy Høegh, Mimi Eek og Karen Aall) ble hedret med en felles statue på Bogstad i år 2000.
Hovedbygningen på Bogstad ble oppført under Morten Leuch rundt 1760, og det nåværende utseende fikk bygningen under Peder Anker, fra tiden rundt 1780. Les mer …
Lillomarka er kjent under mange navn. Før andre verdenskrig kaltes området gjerne Grefsenmarka. Nittedølinger sier gjerne Nittedalsmarka, andre foretrekker Ammerudskogen eller Grorudmarka. Eivind Heide siterer i boka Lillomarka. Nittedalsmarka. en Fritz Semb Thorstvedt i Skiforeningen som i 1931 skriver at På det terrenget som i vest og nord er begrenset av Nordbanen, i øst og nord av Nittedalen, i syd av Grefsenkollen og Grorud, finnes meg bekjent intet fellesnavn. Blant folk som ferdes der, vil imidlertid et navn som Lillomarka virke kjent, og sannsynligvis være et navn som hurtig vil kunne vinne hevd blant Oslos friluftsmennesker. Dette er det navnet som har blitt hengende fast. Lillomarka har en variert og interessant historie, kanskje særlig på grunn av gruvedriften: Her lå de Gothalfske kobbergruver, med flere gruveganger inn i fjellet sør for Alnsjøen. Frederik von Gabel fikk rettighetene i 1704, men allerede i 1750-åra var det over. Seinere ble det blant annet drevet gruvevirksomhet i det som nå heter Huken pukk- og asfaltverk (eid av Oslo kommune, nedlagt 2019). Det fransk-belgiske selskapet Compagnie Miniére de Grorud hentet ut kopperkis der mellom 1880 og 1899. Les mer …
 Johan Grøttumsbråten fotografert i 1925 Foto: Ukjent/Oslo Museum (født 24. februar 1899 i Sørkedalen i Aker, død 21. januar 1983) var skiløper, flere ganger olympisk mester, verdensmester og Holmenkollvinner. Johan Grøttumsbråten var sønn av gårdbruker Peder Grøttumsbråten (1862–1948) og Julie Iversen (1873–1934). Han var gift med Maggi, født Hansen (1903–89). Johan Grøttumsbråten begynte som skogsarbeider hjemme i Sørkedalen etter endt skolegang. Han ble tidlig en aktiv skiløper, og gikk først for hjembygdas idrettslag, fra og med sesongen 1920 for Bondeungdomslaget (BUL). Grøttumsbråten ble olympisk mester i kombinert både i St. Moritz 1928 og i Lake Placid 1932. I 1928 vant han også gull på 18 km langrenn. Han var verdensmester tre ganger, i kombinert i 1926 og 1931, og i 1926 på 18 km langrenn. Under krigen var Grøttumsbråten involvert i motstandsarbeid. Han var en periode kurersjef i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU, inntil han i 1944 måtte rømme til Sverige. Les mer …
 Foto: Siri Iversen (2022) i Vestmarka i Bærum er en tidligere plass under gården Øvre Ringi. Bygningene lå sørvest på Jordbrufeltet tett opp under Ramsås. Her bodde fra 1875 svensken Erik Gustav Hansen med sin kone Marie og hennes søster Marta. Noe skarpt samlivsmessig skille mellom kona og hennes søster var det visstnok ikke, etter hva hans kone en gang sa! I 1910 ble huset solgt til nedrivning og flyttet til Levrejordet under Kolsås. I dag er det en del av en privatbolig. Grunnmuren etter to hus i Askelia er fortsatt godt synlig. Les mer …
 Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken. Les mer … | 
