 Brunost på nybakt grovbrød er en sikker vinner. Foto: Andreas Åkre Solberg (2007) eller mysost er fellesnavnet på oster som lages ved at myse kokes inn og tilsettes melk og/eller fløte. Brunosten er etter internasjonale definisjoner ikke egentlig ost, fordi mysen ikke er skilt ut. Den er i stedet klassifisert som et karamellisert konsentrat av myse tilsatt melk og fløte. En konsekvens av produksjonsprosessen er at nesten halvparten av tørrstoffet er melkesukker, hvilket er det som fører til at den blir brun og har markant sødme i smaken.
Brunosten er et særnorsk meieriprodukt. Det eneste stedet utenfor Norge hvor det produseres slik ost i noe omfang er i Sverige øst for Sør-Trøndelag. Ellers finner man også enkelte tilfeller av at man bruker innkokt myse i andre kulturer, men uten at det har blitt industriell produksjon ut av det. Den regnes gjerne som Norges nasjonalpålegg, og grovbrød med brunost er ofte brukt som et bilde på norsk nøkternhet og nøysomhet. For nordmenn i utlandet er ofte brunosten et savn, noe som har ført til at Sjømannskirken er flinke til å servere vafler med brunost rundt om i verden. Man får også kjøpt brunost flere steder hvor mange nordmenn ferierer eller har bosatt seg, blant annet i Spania.
De eldste formene for brunost var ikke tilsatt melk eller fløte. Massen man får ved innkoking av myse uten tilsetninger har svært høyt sukkerinnhold, men lite fett. Ved tilsetting av melk og fløte blir andelen sukker noe mindre, og man får et fetere produkt. Tilsetting av melk og fløte sies å ha blitt funnet på av Anne Haav på Rusthågå i Nord-Fron rundt midten av 1800-tallet, og denne typen er nå langt den vanligste. Det er grunn til å tro at Anne Haav ikke var den eneste som fant på dette, og årsaken til at hun nevnes spesielt er nok først og fremst at Tretten meieri i 1908 satte i gang produksjon etter hennes oppskrift. Det er den varianten som har blitt utvikla til det som nå kalles gudbrandsdalsost. Les mer …
 Sildball med kålrabi, gulrot, potet og flatbrød med smör. Ananasbrus attått. Foto: Olve Utne (lokal uttale sillbaill), òg kalla sildeball somme plassar, er ein matrett som hovudsaklig blir bruka kring Ytre Nordmøre og Fosen, men som òg blir noko bruka elles i Midt-Noreg. Hovudingrediensane i sildball er sild (fersk sild eller spekesild), potet, løk og mjøl (oftast byggmjøl). Ingrediensane blir hakka eller ihopmolne til ein tjukk farse som så blir forma til kuler med ca 5–8 cm diameter og koka — ofte i lag med kålrabi og gulrøter — til dei flyt opp. Les mer …
 Skoltesamar mjølkar rein ved Mutkajavre ved Enare seint på 1800-talet. Foto: Ellisif Wessel. ( nynorsk/ bokmål; bokmål/ svensk renost; sørsamisk bovtsenvuasta; pitesamisk buhtsuvuässta -st-; lulesamisk boahttsuvuosstá -st-) er ein ost som tradisjonelt er basert på reinmjølk sprengt med det mørke feittet kring tarmane på ferskvassfisken harr ( Thymallus thymallus). Osten blir gjerne forma til flate, runde ostar i kring 10–25 cm vide og 3–5 cm djupe ostformer av fletta/sydde rottæger ( lulesamisk dæjvvo -jv-) eller utskore tre ( lulesamisk skáhppo -hp-) og tørka. Reinosten blir tradisjonelt blant anna skava tynt og bruka som ost i kaffen. Reinost og reinkjøtt har vore to av dei viktigaste byttemidla frå fjellsamisk side i verdde-systemet med utveksling av varer og tenester mellom dei og den fastbuande befolkninga. Les mer …
Mølje er en matrett som har gamle tradisjoner i Norge. Navnet brukes både om kjøttmølje og fiskemølje, men det er stor forskjell på de to rettene. Mens kjøttmølje er basert på kjøttkraft og flatbrød - såkalt møljebrød - består fiskemølje av kokt torsk med lever og rogn, eventuelt kokt sei med lever. Her finnes det utallige variasjoner på både kjøttmølje og fiskemølje. Langs kysten i Troms er fiskemølje «nasjonalretten», og i innlandsområdene spiser man kjøttmølje. Kjøttmøljen som tradisjon i Norge er ikke lenger så vanlig og utbredt som fiskemøljen. Les mer …
| 
