Bogakaia og Steinkjer havn har en felles historie som man må langt tilbake i tid for å finne starten på.
Den første «moderne havn» med brygger og kai på Innherred ble etablert i det som i Steinkjer gikk under betegnelsen Grindbergfjæra, ganske nært opp til det nordre bruhodet over Steinkjerelva, som er betegnelsen på den «stubben» av elveløpet som ble formet der Ogna fra Roktadalen, Gaulstad og Mokk som sammen med Byaelva fra Snåsavassdraget flyter sammen ved Guldbergaunet i tidligere Skei kommune, som ble utskilt fra Sparbu kommune 1. januar 1885, og som den 13. desember 1900 skifta navn til Ogndal kommune.Allerede i 1742 hadde major Peter Schnitler gjort sine opptegnelser om de håpløse havneforholdene innerst i Trondheimsfjorden med sine forgreininger, da han ble medlem av grenseeksaminasjonen hvis protokoller fra perioden 1742- 1745 i 1962 ble utgitt av Kjeldeskriftfondet i regi av Kristian Nissen og Ingolf Kvamen: « J dette Scheies Annex er Mærckværdig Steenkier, Som i gammel tiid har været een betydelig kiøbsted ved Steenkier-Fiorden, Som er dend Samme ved Throndhiems Fiord, men nu Reducered til een bonde gaard; Aarsagen hertil kan man forestille Sig, at ved denne Steenkier grund er ingen havn, men vandet laugt, at ikke nu engang en Jægt kan lande diid (2) Vandet fra landet fryser om viinteren ¼: ½ ja 1. Miil ud i Fiorden». Les mer …
 Program for Steinkjer Arbeiderkors konsert i Egge-kirka 30/11 1941. Programmet skapte nok en melankolsk stemning - som en avspeiling av tiden. Lokalavisa ga koret fin-fin kritikk som gjorde korets medlemmer stolte, både av arrangementet og egne prestasjoner. Avisa Nord-Trøndelag og Inntrøndelagen har vært den vesentligste kilde til disse springende glimt fra en tid som satte til dels dype spor. Mye er gått i glemmeboken. Noe fordi det syntes uvesentlig å huske, og andre ting fordi de den gang ikke ble lagt så godt merke til. 21. april 1940 ble Steinkjer bombet. Byen var karakterisert av en nokså triviell og skjematisk regulering etter brannen i 1900, med små kvartaler og for mange tverrgater, dette gjaldt i stor grad Sørsia. Nordsia var selvvokst, trang og kronglete, uten vesentlig planlegging i det hele tatt. Men når man mister alt, (praktisk talt hele sentrum ble lagt i ruiner) ble ikke den «hjelpen» til fornyelse man her fikk, særlig godt mottatt. Etter hvert kom livet i gang i småbyen og de to steinkjeravisene Nord-Trøndelag og Nordenfjeldsk Tidende og Inntrøndelagen slo seg sammen og kom ut som Nord-Trøndelag & Indtrøndelagen fra den 29. mai 1940. På folkemunne ble avisa kalt «Fellesavisa», navnet var jo alt for lang og tungvint. De to redaktørene, Olav Hougen og Johannes Kjesbu fikk sitte til 6. juni 1942. Fra da av overtok NS styringen ved redaktørene Sverre Johnsen og seinere Kjell Saxvik. Les mer …
Oppfinneren, eller rettere konstruktøren av Den trondhjemske mysostrører var ingeniør og eier av By gård Jakob Skavlan Gram (1850–1930). By er på industristedet Byafossen ved Reinsvatnet, i det som den gang var Stod, seinere Egge herred, som i 1963 ble sammensluttet i Steinkjer kommune. Gram var for det første en godt fundert ingeniør, utdannet ved Chalmers industrihøgskole i Göteborg. For det andre var han av gode grunner interessert i å modernisere og effektivisere meieribruket som eier av By gård. Selv om denne konstruksjonen kom noen år etter at meieriet på By var nedlagt, kan vi tenke oss at Gram kan ha hatt en grunnidé som over tid utviklet seg. På By var det drevet det man gjerne kaller gårdsmeieribruk helt fra 1840, og seinere etter sveitsisk resept, som sveitseren J. Hyber sto for driften av fra 1859 til 1869. Ifølge Eivind Wekres opptegnelser om Binde meieri skal årsberetningen for 1875 fra Selskapet for Norges Vel inneholde en passus om at meierimester John Bruseth var på By i januar 1875 for å hjelpe til med «anordning av fjøsinnretning for en fast besetning av 80 kreaturer med en reservebesetning av 50 stykker i brenneritiden, samt innretning av meierilokaler for en ca. 600 potter melk daglig, hvortil tegninger senere er utarbeidet». Les mer …
Helga Kristiansen (født Aavik den 28. januar 1913 i Støren kommune, død 30. oktober 1990 i Steinkjer) var en sydame med interesse for politikk og korsang. Hun utviklet en rettferdssans der kjernen ble arbeiderklassens frigjøring. Hun ble leder i det lokale arbeiderungdomslaget, og innvalgt i herredsstyret som landets yngste kvinnelige representant, og hun gjorde mer enn sin plikt også da det gjaldt som mest. Hun ble mor til tre og sydde heime for naboer og kjente til hun fikk fast ansettelse som sydame ved Samvirkelaget Steinkjer. Hun stod last og brast med arbeidersangen gjennom hele sitt voksne liv, og var formann i Steinkjer Damekor i åtte av de 20 årene hun satt i styret. Hun mottok flere utmerkelser fra Norsk Sangerforbund. Helga var yngste barn i en søskenflokk på seks med 14 år mellom eldste og yngste. Far Erik ( 1873- 1965) var født på en husmannsplass under Aavik i Åsen, og mor Helene ( 1875- 1941) kom fra samme kår i Sør-Trøndelag. Han tok seg tidlig arbeid utafor heimen og ble ansatt i jernbanen ( NSB), hvor han først tjenestegjorde som banevokter med base på Støren stasjon og seinere ble han banevokter på Hell-Sunnan-banen langs strekningen Byafossen– Sunnan. Familien bosatte seg da på Steinkjerbakken og seinere i Gammelvegen på Byafossen, som lenge etterpå ble til Reinsvegen i det som den gang var Egge kommune. Les mer …
 Ingebrigt Haugum var formann i Stod, Egge og Kvam brannkasse fra 1892 til 1921 Foto: Ukjent har fått stiftelsesdatoen fastsatt til 17. februar 1846. På et møte på gården Følling ble lagets protokoll denne dagen undertegnet av herrene Hannestad, A. Finstad, Christopher Schei, Ole Sneve og Pedre Aasum. Det starta i det små – med om lag 260 interessenter etter åtte måneders drift i Stod, og aukte på etter hvert. I jubileumsåret 1946 oppgis medlemstallet til å være 1.005. I mellomtida var alle sognene som naturlig sognet til laget kommet til; Følling, For, Egge og til sist Kvam, så seint som i 1943. Av protokollen fra et møte holdt på gården Følling den 17. februar 1846 forstår man at brannkassen for sognene For, Følling og Egge må ha startet relativt lang tid i forveien. For allerede 30. desember 1844 hadde man vedtatt foreløpige vedtekter som var blitt konfirmert av statens myndigheter i møte 2. juli 1845. Sistnevnte instans hadde endret litt på vedtektenes paragrafer 19 og 21, men ble vel av de fremmøtte sett på som det de var; kosmetiske endringer. Les mer …
 «Borter-Finnmarka»s best hopper? Ola M. Johnsen i svevet i «Ratsa» - hoppbakken innerst på Finnmarka som ble bygd opp hver vinter - på 1950-tallet. Hopperen ser ut over Ratdongin mot sagbrukene og OffenåsenRatsa var en av de største hoppbakkene barn og ungdom hadde i bydelen Finnmarka på Steinkjer i 1950-åra. Lengste hopp: 22 meter. Betegnende navn hadde den og: Oppkalt etter søppelfyllinga som dannet flata: «Ratdongin». På Finnmarka, som i andre bydeler i Steinkjer - og for øvrig ut over landet, ble det bygd hoppbakker hver vinter. Ovarennet måtte rives når snøen begynte å tine, for da ble det jo tid for våronn på den marka det var satt opp på.
Navnet skjemmer ingen sies det. Betegnelsen Ratsa er igjen en omfortolkning - av begrepet ratdongi, som altså på Innherradsdialekt betyr avfallsplass. Og når man igjen betenker at på Ratdongin så ble hele bysamfunnets søppel tømt; fra husholdninger så vel som industri og annet - inklusive slakteavfall fra Bøndernes Salgslag - ja, så gir det seg sjøl at det tid om annen kunne lukte sterkt fra Auja. Les mer … | 
