Fabrikkbygningen og direktørboligen (t.h.) i Pilestredet. Langaard bodde selv i andre etasje og hadde kontorer i første etasje.
(ca 1885)
Conrad Langaards tobakksfabrikk (fra 1962 Conrad Langaard AS) var en tobakksfabrikk som ble startet i 1854 av Conrad Christian Parnemann Langaard i Karl Johans gate etter å ha startet et lite tobakksspinneri i leide lokaler i Storgata 22 i 1849/1850.
I 1871 flyttet produksjonen til nybygde lokaler i Pilestredet 56, ved siden av broren Mads Ellef Langaards virksomhet Frydenlunds bryggeri.
Langaard var en patriarkalsk og religiøst forankret leder overfor sine arbeidere, og bygde arbeiderboliger, spisesaler i fabrikken, installerte elektrisk lys og ventilasjon og fornyet maskiner og utstyr, noe som bedret både arbeidsforholdene og effektiviteten.
Tobakksfabrikken økte omsetningen og ble etter hvert Norges største tobakksselskap. Allerede ved Langaards død rett før århundreskiftet hadde fabrikken rundt 400 ansatte, og bearbeidet rundt 1/4 av all importert råtobakk til Norge. På det meste var det rundt 500 ansatte, i de første tiårene av 1900-tallet. Den gang var ikke tobakksproduksjon så effektivt som i dag, og var ganske arbeidsintensivt.
Opprinnelig var produktsortimentet egenprodusert skråtobakk, dessuten rulle- og pipetobakk, sigarer, sigaretter og snus. Virksomheten importerte også røykeutstyr, sjokolade og andre sukkervarer.
Les mer …
Klingenberg avmerket på et kart fra 1860, med den ennå ubebygde
Grünings have som nabo mot øst. Dagens
Stortingsgata er avmerket med det daværende navnet Drammensveien.
, opprinnelig
Klinchenberg er et område mellom dagens bygninger
Nationaltheatret og
rådhuset i
Oslo og ga navn til
Klingenberggata som også gikk i området og ble navnsatt i 1852, samt til den senere
Klingenberg kino fra 1938. Navnet kommer fra en høyde som lå mellom dagens
Høyres Hus og
Fridtjof Nansens plass, og som også ble kalt Piperviksberget.
Klingenberg er nevnt som vertshus første gang i
1689. Stedet lå ved innfartsveien til byen fra vest, men samtidig så nærme byen at det var innenfor rekkevidde for folk derfra. Stedet hadde tidlig et dårlig rykte, det foreligger en klage allerede fra
1724 da en ung jente som skulle føre en ku hjem til
Pipervika fra
Bymarken hadde blitt overfalt og kraftig slått så blodet fløt av en ung mann fra et «meget vel bekiendte Hus Klinchenberg kaldet her i Pebbervigen». Selv om klagen ikke direkte nevner at dette var et vertshus, er dette sannsynlig og klagen tyder på at det har vært et ganske røft klientell som har vanket der.
Les mer …
Norsk Folkemuseums merke er «Den norske løve» med hellebard etter forbilde i dalermynt fra 1600-tallet, et kjent motiv i norsk folkekunst og et symbol på museets riksdekkende virksomhet.
Telemarkstunet. Til venstre loftet fra søndre Tveito i Hovin fra ca. 1300, til høyre buret fra nedre Nisi i Gransherad fra 1797.
Foto: James Cridland (2006).
Norsk Folkemuseum er Norges største kulturhistoriske museum. Formålet var å samle, bevare og utstille «alt, som belyser det norske Folks Culturhistorie». Det ble etablert 19. desember 1894 på initiativ fra Hans Aall, etter forbilde fra Nordiska museet i Stockholm, stiftet i 1872 av Artur Hazelius og utvidet i 1891 med friluftsmuseet Skansen. Dette hadde sitt forbilde i verdens første friluftsmuseum, Oscar IIs bygningssamling, etablert i 1881 på Bygdøy kongsgård. Norsk Folkemuseum åpnet sin første utstilling i 1896 i en leilighet i Christian IVs gate. I 1898 kjøpte museet en tomt utskilt fra landstedet Dronninghavn på Bygdøy, nabo til Kongsgården med Kong Oscars samlinger. Tomten kan ha vært valgt med tanke på en senere sammenslåing med kongens samlinger. Arealet nærmest hovedinngangen ble leid ut til Den kulturhistoriske utstilling i 1901, og bygningene reist for dette formålet kunne museet etterpå og bruke til sine innendørs utstillinger.
Friluftsmuseet
Tomten på Bygdøy ble innkjøpt for å gi plass til det planlagte friluftsmuseet, som skulle omfatte bygninger fra alle landets bygder. Museet hadde allerede på forhånd begynt innsamlingen av hus fra bygdene, og de ble lagret på museumsområdet til de kunne gjenreises og åpnes for publikum i 1902. Tomten ble utvidet ved kjøp av ytterligere arealer fra Dronnninghavn, og i 1907 kunne museet også overta forvaltningen av Kong Oscars samlinger på Badstuebråten, som kongen etter unionsoppløsningen ga til den norske stat. Samlingen besto av fire gamle bygninger, en årestue fra Setesdal, en [[Telemark]-stue fra 1738, et middelslderloft fra Gudbrandsdal og et 1700-talls loft fra Telemark. I midten var Gol stavkirke blitt gjenreist i 1885.
I 1914 ble tomten igjen utvidet, og «Gamlebyen» ble anlagt i 1915 for å gi plass til byhus fra hele landet. Men nærheten til den voksende hovedstaden gjorde at den bortsett fra to hus fra andre byer kom til å bestå av hus fra Oslo som ble revet for å gi plass til nybygg. Etter en arkitektkonkurranse i 1919 ble bygningene rundt museets torg oppført i årene 1934–38 for å huse innendørs utstillinger. Rett før 1940 lanserte museet «15-tunplanen» for å gjenreise hele gårdstun fra like mange regioner, mens husene tidligere hadde vært samlet enkeltvis. Denne planen er aldri blitt fullført.
I etterkrigstiden fortsatte friluftsmuseet å vokse. Spesielt kom det mange nye bygninger til «Gamlebyen», et resultat av byfornyelse i Oslo. Den siste tilveksten er leiegården fra Wessels gate 15, som ble gjenreist på museet 1999–2002 og har leiligheter som viser bymessig boliginnredning fra 1875 til 2000.
Friluftsmuseet på Norsk Folkemuseum besto i 2008 av 155 bygninger flyttet fra forskjellige steder i Norge, som representerer byggeskikk fra middelalderen til moderne tid. Disse fordeler seg mellom en landsbygdseksjon, der de fleste bygningene kommer fra Østlandsdalene, og en byseksjon («Gamlebyen»), der de aller fleste bygningene kommer fra Oslo. Landsbygdseksjonen viser hvordan livet på landsbygda var fra omtrent for 300 år siden til omtrent for 150 år siden, og husene er gruppert inn i gardstun etter herkomststed, slik som Telemarkstunet og Numedalstunet. Noen av dem, som Setesdalstunet, viser hvordan et gardstun faktisk så ut i gamle dager, mens andre tun forteller mer om hvordan tidligere generasjoner av museumsfolk har ønsket å formidle historien.
«Gamlebyen» er kanskje først og fremst kjent for de fem gjenværende bygningene fra Enerhaugen, men viser også byhus fra nåværende Oslo fra så langt tilbake som 1600-tallet. Tollbugata 14 er en fullstendig bygård oppført i utmurt bindingsverk, byggemåten som var den vanligste i Kvadraturen på 1600- og 1700-tallet, mens Wessels gate 15 fra 1865 har utstillinger som viser innredete leiligheter fra 1875 til og med 2002.
I friluftsmuseet står også Gol Stavkirke, som er museets hovedattraksjon, særlig blant utenlandske besøkende.
Historie
Den første utstillingen ble åpnet i 1896 i en leilighet i Christian IVs gate. Ved «Museumstorget» ble den første utstillingsbygningen «Bybygg» oppført i 1914.
I 1914 ble tomten utvidet, og man reiste en ny museumsbygning. På samme tid begynte innkjøp av hus til «Gamlebyen», et stort anlegg som ble reist rundt museumstorget i perioden 1934–1938. Det var planer om å lage femten komplette gårdstun som kunne vise byggetradisjoner fra hele Norge, men dette ble aldri fullført.
I 1990 overtok folkemuseet store deler av de norske samlingene ved Nordiska Museet i Stockholm. Et nytt besøkssenter og nye magasiner stod ferdige til hundreårsjubileet i 1994.
Frem til 1990 var museet en medlemsforening, men man gikk da over til å organisere det som en selveiende stiftelse. Medlemsforeningen gikk over til å bli en venneforening. Den har nå omkring 2000 medlemmer.
I tillegg til samlingen på Bygdøy eier og driver Norsk Folkemuseum
Norsk Farmasihistorisk Museum,
Ibsenmuseet og
Norsk etnologisk granskning, og det forvalter bygningene og parken på
Bogstad gård gjennom en stiftelse. Siden
2004 har folkemuseet også forvaltet Bygdøy kongsgård med unntak av hovedbygningen og kongefamiliens private park. Fra 2009 er også
Eidsvollsbygningen en del av Folkemuseet, og
Norsk Maritimt Museum kom inn i stiftelsen i 2015.
Les mer …
