 Konservator Marta Hoffmann ved sitt skrivebord på Norsk Folkemuseum sommeren 1961. Foto: Unni Fürst/Norsk Folkemuseum. (fødd 10. juli 1913 på Jæren, daud 15. februar 2001) var kunsthistorikar og konservator. Gjennom sitt arbeid på Norsk Folkemuseum var ho personen som konkretiserte ideen om ei vidareføring av Ord og Sed, og ho vert ofte omtala som ho som la "grunnsteinen" for Norsk etnologisk gransking (NEG). Les mer …
 Klingenberg avmerket på et kart fra 1860, med den ennå ubebygde Grünings have som nabo mot øst. Dagens Stortingsgata er avmerket med det daværende navnet Drammensveien. , opprinnelig Klinchenberg er et område mellom dagens bygninger Nationaltheatret og rådhuset i Oslo og ga navn til Klingenberggata som også gikk i området og ble navnsatt i 1852, samt til den senere Klingenberg kino fra 1938. Navnet kommer fra en høyde som lå mellom dagens Høyres Hus og Fridtjof Nansens plass, og som også ble kalt Piperviksberget.
Klingenberg er nevnt som vertshus første gang i 1689. Stedet lå ved innfartsveien til byen fra vest, men samtidig så nærme byen at det var innenfor rekkevidde for folk derfra. Stedet hadde tidlig et dårlig rykte, det foreligger en klage allerede fra 1724 da en ung jente som skulle føre en ku hjem til Pipervika fra Bymarken hadde blitt overfalt og kraftig slått så blodet fløt av en ung mann fra et «meget vel bekiendte Hus Klinchenberg kaldet her i Pebbervigen». Selv om klagen ikke direkte nevner at dette var et vertshus, er dette sannsynlig og klagen tyder på at det har vært et ganske røft klientell som har vanket der. Les mer …
 Pipervika med Akershus i bakgrunnen. Hvis du stod omtrent ved våre dagers Oslo rådhus en varm sommerdag på 1700-tallet, og trakk pusten dypt inn, ville du med en gang kjent lukten av avfall. Stranden nedenfor Pipervika, som området het, var på den tiden en av Christianias søppelplasser. Avfallet var fra byens mange toaletter, fra håndverkernes verksteder og industrien i byen, døde rotter og andre dyr – og annet som folk kastet.
Møkkhaugene ble lagt på tomter tildelt av byens magistrat. Haugene var, forståelig nok, ikke populære blant Pipervikens beboere. Disse klaget gjentatte ganger på 1780-tallet. I en skrivelse fra 1788 går det også frem at magistraten hadde forståelse for problemet:
| Det er unektelig en stor Uleilighed at være omringet med Gjødselhobe, saaledes som Possentsmager Møller haver andraget at de henlægges omkring hans Hus i Ruseløkken, og den er saa meget ubeleiligere som Gjødselen er ikke efter Kreaturer alene, men efter den almindelige Indredning i Indvaanernes Huse tillige blandet med Menneskeskarn, hvis Forraadnelse i de varme Sommerdage medfører en hæslig, ildestinkende, ja i stille Veir endog farlig Uddunstning og Luft.[1]
|
|
| Les mer …
 Oslo sjømannskirke ble opprinnelig bygget som sommerbolig for kontreadmiral Børresen 1915-16. Arkitekt var Arnstein Arneberg. Oslo sjømannskirke, Admiral Børresens vei 4 på Bygdøy, var fram til den ble nedlagt i 2015 Norges eneste sjømannskirke. Selve huset ble opprinnelig bygget 1915-16 som sommerbolig for kontreadmiral Jacob Børresen (1857-1943). Arkitekt var Arnstein Arneberg.
Bygningen er i to etasjer med panelte fasader, høyt valmtak tekket med sortglaserte teglpanner. Vinduene er smårutete. Stilen er nordisk nybarokk. Tårn ble tilbygget i 1922. En portnerbolig i samme stil hører til anlegget.
Børresens villa ble omgjort til Oslo sjømannskirke i 1954. Festsal og sakristi ble tilbygget 1961-62 (samme arkitekt). Altertavlen er et trekors med utskjæringer. Kirken har ellers et harmonium samt en kirkeklokke fra Olsen Nauen klokkestøperi i Tønsberg.Oslo sjømannskirke ble offisielt innviet 20. juni 1954 med kong Haakon VII til stede. Les mer …
| 
