Inntrykk og tanker på julereisen hjem i 1927.Overfylt tog ut fra Oslo vestbanestasjon, masse julegjester på veg hjem til sine. Jeg plasserte kofferten min borte i en krok, og tok plass på den. Så satte toget seg i bevegelse. Langt borte over åsene i vest, kastet dagen sitt første lysskjær, mens vi kjørte forbi alle de kjente, små stasjonene utover til Sandvika. Her kommer dagen, brytende den mørke natten. En blank vinterdag med kulde ser det ut til å bli. I kupeen ved siden av har noen tatt frem en reisegrammofon, mens skjess og valser skiftes annen hver gang. Lenger borte står noen og tar juledrammen, mens i et annen hjørne står et forelsket par og småprater. Det er kanskje første juleturen de har sammen?
Jeg skulle treffe en Skiensgutt på toget, men har ennå ikke sett noe til ham. Får se på Drammen stasjon, så han får de magasinene jeg har tatt med til ham. Stakkar, det er ikke godt å være arbeidsløs, især en julaften. Jeg liker meg dog best alene. Sitte her å se på folkelivet. Det er ikke alltid man liker å prate, aller minst på veg hjem en julekvell.
"Drammen stasjon. Åtte minutter!" Konduktørens rop lyder så selvsikkert, i motsetning til alle de nervøse, påtrengende passasjerer som skal av. Jeg lister meg ut, og i fullt firsprang til restauranten. ½ øl smaker godt, mens jeg ser meg rundt etter kjente. Det er ingen å se. Begriper ikke hvor Nilsen er, kan ikke finne ham, selv om jeg går langs hele vognrekken, speidende, hutrer og fryser. Les mer …
 Professor Emil Bertrand Münster. Foto: Ukjent, hentet fra Arnesen 1923. (født 10. januar 1816 i Drammen, død 28. desember 1888) var utdannet bergkandidat, og var i en årrekke professor i metallurgi i Christiania. Emil Bertrand Münster var sønn av Jørgen Andreas Münster (1775–1835) og Henriette Christiane Colding (1780–1847). Begge foreldrene var fra Danmark. Han ble gift på Kongsberg i 1852 med Andrea Sophie With (1829-1918). Sønnen Thomas Georg Münster (1855-1938) var myntmester ved Den Kongelige Mynt, ordfører i Kongsberg i flere perioder og stortingsrepresentant. Les mer …
 Motiv fra Kongsberg kirkegård. Kongsberg kirke til høyre. Kongsberg kirkegård (også kalt Gamle Kongsberg kirkegård og Kongsberg gamle kirkegård) er navnet på kirkegården ved Kongsberg kirke. Kirkegården er ikke lenger i bruk, men flere av gravminnene er bevart.
Kongsberg kirkegård er nokså kvadratisk, med kirken beliggende på vestre del. Vest for kirkegården ligger Kirketorget, nord for den går Stuckenbrocks gate, oppkalt etter kirkens arkitekt, i øst går Myntgata og i sør ligger Sølvverksgata. Like utenfor kirkegårdsgjerdet, ved Stuckenbrocks gate, står et minnesmerke over byens og Sølvverkets grunnlegger, kong Christian IV. Les mer …
Kongsberg kirke ble innvia i 1761 som soknekirke for bergstaden Kongsberg. Den var tegna av Joachim Andreas Stukenbrock, og ble påbegynt i 1740. Stukenbrock døde i 1756, og kirken ble fullført av Michael Heltzen (1712-1770). Byggmester fram til 1744 og det aller meste av råbygget var Gabriel Bätzman. Den er oppført i rød tegl i barokk stil. Kirken erstatta en trekirke fra 1630-åra, som på begynnelsen av 1700-tallet var svært forfallen.
Interiøret er i rokokkostil, og er svært rikt utsmykka. Byggmester Brede Rantzau sto for mye av utforminga av interiøret. Det er plass til hele 2400 mennesker i kirken, fordelt på gulvnivå og gallerier i to høyder. Ved inngangen er det tre losjer: Kongelosjen, overberghauptmannens losje og brudelosjen. Siden 2002 har det vært et lite museum i losjene.
Orgelet er i barokk stil, og sto klart i 1765. Det ble laget av tyskeren Gottfried Heinrich Gloger, som i 1746 fikk privilegium som orgelbygger i Norge. Det hadde opprinnelig 42 stemmer. I 1850-åra ble det restaurert av Paul Brantzeg. Det fikk vannskader etter brannslukking på loftet i 1889, og et provisorisk orgel levert av orgelbygger Albert Hollenbach fra Neuruppin i Brandenburg ble plassert i kongelosjen. Først i 1932 ble Glogers orgel restaurert av J.H. Jørgensen. Han bygde om innmaten, slik at det bak Glogers fasade nå står et 56-stemmers orgel. Les mer …
| 
