 Alf Engen. Foto: Eiker Erkiv. (født 15. mai 1909 i Mjøndalen , død 1997 i USA) var skiidrettsmann. Han var aktiv både innenfor hopp, langrenn, utfor, og slalåm med internasjonale meritter innenfor alle grener. Han var amerikansk mester hele 16 ganger i ulike idretter og satte verdensrekord i hopp. Han var trener for den amerikanske skitroppen til OL i 1948. Les mer …
 Ungdom på skitur til Dammyr, ca 1950-60. Foto fra Eiker Arkiv.
I 1830-åra kom en telemarking til Mjøndalsskauen i Nedre Eiker i Buskerud for å drive skogsarbeid. Ellef Vestmann ble han kalt, siden han kom vestfra, fra Ryen i Hitterdal i Telemark. I 1836 laga han seg ei jordhytte og bygsla jord på den plassen som i dag kalles Dammyr, om lag en mils vei fra Mjøndalen. Etter hvert bygde han et tømmerhus, og i tur og orden kom barna til verden der inne på skauen - den første, ei datter, ble forresten født i jordhytta. Ellef Larsen var hans opprinnelige navn, han ble født i 1801, og hans foreldre var Lars Ellefsen og Gunhild Olsdatter. Ellef gifta seg med Anne Ellefsdatter, født i 1807, også hun fra Hitterdal. De fikk barna Gunhild Ellefsdatter (1839-1913), Anne Ellefsdatter, født i 1842, Lars Ellefsen, født i 1845 og Ellef Ellefsen, født i 1850. Ellef Vestmann døde i 1883 av koldbrann. Les mer …
Lars Andreas Oftedahl (fødd i København 13. el. 19. mai 1781, død i Eiker 17. mars 1843), var teolog (sokneprest og prost), lærar og eidsvollsmann. På Eidsvoll vart han rekna til Unionspartiet. Han var ein utprega opplysningsprest, rasjonalistisk i teologien og orientert mot praktiske reformer i samfunns- og produksjonsliv. Førenamnet blir også ofte skrive Laurentius.
I Rennesøy gjorde Oftedahl seg til talsmann for å starte opp igjen og vidareutvikle hummarfiske i sjøen der, som hadde vore drive i eit visst omfang tidlegare, men som hadde lege nede i mange år. Frå ca. 1814 tok det seg opp att, og soknepresten arbeidde ivrig for at dette skulle bli ei næring til beste for bygda, ikkje minst for dei mindre velståande strandsitjarane, husmenn og andre fattigfolk.
Han arbeidde elles hardt for å betre skulestellet i bygda, mellom anna ved å gje systematisk undervisning av ungdomar som skulle bli lærarar der. I 1813 fekk han i gang ein fastskule i Rennesøy i eit hus som han fekk bygd for føremålet. Det var ein framhaldsskule, dvs eit påbygg på allmugeskulen. Den var berre for gutar, som fekk undervisning i naturkunnskap, historie, morsmål og rekning. Skulesesongen vara frå mai til september. Elevar som ikkje hadde heime i nærleiken, budde i andre etasjen i skulehuset eller leigde seg inn hjå familiar i grannelaget. Skulen var i verksemd til 1821, da læraren der døydde. Les mer …
Eker len ble opprettet av dronning Margrete, som den 6. mars 1388 ga adelsmannen Bengt Nikolasson en forlening som besto av Eiker, Modum og Tverrdalene samt skipstollen og kongskjøpet ved Kobbervik. Lenet ble gitt som pant for gjeld som kronen hadde til Bengt, og han fikk rett til alle kronens inntekter i området, både den årvisse leidangsskatten og bøter som tegngjeld og fredkjøp. Den eneste innskrenkningen i lensherrens rettigheter, var at han ikke kunne dømme i ubotamål. Med opprettelsen av dette lenet, ble det etablert en helt ny administrativ enhet. Eiker hadde tidligere tilhørt Oslo-sysla, mens Kobbervik sognet til Vestfold og Modum og Tverrdalene til Opplandene. Det er blitt spekulert i om opprettelsen av lenet kan ha sammenheng med tidlig bergverksdrift eller planer om dette. Det er imidlertid mer sannsynlig at årsaken var et ønske om å økt kontroll med den voksende trelasthandelen i Drammensvassdraget. Etter 1448 kjenner en ikke flere som er omtalt som lensherre eller sysselmann på Eiker, men først fra 1525 vet en med sikkerhet at Eiker var underlagt Akershus slottslen. I 1603 ble Eker på nytt opprettet som eget len av kong Christian IV. Bakgrunnen for dette var driften av det Egerske bergverk og anleggelsen av smeltehytte i Vestfossen i 1602. Oppsynsmannen ved dette bergverket, Lorens von Hadelen, ble utnevnt til lensherre, og Sem ble igjen lensherreresidens, etter at den i mer enn 60 år hadde vært i privat eie. Les mer …
 Foto: Ukjent / Eiker Arkiv. er et gruvefelt i Øvre Eiker. Gruvene er drevet inn i en høy ås, Gruveåsen, like ved tettstedet Ormåsen. Hovedforekomsten har vært kobber, og området kalles også «Kobbergruvene» eller «Kobberverket».
Den eldste historien til disse gruvene er ikke kjent. Det kan ha vært ett av de stedene der Tobias Kupfer skjerpet etter malm på 1620-og 30-tallet, og det var i dette området at Gregers Sinclair drev bergverksdrift på 1680-tallet. Smeltehytta på Hyttevollen skriver seg kanskje fra denne eldste perioden. Området var i drift under Kongsberg Sølvverk på 1700-tallet under navnet Eker Kiesgrube, men driften ble nedlagt omkring 1770. Det skal også ha vært drift i privat regi en kort perioder omkring 1820. Les mer …
 Bakgården bar helt fram til brannen i 2011 til en viss grad preg av 1600-tallets byggeskikk, med svalgang og upanelte tømmervegger. (gbnr.102/25) er en eiendom på tettstedet Hokksund i Øvre Eiker kommune. Eiendommen ligger rett ved det gamle sundstedet over Drammenselva og har antakelig opprinnelig vært ei løkke som har tilhørt Hobbelstad-gårdene. Den har trolig hatt status som selveiereiendom alt fra 1600- eller 1700-tallet, selv om den ikke finnes i den gamle matrikkelen. Ved matrikkelen i 1838 fikk løkkene rundt sundstedet tildelt matrikkelnummer 220, som ved den nye matrikkelen i 1887 ble til gnr.102 Haugsund. Hus no.65 fikk i 1838 løpenummer 814, og den var da en av 11 eiendommer som ble betegnet som «Sundstuen». Ved den nye matrikkelen i 1887 fikk eiendommen sitt nåværende bruksnummer 25. Dette tilsvarer gateadressene Storgata nr.72, nr.74 og nr.76. På folkemunne er den kjent som Braathen-gården eller Ihlen-gården, etter familier som har eid den. Gården, som brant ned i juni 2011, var en av de eldste bygningene i Hokksund. Les mer … | 
.jpg)
.jpg)