 Skolebygget fra 1787 i Munkegata, med Nidarosdomen i bakgrunnen. Foto: Ukjent / Mittet & Co. (1920-åra) (latin Schola Cathedralis Nidorisiensis) ble sannsynligvis grunnlagt omkring 1152, i forbindelse med at kardinal Nicolaus Brakespear opphøyde Nidaros til erkesete. Den er først nevnt i kilder mellom 1211 og 1217, blant annet i forbindelse med at Håkon IV Håkonsson ble tatt ut av skolen og hylla som konge i 1217. I likhet med de andre katedralskolene blir den ofte omtalt som «Katta». Den drives i dag som en offentlig videregående skole. Les mer …
Nidaros er en tradisjonell trøndersk vengbåt av åfjordstype. Vengbåtene ble mye brukt i fraktfart i Trondheimsfjorden og langs kysten. Jacob Mortenssøn Maschius’ berømte kobberstikk fra 1674 viser at vengbåtene dominerte elvebildet på Bakklandet på slutten av 1600-tallet. Nidaros ble bygget av båtbygger Einar Borgfjord og elever fra båtbyggerlinjen ved Fosen Folkehøgskole i Rissa. Båtskroget ble bygget vinteren 1997 på Stadsbygda. I løpet av våren 1997 ble båten bygget ferdig for åpen scene på Fosenkaia, Trondheim, slik at båtbyggerhåndverk og andre gamle håndverk knyttet til båtbygging ble demonstrert for publikum. Mye arbeid har også vært gjort på dugnad av andelseierne, blant annet bygging av båtskott i stavlaftet tømmer, henting av båtemner fra skogen, sying av storsegl, tauarbeid til rigg samt smøring av båten. Les mer …
 Utsyn over «barndommens rike». Til høgre nede ved vegen ser vi Sæterbakken. Sentralt i bildet huset til bakaren. Han hadde bakeri i kjellaren og leverte ferske brød i nabolaget og vidare utover Strinda. Litt bak til venstre heimen min, Sæterhaugen. Foto: Fjellander Widerøe (1958) Eg voks opp på Strinda utanfor Trondheim, på ein villaeigedom frådelt Sæterbakken. Det er berre ca 8 km frå torget i Trondheim, men på slutten av 1950- og 1960-talet var dette rein landsbygd, sjå Fjellanger-Widerøe-bildet frå 1958 på lenka under. Sæterbakken var framleis i vanleg drift med mjølkeproduksjon, og den viktigaste kraftkjelda på garden var hesten, ein fjording. Eg hugsar eg spurte om – eller i alle fall fekk vete – kvifor brukaren ikkje hadde traktor, låvebrua var for bratt og krapp.
For oss ungane var slåttonna ei morosam tid, særleg etter at graset var kome opp i hesjene og vi kunne springe rundt dei, krype under og gøyme oss mellom. For ikkje å nemne når høykøyringa starta – da stilte vi opp for å trakke høylasset saman, og fekk av og til sitte på ned til garden og opp att. Les mer … | 
