 Foto av Marie Aagaard, gjengitt i Norske filologer og realister, 1933. (født 28. desember 1891 i Trondhjem, død 6. november 1974) var utdannet filolog og lektor, og arbeidet i skoleverket hele yrkeskarrieren. Hun arbeidet i Ullensaker, Tromsø og Hamar, i tillegg til i hovedstaden, hvor hun virket lengst. Etter lærerskoleeksamen i 1913 og pedagogisk eksamen i 1920 ble hun cand. philol. i 1921 (med tysk hovedfag, bifag engelsk og fransk). Hovedoppgaven hennes het Novalis og hans roman Heinrich von Ofterdingen. Hun var lektor ved Tromsø offentlige høyere almenskole 1922-27 og var lektor ved Hamar offentlige høyere almenskole 1927-33.Visstnok på slump søkte hun seg til Berg skole i 1933 og ble ansatt. Her var hun til hun gikk av med pensjon på 1950-tallet. Les mer …
 Peter Gaustad. Foto: Ukjent fotograf. (født 7. desember 1878, død 11. januar 1949) var gardbruker og offiser fra Stange, og stortingspolitiker for Høyre. Fra 1913 til 1916 var han varaordfører i Stange herredsstyre, og i de to periodene 1916–1919 og 1925–1928 var han medlem av Stange formannskap. I 1930 ble han forfremmet til major og forrettende sjef for Østopland Infanteriregiment nr 5, en stilling han beholdt fram til 1938 da han ble forfremmet til oberstløytnant og leder for samme regiment. Gaustad ble valgt inn på Stortinget som 5. representant etter valget i 1930 fra valgkretsen Hedmark fylke, hvor han var medlem av landbrukskomiteen i perioden 1931–1933. Les mer …
 Kar og «kvinnfolk» fra Hedmarkslaget underholder. Foto: Dagbladet (1951) Hedmarkslaget var et av innflytterlaga i Oslo, grunnlagt i 1927. Foreningen ble seinere medlem av By- og Bygdelagsforbundet. I likhet med mange av de andre innflytterforeningene skal Hedmarkslaget nærmest ha fungerte som et «ekteskapsbyrå». «Vi klinte og danset», fortalte Karoline Engemoen fra Løten. Hun var med i laget i mellomkrigstida.
16. oktober 1977 markerte laget 50-årsjubileet sitt, og et av høgdepunkta var helt sikkert statsminister Odvar Nordlis tale. Nordli, som sjøl var oppvokst i Stange, forsvarte i tala si utflytterne, som av og til ble omtalt som «svikere» av dem som ble i bygdene:
| De som snakker slikt er helst mennesker som sitter trygt plassert langt borte fra utflytterens virkelighet. De gamle bygdesamfunnene hadde tradisjoner, de hadde kultur. Men de samme samfunnene hadde også de trangbodde husmannsplasser, de gråe drengestuene, underbetalt slit i skogen og mangel på muligheter for ungdom med framdrift og framdriftsplaner. Bygderomantikken fortonet seg annerledes fra storstua på herregården, i Breda Bulls diktning og i alle de store og små Lundejorddikternes øyne enn det ble sett på fra alle som møtte stengte utdanningsmuligheter og arbeidstilbud.[...] Å rese til byen var protesten, var håpet som trengte seg inn i drengestuene hver vår og høst. Byen, for hedemarkingene, var fjern nok til å bære noe av eventyrets forhåpninger i seg. Den var samtidig nær nok til at drømmen var oppnåelig.
|
|
| Les mer …
 Halvor Hoel på sine eldre dager. Teikning utført av ein soneson. Halvor Hoel (fødd på Nes på Hedmarken 4. februar 1766, død same stad 5. mars 1852) var gardbrukar på Hol, ein av dei største gardane på Nes. Mest er han kjend som politisk agitator og leiar for bondeaksjonane i 1818. Han var ein omstridd person i samtida og omdiskutert i ettertid. Det botnar både i hans politiske haldningar og aksjonisme, og i hans til dels stormfulle og ukonvensjonelle privatliv.
Halvor Hoel var ugift, men hadde tre søner med to ulike kvinner. Med Guri Gudmundsdotter fekk han Nils (fødd 1800) og Ole (fødd 1804), same år fekk han sonen Lars med Marte Nilsdotter. Både dei to kvinnene og sønene budde på Hol. Halvor Hoel lyste sønene i kull og kjønn (erkjente dei som rette søner og gav dei dermed arverett på linje med born fødde i ekteskap), og Nils vart eigar av Hoel-garden etter faren sin. Les mer …
 Skrankeområdet på Løten folkebibliotek. Foto: T.R.Helgesen i Løten kommune i Innlandet fylke er første gang nevnt i 1834. Utgangspunktet var 48 bøker som tilhørte Sogneselskabet. Dette var en lokalavdeling av Selskabet for Norges Vel. Kommunebestyrelsen tok over etter 1886 med nye statlige regler for bibliotekvesenet og økonomisk støtte til biblioteket. Etter 1887 hadde biblioteket tilhold på Lund gamle skole. Gamle Tingberg sto ferdig i 1898, og biblioteket flyttet dit. Her var det ikke eget rom for biblioteket. I 1958 brant kommunehuset Tingberg, og midlertidig lokale ble etablert i Løiten meieri. I 1960 flyttet biblioteket inn egne lokaler i det nye kommunehuset, Nye Tingberg. Les mer …
 Domkirkeruinene på Storhamar i 1890-åra.  Ruinene av bispeborgen med Storhamarlåven i bakgrunnen. Foto: Jensens (2008). er en vanlig betegnelse på middelalderens Hamar. Kaupangen lå hovedsakelig på Domkirkeodden, som igjen ligger i området Storhamar.
Det er usikkert når byen ble anlagt, men arkeologiske funn og historiske kilder antyder at det skjedde rundt tiden for kristningen av Norge, mot slutten av vikingtiden. Det eldste funnet er et myntfunn fra Helgelandsmoen på Ringerike. Der ble det funnet to mynter fra omkring 1050, og den ene er merket med Haralds rex, og den andre med Olafr á Hamarkaupangr. Førstnevnte er den kongen som klarte å legge Hedemarken varig under Norge, og det er naturlig at han ville samle handelen her for å ha kontroll med den. Sistnevnte er antakelig myntmesteren, og i moderne tid har man valgt å gi en av gatene i området navnet Olav Myntmesters gate.I 1152 ble Hamar bispesete i forbindelse med kardinal Nicholas Breakspears besøk i Norge, noe som nok gjenspeiler at kaupangen hadde vokst i betydning de foregående hundre åra. Første biskop av Hamar ble Arnald, men det er uvisst hvor lenge han satt. Dette året ble også Hamardomen påbegynt. Året etter ble også Hamar katedralskole opprettet som presteskole for bispedømmet. Hamar ble med dette etter hvert et geistlig sentrum, og det lille samfunnet som var her var sannsynligvis avhengig av kirka. I tillegg til katedralskolen fikk kaupangen kloster og hospital med egen kirke, og ble sete for lagmann og sysselmann. Les mer … | 
